Kåfjordolgas tips og idèer

Kongefeiring

2012-02-21T23:06:00.000+01:00

Jeg må ærlig innrømme at jeg har aldri lagt noen større merke til når Kongen har hatt bursdag før om årene. (Unntatt 70 års-bursdagen, hvem kunne unngå å merke den?)
Men i dag var jeg (ufrivillig?) med på å feire han. Kongen. 75 år.
På jobb ble vi møtt med dette:

Noen bedre???!

Det viser seg gang på gang at jeg jobber sammen med en ekte (?)rojalist (?). For hvem ellers kunne finne på å bake to(!) kaker og komme på jobb kl 07.15, når man ikke begynner før kl 08.00??

(Av respekt for rojalisten lar jeg være å nevne navn...)

I morrest kunne de fortelle på radioen at Kongen var reist bort for dagen. Og hvor hadde han tatt veien mon tro?? Joda...

Det var det jo ingen grunn til å betvile. Han skulle selvsagt skride opp trappene og feire dagen sammen med... OSS! (ifølge rojalisten...) Så vi venta. Og venta. Oooog venta. Men det er jo ikke bare bare å lande et småfly i værharde nord, om du er "omsåkor" kongelig. Så Han sitter nok et annet sted og feirer vil jeg tro, og vet slett ikke hva han gikk glipp av. Men men, mer ble det på oss! ;)

Gratulerer med dagen, Kong Harald!!

(Og takk til Rojalisten som vet å sprite opp jobb-hverdagen!)

Plutselig tilbake!

2012-02-19T20:46:00.000+01:00

At jeg skulle bli så lei av denne firkantede boksen med vippelokk at jeg holdt på å pælme den ut av vinduet, hadde jeg aldri trodd.
Jeg har til og med trua med å slette hele facebook-profilen min, og slutte blogge. Skrivegleden forsvant plutselig. Derfor har jeg ikke lagt inn innlegg på leeenge.

Men hei og hå, her i går kom skrivelysta snikende tilbake, heldigvis. Det hadde sikkert ikke vært så dumt å bare kutte ut disse nymotens greiene en gang for alle. Men så har det seg nå engang slik at disse tekniske duppedingsene er kommet for å bli. Og når man tenker seg om en gang til, så finner man fort ut at livet uten data rett og slett blir tungvint når man er vant til et liv med.

Men en pause i ny og ne, og litt moderasjon, skader ikke. Man trenger jo ikke å slette profiler og slutte med noe man egentlig liker å koble av med, men man trenger ikke heller å vite hva alle gjør til enhver tid, og andre tenger ikke å vite hva jeg gjør og tenker hver dag. Når det begynner å bli et behov å gjevnlig logge seg på Facebook, så er det nok på tide å ta seg en aldri så liten avvenning...

Grunnen til at jeg ble så luta lei hele maskinen kan nok ha sitt opphav i flere faktorer. For det første jobber jeg nå på en jobb der jeg sitter forran skjermen opptil flere timer daglig. Og for det andre så hadde jeg tusen påbegynte prosjekter som jeg pussig nok fikk lyst til å få ferdig. Jeg er (uheldigvis) skapt slik at jeg bare kan konsentrere meg om en ting av gangen. Et det strikking så er det strikking kan du si... Men det er ikke dermed sagt at jeg klarer å strikke prosjektet ferdig. Eller male ferdig.
Så da er jo spørsmålet: Fikk jeg ferdigstilt noen av prosjektene?
Å joda!!! (Iallefall ett...)

Og det iløpet av fire dager! Det er slett ikke verst, spør du meg. (At jeg klokka 00.00 på natta holdt på å kaste hele symaskinen og glidelåset i ovnen snakker vi ikke så høyt om, for ferdig ble den jo til slutt.)

Men... Disse hobbyprosjektene går jo selvfølgelig ut over andre (bagatellmessige?) ting:

Som for eksempel barnas ernæring. Til slutt besto jo dagens middag av skall av diverse slag... Det ser simpelt ut ja. Men det er iallefall ikke fare for overvekt!! Og selvsagt måtte de klare seg selv, så selvstendighetstreninga var på høyt nivå...

Diverse andre gjøremål måtte også ofres. Som for eksmpel å holde liv i julesviblene:

Det er tragisk ja. Og jeg som hadde tenkt å ha disse sviblene helt til neste jul.
Nevnte jeg forresten halvferdige maleprosjekter? Vel, denne her har stått her i noen uker og lurt på når den skal få et mer helhetlig preg...

Så sånn har vi det her i gården. Hvordan er det med deg?? Klarer du å få ferdig alle prosjektene, pluss alle hobbyene OG ta deg av resten av vesnene i familien, ometrent samtidig?

GOD UKE!! ;)

Grenser

2012-02-05T21:53:00.000+01:00

Jeg regner med at jeg ikke var den eneste som felte mine "modige" tårer da gjengen fra "Ingen grenser" nådde toppen av Snøhetta.

Og jeg som trodde JEG var den tøffeste i landet!...

Her kravler man under bord og stoler for å lære barna gode teknikker som kan komme de til gode i framtida. Man vet ikke hvordan man skal få armene fram og rumpa under, man blir sittende fast, og når man nesten er nådd gjennom så får man et anfall av noe som ligner latterkarmpe, mens barna suger til seg lærdom, rister på hodet og er oppgitt over sin mor, og det i en alder av bare 3,5 og 1,5 år.

Men nå må jeg altså se meg slått, av folk som hopper opp på et fjell, uten ben, armer, syn og hørsel. Jeg legger meg flat. (Men skal holde meg oppå sofan, ikke under...)

Her klager man over at ungene skal "gjøre selv" når det ikke passer for oss voksne. Hallo! De viser vilje og evne til å utfordre seg. De utvikler seg til selvstendige vesen. Og ikke minst: de har alle kroppsdeler de skal ha, og alle forutsetninger er til stede. Da har ikke vi lov til å være utålmodig, sånn egentlig.

Jeg lover, jeg skal skjerpe meg!! (Ingen kryping under møblene mer heller, det kan de iallefall få lov til å gjøre sjøl!)

Ha ei god uke!!

Og takk til nye følgere og koselige kommentarer! :))

Festelig ja....

2012-01-29T22:30:00.000+01:00

I dag har vi hatt generalprøve i festligheter, med bryllupet til søstera mi til sommeren som mål. Vi var ikke lenge i barnedåpen før vi konkluderte med at her var det rom for forbedringer, virkelig! Men selv om det ikke føles sånn, vi er da fortsatt i livet..!

Det starta så hærlig med at lillemor (som vanlig) nekta å ha på kjole når vi skulle dra. Å ha storebror som forbilde er ikke bare greit. Hadde vi tredd på henne en hullete gammel ullongs og en lappa ullbody som broren hadde brukt, så hadde vi glatt sluppet denne første kneika. Men hun får bare lære seg at hun er jente, og når hun er så "uheldig" å ha fått mange fine kjoler i gave, så får hun værsågod bare bruke dem når anledningene for en gang skyld byr seg.
(Stakkars jente. Jeg føler litt med henne.) Vi klarte å finne den mest behagelig kjolen, som var mest mulig lik broren sin vest, og da gikk det greit til slutt, sånn ca.

Så var vi framme på fest da. (Forresten kjempehyggelig å bli bedt!! Synd det sikkert var siste gang...) Stemmene summer mot oss i det vi åpner ytterdøra, som bevis på at her er det også er par andre. Vi kler av oss klærne, mens barna står stive av skrekk i gangen, og må bæres inn. Idet vi setter oss (vi aner at dette kan bli "livate", så vi finner det bordet som er minst mulig midt i) klarer bror å stange hodet i bordkanten, etterfulgt av et skrekkelig hyl, og påfølgende uling, som varer i laaaange minutter, mens en far (som ikke akkurat higer etter unødig oppmerksomhet) trøster etter beste evne.

Så er det tid for mat. Bror vil ha brus. Ok, det er fest, vi lar han få litt brus. Hadde nå det brusglasset bare havna i magen og ikke på bordet og mest på gulvet, så hadde det jo vært vel og bra. Men det gjør det jo ikke. En småsvett far tørker opp med de få serviettene som er tilstede, mens han hinter til en småsulten mor om at han muligens trenger fler.

Bordene var fint pynta. Her kan vi godt legge trykk på VAR. Inntil vi pynta litt mer med brus, og søster også ville sette sitt preg på det hele med å rive duken i filler, og slenge på en lang flenge på ca en meter. Hvor var den tapen jeg hadde gjemt i veska før jul?
Vel, vi får da etter hvert putta i oss gode kaker i ro og mak. Helt til søster klemmer fingrene mellom to stoler, og lydnivået fra bordet lengst bort i kråa igjen overdøver resten av selskapets summende stemmer. Nå prøver mor å se på far og le, for dette begynner å bli komisk. Men etter å ha fått "dette-er -ikke-morsomt-jeg-vil-hjem-blikket" fra far, slukner latteren fort, og hun begynner også å lengte hjem.

Etter kakene er det tid for lek. Så godt å ha litt voksentid ved bordet, og endelig prate litt med de andre som sitter der. Det varer kanskje i tre minutter, så kommer søster deisende med et meterslangt skojern, til vår store begeistring. Dasker litt på bordet, og klarer nesten å treffe målet: kopper og kar.
Nesten samtidig hører vi på nytt uling. Fra en som sitter med hodet nedi en lekekasse, hvorpå en liten tass har klaska lokket til kassa i hodet på stakkaren...

Vi bestemmer oss for å dra hjem. (Ok, vi fikk noen ledige stunder, innimellom, til hyggelig prat med gode venner, TAKK!)
Vi bruker vel ett kvarter på å kle på oss å komme oss ut, for nå vil jo ikke gullungene hjem. Det er luer av og luer på og jakker hit og jakker dit og "æ vil sjøl" og "æ vil ikke" og løping med cherrox inn i stua. Til slutt sitter vi der da, med ungene fastspendte i hvert sitt sete, hylende... På tur HJEM!

Så gjett om vi gleder oss til bryllup!! Iallefall til barna har sovna og vi kan feste litt mer
anonymt og stillferdig...

Endelig klar til å dra... En godt slitt jakke, votter som stinker og
cherrox passer perfekt til finkjolen. Det gjør iallefall søster glad,
da det er selveste BROR som har brukt plaggene før.

Kanskje vi kan konkludere med at hvit strømpebukse
ikke er det lureste når bryllupet går av stabelen...

Lys og mørke

2012-01-20T23:34:00.000+01:00

Nå er sola rett rundt hjørnet her i nord. Eller, rett bak fjellene, kan man vel si. Noen plasser har den allerede klart å klatre over fjellene, eller i mellom. Noen minutter. Det ryktes fort når solstålene kiler i nesa på en eller annen. Da er det å tilkalle media for å fortelle hele verden at NÅ KOMMER SOLA TILBAKE!! mens vedkommende nyser så det hviner. På direkten. På radio. Og så kommer det noe lignende på Dagsrevyen samme ettermiddag. Og så nyses det, dråper på kamera, på direkten. Flere ganger. På tv. Vi er redda fra mulm og mørke!!

Er det noe vi her i Nord- Norge liker å skryte av så er det at vi er skrekkelig tøffe, som faktisk klarer å leve i TOTALT mørke i flere måneder i strekk!! MANGE måneder faktisk! Sikkert 2,5 måned, det er jo nesten i overkant av et halvt år. Og det ER SÅ MØRKT!! HELT fryktelig mørkt. Det er sånn at vi like godt kunne vært blinde alle som en, for vi fomler oss bare fram likevel. I mørket.

Trette er vi også. SKREKKELIG trette. Vi kunne egentlig bare ligget i dvale, i likhet med andre dovne dyr. Stengt alt, satt alt på vent. Til første solstråle kilte noen i nesa. Og en eller annen hadde vett til å slå på radioen og "Sjå sole, eg må nyse..."., jalla ut i fjorder og på fjell. Da hadde vi våkna. Og når Ola Bremnes sang "I fire minutta på kjøkkenet hadd vi ho, sola...", så hadde vi starta å leve igjen for alvor. Da hadde vi ilt til butikken for å kjøpe solkrem, for her var det om å gjøre å beskytte seg, for snart hadde vi sola her HELE DØGNET! FYTTE KATTA så mye sol det plutselig kom.

For om sommeren så har vi jo sol hele døgnet, uansett hvor tykt skydekket er. Det ER SÅ MYE SOL!! Natt som dag. Vi drikker solkrem for å ikke bli brent. Men likevel er sjøen SÅ KALD!! Men vi er jo så SKREKKELIG tøffe, så vi bader i mars ,alle som en.

Vi liker å skryte av landsdelen vår. Vi liker kontraster. Vi liker å overdrive litt. Og så synes vi tida går fort. Og det er jo sant. Det er jommen ikke rart at vi glemmer at det muligens er flest måneder i året det er ganske likt her som ellers i landet. Kanskje skinner ikke sola heeeele døgnet, heeeele sommeren, uansett skydekke. Men det er så greit å fortelle det sånn.
Også er det kanskje ikke mørkt heeeele vinteren, heele døgnet, men vi liker jo å få litt sympati.

Jeg har bodd både i sør og i nord. Merkelig nok så ble jeg fascinert av lys og mørke sørpå også. Muligens fordi det er ganske lyst der også midt på sommeren, med fine soloppganger og solnedganger. Og det er nokså mørkt der også på den mørkeste årstida.
Uansett har de mulighet til å se sol hele året, og det er kanskje det som gjør at vi i nord synes vi har det så mye bedre: i mangel på sol så kan vi tillate oss å klage mye mer, for vi har det myyyye værre enn folk sørpå akkurat da, men så er vi jo også så myyye tøffere som faktisk holder ut å bo her! Og om sommeren har vi det myyye bedre fordi vi tross alt KAN ha sol midt på natta (selv om det kan være somre hvor vi kan telle de nettene på en hånd, hvor skydekket tillater det).

En ting er iallefall sikkert: fint lys er det mye av i en eller annen form, uansett, både i nord og i sør. Gatelys, trafikklys, skiltlys, huslys, lyshus (i adventa), fyrlys og billys, for ikke å snakke om månelys, nordlys, midnatsol og satelittlys.

Ha en strålende aften!

(Ble bare romantiske solbilder her, for nå ser vi kun frem til å kunne skryte til "søringene" at vi har "lyse tider".)

Tid for hjem

2012-01-17T20:58:00.000+01:00

Sitter her og fnyser av de derre håpløse amatørene i "Tid for hjem" på TV2. De tror liksom at de er noe!? PHØ!Da kan jeg vise til myyye bedre, finere og mer for-seg-gjorte saker:

Det er mye lettere å skifte putetrekk hvis du bare surrer stoffet rundt puta.

Ok, innrømmer at vi var litt uheldig med "surringa" her, men nå ligger den så fint til rette at...

(Håper ingen som kommer på besøk starter opp med putekrig...!)

Her har vi funnet frem de fineste skattene vi har, og laget et lite utstillingsvindu.

En kontrastvegg er et must for tida...

Vi anser oss som totalt ferdig-rydda i kjelleren... (?)

(Det er bare noooen "småting" igjen å gjøre der.

Hvis du elsker å pusse opp gamle kjellere så er du skrekkelig hjertelig velkommen!!)

SLÅ DEN, "TID FOR HJEM"!!

Nominert

2012-01-15T21:01:00.000+01:00

OJ! Skikkelig koselig å bli nominert i kategorien -Årets morsomste mammablogg-. Hærrlighet! Det hadde jeg ikke venta, også med DE med-nominerte da!
Tusen takk til de som har fiksa det. :)

Hvis du vil stemme på mammablogger i ulike kategorier, gå HIT.

Hampetau

2012-01-15T20:18:00.000+01:00

For noen år siden kjøpte jeg et nøste med hampetau.

(Nå er det sikkert noen som kommer til å si: -Det der heter ikke hampetau!,

men jeg kaller det for det fordi det er det jeg tror at det er, for det ligner iallefall.)

Jeg har brukt det på julegaver i flere år, på bursdagsgaver,

farsdagsgaver og venninnegaver, men det nekter å bli oppbrukt!!

Jeg har også brukt det til å henge opp dill og dall med:

Nå har jeg til og med begynt å hekle og strikke med det for å få bukt med det:

Ok da, dere så dette i forige innlegg, men skitt au!...

Men tror dere jammen sann meg ikke det fortsatt er masse igjen!?

Forresten: Hva tror dere det siste der er? Gryteklut? NEI!

Det der er faktisk en bordskåner, som det heter så fint. Mannen min foreslo at jeg kunne sette gul lapp på den, og skrive på hva det er, sånn for å sikre at det ikke kommer til å bli noen misforståelser, og vi blir saksøkt fordi noen har brent seg på grunn av store masker i det denne "noen" trodde var en gryteklut.

Men er den ikke overmåte vakker??! Og ikke skjev i det hele tatt. Vakker er kanskje å ta i, jeg ser den. Men praktisk da? Hvis du har liten plass? Da kan du bare knørve den til en liten ball, og knyte den med... hampetau! Og putte den inni et glass, som uansett tar plass i skapet. Ok, så er kanskje ikke bordskånere det som tar mest plass uansett. Men det er jo skikkelig kult å ha flere ulike slag av samme art.

Så pass deg!! Hvis du ikke er snill, så kommer DU til å få denne i posten!

Ha ei god uke! :)

Sånn er livet

2012-01-12T21:16:00.001+01:00

Det blir så som så med blogging for tida. Og når jeg tenker meg om så er det ALDELES ikke rart. Tenk for et PRESS husmødre går gjennom i hverdagen!
Det skal selvfølgelig jobbes på ekstern jobb. Men sånn hjemme, når man er HUSMOR, så er det presset setter inn. Stell av barn er nå en ting. De legger seg jo i 19-tida, så det er stille noen timer på kvelden, det er jo ikke det. Men så er det kjøret begynner. Når de har lagt seg...

Det skal drikkes te. Det skal ses på tv. Det skal leses blogger. Og alt dette skal skje, helst på en gang, mens man prøver å slite ut sofaen, slik at man kan få skaffe seg en ny om et par år. PHU! sier jeg bare.
Det er sånn at hvis man er så heldig at man kommer på at man har glemt å henge klærne som man vaska i går, så er det en lettelse å få lov til å reise seg.

Så dere skjønner, livet er ikke så lett alltid. Det er ikke så enkelt å få fred til å tenke og skrive i TILLEGG til alt dette. Men her kommet noen små glimt av livet vårt i det siste:

På julaften (ok, dette var på morningen, innrømmer at vi tjuvstarta...) passa vi godt på at barna hadde på seg beskyttelse når de åpna pakkene,

sånn i tilfelle det var farlige stoffer inni. Jeg tipper det er derfor vi lever enda...

Vi bytta på å holde vakt ved vinduene. Julenissen har vist seg å være litt av en skummel kar.

Over til nåtid. Jula er over, og diverse mager vokser. En av oss er SVÆRT opptatt av store mager for tida. (Nei, dette er ikke meg, GARANTERT!! Det er søstera mi...)

Da han i etterkant av dette lytta på magen,

sa faktisk HUN (for det er ei jente, sier han) "blupp, blupp."

Jeg er bare NØDT til å ta dette bildet med, for jeg har overgått meg selv i dag! Jeg fant på at jeg kunne hekle en brikke av hampetau eller hva det nå heter. Gikk passe fort for en utålmodig sjel. Og det ble ikke så veldig stygt å se på heller. FORNØYD! ;)

I dag kom pakken fra H&M. EI av oss var visst ikke så fornøyd med innholdet.

I kveld fant jeg deler av pakken i matsøpla!?!

I morgen blir det foredrag om forbruk!!

Så var det den stakkars lille blomsten som hadde gjemt seg bak gardinene, i håp om å få overleve ei stund til, selv om jula var over. Vel... å dø klarte den jo helt på egenhånd.

HA EN FORTREFFELG KVELD!! :)

Almanakken- livsviktig kunnskapsbok

2012-01-09T20:27:00.002+01:00

Noen leser krim. Andre leser romaner. Jeg leser almanakken. Det er viktig. Jeg faller til ro når jeg tar frem den lille hvite boka med rød og svart skrift, den med de lekre, røde stripene rundt kanten. Jeg setter meg godt til rette i godstolen, slurper i tekoppen, og lar lærdommen fra en av verdens mest detaljerte bøker (i forhold til størrelsen) synke inn.

Da jeg fortalte på jobb at jeg hadde gitt almanakk til noen venner i julegave, lurte de litt på hvor gammel jeg egentlig var. Men det er helt greit det, å mobbe almanakkforkjempere. Så kan de bare sitte der, totalt uvitende om akkurat når dato og klokkeslett neste fullmåne er. For ikke å snakke om stjernene på den nordlige halvkule, buddhistiske helligdager, tussmørketabellen for hele Norge, pensjonsreformen og at sola står opp kl 0829 i Kristiansund den 19 oktober 2012.

Hva hvis en snørrunge kommer bort til deg og spør på sin nesevise måte: "Du, vet du når det er jakttid på villsvin i hele landet eller? HÆ?!" Så står du der da, og lar deg kue av en liten hvalp av en unge, som selvfølgelig vet å bruke dette mot deg, at du ikke visste noe så viktig om noe så dagligdags som villsvin, du som liksom skal være voksen.

Og hva gjør du hvis du ikke vet at det er "midnattssol øvre rand første gang" den 19 mai på Andenes?
Det vil jo være fullstendig krise!
Nei, gjør som andre vettige folk: kjøp almanakken! Hold deg orientert! Du vet aldri når du kan få bruk for livsviktig kunnskap.

Kalkun...eller elefant?

2012-01-01T15:14:00.001+01:00

"Den største de har!!" var tanken min, da jeg skred inn på butikken på jakt etter føde til 20 personer, som skulle gå inn i det nye året hjemme hos oss, lykkelige og mette.

Den største de hadde var 7,555 kilo, og jeg tenkte da jeg bar den ut av butikken etter èn finger (i den andre hånda hadde jeg selvfølgelig tre bæreposer, og ja! jeg tar "latmanns-bører" så det holder) at denne kjentes passe tung ut, og så tok jeg meg selv i å lure på om det var en kalkun eller en elefant.

Dette spørsmålet stilte jeg meg fortsatt da jeg tok den ut av eska. Den så merkelig lik ut en elefant. Hærlighet! Hvem tør å ale opp et beist av en FUGL på denne størrelsen?

Til min store skuffelse huska jeg ikke fra i fjor hvordan man skulle tilberede en kalkun. Men jeg fulgte bruksanvisninga, og stappa den med epler og dæsja på smelta smør, salt og pepper.

Jeg prøvde også å binde opp bein og vinger, men jeg er sikker på at denne kalkunen levde fortsatt, for den stritta noe vanvittig imot, så jeg ga opp.

Da jeg skulle putte den i stekepose skjente jeg på meg selv fordi jeg hadde sendt mannen min ut med ungene, og skrytt av at dette klarte jeg på egenhånd.

Og da stekeposen renska av all smurning og krydder, mens jeg baska og løfta, for så å sprekke så det sang etterpå, angra bittert på at jeg ikke hadde valgt ut en mindre skapning av samme art.

Ellen en helt annen art for den saks skyld. For snakk om å ha personlighet! Jeg følte at den lå og frøs, og jeg synes det var naturstridig og putte epler som stedfortreder for tarmer og andre naturlige systemer. Snakk om mishandling!

Men mat måtte folket få, så jeg gjorde meg flid med å putte epler 3/4 dels fullt, akkurat som bruksanvisninga sa. Men under gjennomførelsen av prosjekt "kalkun-inn-i-stekepose", klarte den å forkaste omtrent alle eplene.

Og det nytta heller ikke å putte de inn igjen, når den lå på det som så ut som den rette veien.

Etter å ha snudd den 140 ganger, og epler hadde flaksa ei stund, fant jeg ut at den måtte ligge på ryggen. Men da den var ferdig stekt ante det meg hvorfor man bør binde beina... Eller evt legge den med brystet ned...

Det er rett og slett av anstendige grunner!

Men på bordet måtte den, om den så aldri så frekk ut, og ingen klagde.

I dag så den endelig død ut. ENDELIG!!

GODT NYTTÅR!! :)

Romjulsrapport

2011-12-28T23:26:00.000+01:00

Det merkes at det er romjul, for å si det sånn...
Mens vi til vanlig har store problemer med å holde øynene oppe kl 22.00, og må tape opp øyelokkene for å lykkes, foreslår vi nå å se film kl 22.30.

Vi er begge rystet over oss selv. For det første av våkinga, og for det andre av at vi klarer å se en hel film, og det på EN kveld!
Det har av en eller annen merkelig grunn dreid seg om ubåter på filmfronten. Det er om å gjøre å møtes på halvveien når det gjelder film, for å unngå ubehagelig kasting av julepynt, glass og lysestaker, så dette ble et naturlig (?!?) valg for oss begge.

Jeg vil nå kalle meg dreven på ubåtfronten, og har (heldigvis (?) for resten av familien) bestemt meg for å ikke jobbe på ubåt i fremtida, selv om jeg hadde vært nokså kompetent, og hadde kunnet gjøre stor nytte for meg på dypt vann.

Så det endte med at jeg ble å gå og nynne på "Yellow Submarine", og det er jo flaks, for den sangen pleide vi å synge på barneskolen, og jeg "elska" den (Not.)!

Så, hvordan skal vi tolke dette?

Det er jul, og jeg velger å se på ubåtfilm og synger "Yellow Submarine". Er det fordi jeg føler at vi lever i ei boble?

Det er mørkt, vi får merkelig døgnrytme, vi spiser og vi er sosial. Akkurat som livet i en ubåt. Ok, de har jo sikkert lys i en ubåt, men hvis de ser ut vinduet ville de sikkert ikke merka større forskjell om det var ut av våre stuevindu, eller om det var ut av ubåtvinduene.

Ut på nyåret tipper jeg dette gir seg. Ubåten bryter vannskorpa og vi kan gå tørrskodd ut og se på lyset.

Jeg gleder meg!! :)

Hvordan er det, sånn EGENTLIG?

2011-12-28T00:25:00.000+01:00

Det er litt morsomt og lese hva noen folk kommenterer når de leser dette:

http://www.familieverden.no/Fritid/Forskjellig/Hverdagslig-kaos--helt-normalt/

Men et eller annet får meg til å ha lyst å forsvare meg når det virker som at noen tror vi har det skrekkelig rotete på ALLE benker, i ALLE hjørner og på ALLE gulv, HELE tida.
Men så har jeg vel lagt opp til dette selv, så de som tror det er tilgitt. ;)

Vel, det er jo ikke helt sant. Det går litt på rundgang hvor rotet er, men enkelte plasser i huset har jo en tendens til å bli "yndlingsstedet" for mange ting, av den ekle grunn at det ikke er så innmari lurt å legge igjen fystikker, hammer og sakser, post og koselige julekort lett tilgjengelig for barna. Samtidig er dette noe man vil "ha for hånden", så det er ikke så fristende å bære det på plassen sin etter hver gang man har brukt det, iallefall ikke når du må legge det fort fra deg, på et utilgengelig sted, fordi ungene har kommet seg inn på badet og balanserer på badekarkanten, eller truer med å hoppe ut verandadøra i bareføtter midt på vinteren.

...så vi lot han prøve. Merkelig nok, han har ikke hatt så veldig lyst flere ganger...

Eller de løper rundt i stua med en bilkost med ei potte som flagg, hoier og veiver, og du ser for deg at potta havner i hodet på den andre ungen. Du slipper det du har der du er og kommer det sannsynlige "offeret" til unnsetning, og sikrer omgivelsene for potter. Og bilkoster. (Hva gjorde den bilkosten INNE forresten??)

Kommer man inn til oss så tror jeg ikke folk tenker: "Jøss, HER har de ikke løfta en finger for å rydde eller vaske på lang, lang tid, det lyser milevis!" (Ok da, kanskje på de verste dagene, sånn rett før helgevask kanskje...)

Jeg kunne jo tatt bilder som dette:

...hvor alt virker rolig, harmonisk og vakkert. Men da ville det være i strid med min skrive-stil, og jeg ville ikke klart å se det morsomme i det, altså ville det blitt en dårlig interiørblogg av hun som aldri klarer å finne på nye ting.
Her vil jeg benytte anledningen til å si at jeg ikke har noe som helst imot at folk har interiør som hobby, akkurat som jeg har strikking som hobby. Og da er det jo ekstra morsomt å få vise fram det man brenner for. Og det er mange av dere som er skikkelig flinke, og ikke minst oppfinnsomme!! All honnør til dere.

HA EI FIN ROMJUL VIDERE!! :)

Takk og julepynt-tips

2011-12-21T20:35:00.000+01:00

Jeg må bare få skrevet et lite takkeinnlegg, for jeg har så skrekkelig dårlig samvittighet fordi jeg ikke svarer på hyggelige kommentarer. Så her kommer et TUSEN TAKK!! :) Det er skikkelig koselig å lese. Det hadde jo ikke vært like morsomt å skrive hvis ingen orka å lese og legge igjen litt spor etter seg.
Det er bare hyggelig å kunne glede andre med at de kjenner seg igjen, eller kanskje kan føle seg litt bedre av at noen har værre tilstander i heimen enn de. Baare hyggelig. ;)

Jeg er heller ikke den ivrigste kommentatoren inne på andres blogger, men dere skal vite at jeg er innom mange av dere. Noen ganger har man skrevet noe, så blir det noe krøll med pålogginga, så blir det borte, også gidder man ikke å skrive på nytt.

På tampen vil jeg bare komme med noen småtips som kan gjøre jula enda finere:

Hva med litt hvit julepynt på finstolene til jul?? For ikke å snakke om å kle på barna de lekreste strømper som er akkurat passe store (og som passer perfekt til en akkurat passe stor (?) pysj...)
Og nei, julevasken er ikke tatt enda her i huset, som dere sikkert la merke til før dere så de andre objektene... :/

Kos dere så lenge! ;)

Dått vom

2011-12-19T22:22:00.000+01:00

Det er mange ting man plukker opp fra internett og andre blogger som er superviktig å ta med seg videre i livet.
Sånn som å ta bilde av ei nettside, for eksempel. For å vise hva man egentlig driver dagene med. (Her har jeg (atter en gang) lært noe av Pia i Pias verden. )

Men det jeg egentlig vil fram til er: Er det flere av dere som nesten alltid skriver .VOM i stedet for .COM?
Eller er det bare meg? Det er omtrent hver gang jeg logger inn på Facebook. Eller Hotmail. Eller noe annet som har dått com etter seg. Dått vom. Så nå lurer jeg på om det ikke bare kan hete det da? Hvorfor Com for alt i verden??! Når det er så myyye lettere å skrive Vom!?

Eller er det et tegn jeg bør ta til meg? Sånn som at: "Du har ei vom!" "Hva har du tenkt å putte i vomma di nå da?" "På tide å trimme vomma?"

Også er det en ting til jeg lurer fælt på: Hvorfor kalles . dått?? For det første så er det jo skrekkelig fristende å tenke koffert for de som er sånn belasta. Og for det andre så er det jo egentlig et ganske negativt ord. "Din dått!!" Det er ikke særlig positivt.

Vel, det var kveldens kjempeviktige refleksjonsstund.

Ha ei god natt.vom...eller.com...eller bare dått om du vil! :)

Ei uke til jul

2011-12-17T22:07:00.000+01:00

...Og jeg kjenner ingen panikk. Dette er ikke ironi (som om jeg bruker å strø om meg med det da...), det er faktisk sant. Jeg kjenner ikke panikk. Jeg kjenner ikke at jeg må gjøre det og det fordi nå er det jul. Og det i seg selv er jo NESTEN til å få panikk over.

Skal vi se hva som er gjort... tenke, tenke...
JO! I dag støvsugde jeg halve loftet! :D Hurra! (Når skal resten bli støvsugd tro...)
Jeg bakte sånne peanøttkjeks som det ble tipsa om her på noen blogger, med bare tre ingredienser. (De var gode. Nesten oppspist, så da er vi jo like langt...)
Vi har snudd spisebordet. Mye koseligere å sitte ved det nå. (Så der blir vi sittende...)
Vi har skifta sengetøy og rista overmadrassen. (...og endelig fått gårdstunet fullt av koselige husdyr (midd).)

Sånn ja. Det er så mye bedre å skrive opp det vi har gjort. Lista over det som ikke er gjort (men som i følge gammel tradisjon, folkeskikk og forventninger så absolutt burde vært gjort for leeenge sia) kommer til å bli et sørgelig langt syn.

Men hvem bestemmer?? Det er MITT hus. MIN familie. MINE juletradisjoner. Jeg akter IKKE å stresse hvis jeg ikke vil. Julaften tenner moder alle lys uansett (og slukker de elektriske, så ikke skitten syns) og da blir det så kooooselig så!! Og hvis det mot formodning skulle komme besøk så skal de få ferskt og nybakt, ikke noe gammelt og tørt fra bokser og fryseboks, fysj og fy!! Dessuten så er det jo bare to dager med stengte butikker, så hvor stor er egentlig faren for å bli tom for julemat, som sikkert uansett er på halv pris i romjula?
Og forresten: Hvor mye større magesekk får man egentlig enn ellers, bare fordi måneden heter desember?

Og hva er vitsen med så mye styr? Første nyttårsdag er vi så lei hele jula at vi nesten ikke klarer å vente på å få kasta den ut, fordi vi egentlig har hatt jul i to måneder allerede, frivillig eller ufrivillig.

Ok, jeg ser det, at her prøver jeg å rettferdiggjøre og trøste meg selv, men så lenge det hjelper så holder vi på.

GOD FØRJUL! :)

Hygiene

2011-12-14T20:35:00.000+01:00

Nå synes jeg at det er blitt skikkelig dårlig med hygienen
rundt omkring. Hvor ble det av spriten i alle rom, hansker, og for ikke å snakke om håndvaskeanvisningene på badene?

Vi er vel bare nødt til å innse at resten av det smørfattige land rett og slett har latt hygiene og svineinfluensafaren vike for andre superviktige happeninger. Men lar vi oss her i heimen falle i samme fella?
NEI!

Så vi fortsetter å bruke plasthansker når vi spiser middag...

Dere gjør ikke det altså??! Hærrlighet! Svinete, spør du meg.

Dessuten så er det utrolig viktig at det er lilla skje. Hvis man ikke har plasthansker og lilla skje så kan man ikke spise middag, det fikk vi ettertrykkelig beskjed om fra treåringen i dag. Og man kødder ikke med treåringer når det gjelder spisemanerer...!!

Og er det noe annet man ikke kødder med, så er det ett- og-et- halvt-åringer som har funnet ut at det er best å ikke kjevle kakemann-deigen før man trykker ut figurene. Og konfronterer man samme ett- og- et- halvt- åring med at det er uhygienisk å putte halve deigen i munnen, for så og spytte den ut og bake videre, og det endatil UTEN hansker(!!), så får man så håret flagrer.

Men bevares! Man skal da være glad for at hygieneforelesningene vi hadde for barna da de kom ut av magen bærer frukter...

Jommen sa je smør!

2011-12-10T00:25:00.000+01:00

Smør ja. Det er helt latterlig, faktisk!! At Tine meierier ikke klarer å produsere nok smør til norges befolkning, når folket trenger det som mest. Dette burde de forutsett for leeenge siden, og hatt en skikkelig beredskapsplan, nettopp i tilfelle scenarioer som dette. De burde allerede for ti år siden begynt å lagre smør. De burde visst at folk skulle bli hipp på lavkarbo og livredd tilsatte stoffer i "jukse-smør", og det akkurat rett før jul i år 2011.

Nå er det sånn krise at jeg ikke vet om jeg får laget karameller til barna til jul engang. Tenk dere det! Mine barn, uten mors hjemmelagde karameller, på julaften! For ikke å snakke om de syv slagene Tine hindrer meg i å lage; goro, sandkaker, bordstabel, rosetter, hjortetakk, fattigmann og sandkaker.
Sju slag dere! Det MÅ jeg ha, om det så skal ligge i boksen til neste jul, og da kreves det SMØR!! Og jeg vil ha EKTE SMØR til dette, og til pinnekjøttet, EKTE SMØR!! Ikke noe skarve margarin. Det blir ikke jul uten disse godsakene, bare så det er sagt. Da utsettes jula til sommern, og hvor unaturlig er ikke det?! Og det blir deres feil, Tine!

Tilbake til barna mine. Tenk på de stakkars barna mine! De kommer aldeles ikke til å utvikle seg som de skal. De kommer bare til å få firere på vitnemålet, og hva kommer forskningsrapportene til å si fem år etter at de har gått ut fra videregående skole? Jo, at det er smørkrisa som har fått sin virkning på akkurat dette kullet. De fikk ikke skikkelig godt, gammeldags smør til julematen og i julekakene akkurat det året da det var viktigst for å utvikle hjernen best mulig, og de fikk ikke drikke smelta smør til frokost, derfor!

Hallo! Bare sånn til opplysning så er vi nå i år 2011, ikke 1940. Jeg forventer effektivitet! Jeg forventer at norske melkebønder trapper opp kutroppen sin betraktelig over natta. Slipp oksen fri! Sånn at Tine får mer fløte og smør, fordi nå er det det jeg vil ha, og jeg sa NÅ! Treige bønder! Teite Tine!

Jeg etterlyser en smør-kommisjon! Med nok av folk som bør få ei klekkelig lønn, der de gransker bakgrunnen for denne krisa grundig, og kommer med en fyldig rapport om det de kommer fram til, og der de presser Tine så de lover på tro og ære at de skal fylle kriselagrene med smør til neste smør- topp, om det så skal stå å harskne i 30 år.

Jommen sa je smør.

Klar for jul, i kriker og kroker, på alle benker.

2011-12-05T23:18:00.000+01:00

Vi har allerede pynta til jul, vi. Har aldri vært så tidlig ute før...

Ble du LITT misunnelig nå?? HÆ?!?
Vi tar det litt sånn "tilfeldig" og "later som" at vi er veldig "avslappa" i stilen. Det er poppis.
Det er tøft å legge hårbøsten nesten oppå brødfjøla. Det blir så deilig når man tygger den skiva med syltetøy-hår.
Litt glitter på skiva er heller ikke å forakte. Eller på knekkebrødene om du vil.
Hammer er også bra å ha ved brødboksen. Sånn i tilfelle det kommer noen som skal stjele brødet og du må forsvare maten.
Og har du en fotballsko av sjokolade (!!) på toppen av det hele, ja da er det komplett, faktisk. Og hammeren kan komme til enda mer nytte...

Vi liker å pynte med frukt. Gjerne bananer som er litt åpna og fullmodne. Kokebøker, avbitertang og pokaler hører sammen, på samme hylle. Og leatherman, selvfølgelig. Og fyrstikker. (Hva har vi egentlig i de skuffene vi ordna for å ha sånne ting i??)

Synes du også det gjør seg med en fristende fruktkurv til jul?

Nå tipper jeg du fikk vann i munnen. Sant?

God førjulstid til deg også! ;)

Juleforberedelser, med livet som innsats

2011-12-04T22:19:00.000+01:00

Lillegutt hadde et stort ønske om å pakke inn julegaver i går.
Åkei, tenkte jeg. Det må jo gjøres før eller siden uansett, så hvorfor ikke? Lillesøster var (som vanlig når storebroren foreslår noe nytt) helt med på den.

Det første de gjør er jo selvfølgelig å krangle om saksa. Naturlig nok er det storebror som vinner, til lillesøsters store fortvilelse. Litt tape gjør susen, og roen senker seg i noen sekunder, mens det tapes i lange baner.

Men frustrasjonen når tapen snurrer seg og ikke vil klistre seg fast på gal side er stor, og det er et under at jeg har hørsel igjen i dag...

Men det er ikke bare bare å være gråpapir heller, når du så og si blir voldtatt av saksa. Det er ville tilstander, der bror klipper, og til slutt finner ut at han skal la saksa gli langs papiret, noe som jo ikke er så lett med ei sløv saks, og når rullen bare vil rulle seg i sitt vante leie... Jeg prøvde å holde etter beste evne. Og det er her jeg mener det ble "med livet som innsats".

Saks, papir, armer (og nesten bein) i vill galopp. Du kan tenke deg selv. (På bildet har roen senket seg, og papirrullen hviler ut og slikker sine sår, og får litt plaster på sårene av en velmenende søster.) Men skal barna lære må de prøve, har jeg hørt. Neste år slipper jeg å pakke så mye som en eneste gave selv.

I dag var det adventstid med tenning av to lys.

Det ble visst litt for romantisk og sermonielt for gutten vår. Han måtte tilføye de evindelige lommelyktene, som for tida bæres med over alt, hver dag. Hvorfor ikke bare tenne to lommelykter i stede?? Strøm og batteri er tingen, man trenger faktisk ikke å dalle med gammeldags stearin nå til dags.

Ha ei god uke! :)

(H)jul(e)tips

2011-12-02T22:51:00.000+01:00

---> Ikke putt slikkepotten inn i hjulvispene for å få av overflødig lefsesmurning... Mens den står på stativet og går...

Jeg ble så forfjamsa av resultatet at jeg helt glemta å ta bilde.
Men det er like greit. (Folk har rett og slett bare godt av å bruke fantasien og skape sine egne bilder. Det er nok visualisering i verden fra før.)

Jeg kan jo si så mye som at jeg ble rimelig overraska (ja, av og til tenker man ikke så mye før man handler, det er fordi da blir livet mest spennende...) da det sa "swopp!!" Og det ble et skrekkelig bråk. Miksmasteren protesterte høylytt og ble mildt sagt illsint.
Den hoppa og snurra rundt på kjøkkenbenken i raseri, før jeg etter noen runder med basketak fikk fatt i av-knappen. Da ble det stille. Phu. Og heldigvis var noe av smurninga i bollen fortsatt.

Men jeg må si det er litt ekkelt å ha fått et forhold til miksmasteren som et levende, hissig vesen. Neste gang skal jeg prøve med noe annet, for eksempel en gaffel. Kanskje den liker det bedre enn en slapp slippepott..?

God helg!! ;)

Fantastiske redskaper

2011-11-27T20:47:00.000+01:00

Mon tro om det er denne som blir årets julegavehit?

YES! tenkte jeg, da jeg så reklamen på tv. Her har vi løsningen.
Å stå å røre i grøten er greit nok hvis man ikke har to barn, som vekselsvis går under navnene brølaper, kranglefanter og ertekroker, hengende rundt beina.
Joda, jeg vet jo at grøt kan lages på ulike vis, sånn at de ikke brennes. Jeg har vært borti grøt som er stekt i stekeovnen, grøt som er kokt på plate med kronestykker mellom plate og gryte, grøt fra Fjordland (det er ikke aktuelt her i huset, med tre grøtelskende grøthuer, som spiser opp alt, nesten uansett hvor mye jeg lager) og selvsagt grøt som rett og slett bare er rørt i. Lenge. Det siste ender vi opp med. Det skal gå såpass fort at vi må ha på såpass mye varme at man rett og slett bare må stå og røre. For at den skal smake greit.

Men så dukker altså dette vidunderet opp. Også akkurat rett før jul da! Når grøt er obligatorisk og greier. Merkelig...

Men tro ikke at en god ting kommer alene.
I samme reklamerunde dukker denne dingsen opp:

Automatisk visp faktisk!!
Jeg er redda! Med disse to blir det aldri mer svidd mat her i huset. Jeg lover. Og mannen slipper å lure på hva han skal kjøpe til jul. Eller hva han skal gjøre med de elleve tusnene han ikke aner hvor han skal gjøre av.

Ha ei fin adventstid dere! Jeg er allerede opptatt. Skal finne oppskrifter på sauser og grøtslag. ;)

Slips-tabbe

2011-11-15T19:42:00.000+01:00

Hver gang vi har pynta oss til diverse happeninger det siste halvåret (og tro meg, det er mange!! Sikkert fem ganger!), så har han kommet sånn ca ett kvarter før avgang: "Hvor er yndlingsslipset mitt?" Og hver gang har jeg kommet så altfor sent på at, joda, slipset ja!
Det... ligger visst fortsatt i skittentøysskapet og venter på flekkfjerning fra den gangen vi var i konfirmasjon. Du vet, den gangen du sølte på det. Noe mat. Ungene hang i det, med fettete fingre. Så fant vi ut at det slipset kunne faktisk trenge en aldri så liten vask før videre bruk...

Så der lå det da, og venta. Og venta. Oooog venta. Men her om dagen fant jeg ut at sannelig, nå hadde flekkene ligget lenge nok til modning, og nå som jeg skulle slenge inn en liten hvitvask, passa det sikkert godt sammen med hvitvasken (!!). Så fikk vi det unna liksom. Så jeg stappa det inn. I vaskemaskinen (!!)...

Noen timer senere tok jeg det ut...

Hm! Kunne ikke huske at det hadde vært SÅ krøllete...

Men nyvaska klær er jo ofte krøllete...

Merkelig fasong altså!!? Og ikke nytta det å strekke det heller!

Det er ekstremt viktig at man IKKE tar opp knuten før man vasker et slips!!

PHU! Jeg hadde heldigvis ikke gjort DET iallefall!

Huffda!! Den var kanskje ikke der før jeg stappa det inn?

Men hva er det inni da? ULL?! Og den har (merkelig nok) krympa...

Det forklarer saken. :(

Jeg innså at jeg muligens hadde vært litt vel tankeløs. Flau og nesten litt lei meg strena jeg opp på loftet, til en nesten sovende mann, for å beklage at jeg hadde vaska slipset hans på en så ufølsom måte.

Men ble han sur?? Neeeida! :-D

Han syntes nesten det var blitt litt fint, han. Også så han bort på kjolen min. Den jeg bruker i festlige anledninger...

(Ok, jeg har latt meg inspirere av en blogg,

der kona visste å sette pris på betydelige stasplagg...

Altså, man kjøper ikke en kjole til mange tusen

for at den skal henge i et skap i hundre år!)

Også hang han det til pynt!! På lampa. Passe krøllete.

Og til passe påminning til kona om at hun kanskje bør vaske slips for hånd i framtida.

11.11.11

2011-11-11T22:19:00.000+01:00

Det er noe med sånne datoer. Man blir liksom så fascinert over at det er mulig. Og så ser det så stilig ut!!
Mange som gifta seg i dag, kunne de fortelle på nyhetene. Datoen var så lett å huske, argumenterte de med. Og det var nok lurt av dem. For jeg må si jeg sliter litt med å huske vår bryllupsdag. Vi skulle jo egentlig gifte oss 07.07.07, som også var bursdagen til brudgommen. Men så var det selvsagt opptatt i lokalet vi skulle ha festen i. Og vi var redd vi skulle glemme hva det egentlig var vi feira. Så da ble det 30.06.07 i stede. Og dere ser det selv, det er ingen stilig dato som man går rundt og husker på sånn uten videre. Men vi ble da lykkelig gift likevel, om vi husker datoen eller ikke: vi har det bra, tross alt.

Og hva har vi så gjort på denne spesielle dagen?
Vært på jobb. Der hørte jeg jubel presis kl 11.11. Nåvel, presis og presis. Min klokke var da 11.12, så de var jo så til de grader på etterskudd. Men jeg orka liksom ikke å gå å fortelle dem det. Ta gleden fra dem liksom. Det er ikke sånnt man gjør når folk har vett til å glede seg over små gleder. Vi feira forresten med eplekake fra onsdag. Og krem. Fra i dag, heldigvis.

Her hjemme var det som vanlig full rulle. Det nytta ikke å forklare ungene at i dag var det en spesiell dag, sånn at de kunne kanskje være litt ekstra hensynsfull og stille, så vi for ettertida kunne huske denne dagen som nettopp det, den 11.11.11, den dagen barna var så hensynsfulle. Og stille.
Neida. Jentungen på 1,5 kom på at akkurat i dag så passa det helt perfekt å løpe fra person til person i familien å "gre" håret. Men den stakkars faren hennes har jo fint lite hår, så da var det på sin plass å klaske hårbørsten (med ikke så veldig myke børster) i månen hans. Og det foregikk jo ikke så stille. Og stillere ble det ikke da hun ga mora en omgang. Så veldig forsiktig og myk på hånda skal hun ikke beskyldes for å være. Og når det ble broren sin tur, ville han selvfølgelig gre seg selv. Og det var ikke poppis. Her er det faktisk den minste som bestemmer, tror hun selv, og da er det HUN som skal utføre det meste av handlinger, gjerne for alle andre. Så da kan dere tenke dere hvor stille det ble.
Guttungen tror forresten at hannkjønn ikke skal ha hår på hodet. Og det er jo ikke så rart, da flere av de mennene han ser mest opp til jo ikke har hår. På hodet iallefall. Så han grer og grer og grer, og er like overraska hver gang, over at håret fortsatt sitter fast.

Når klokka var 19.00, den 11.11.11, var det på tide at barna kom seg i seng, fant jeg ut.
Så jeg putta dem i seng. Og de sovna. Trodde jeg. Jeg sulla lenge på vaskerommet. Det var en spesiell dato, endelig skulle den ene klesvasken brettes og den andre henges. Det føltes rett.
Men det tok sin tid. Og når jeg kom inn i stua igjen var det på tide å rydde litt. Da jeg hørte "mamma" første gang, trodde jeg bare det var jeg som tulla. Ungene sov. Men sannelig, her sa det "mamma" en gang til. Og jeg skvatt. For der satt det jommen en liten gutt. I kroken, nesten bak tv-en. I en liten barnestol. Hvor lenge han hadde sittet der fikk jeg ikke svar på, men det var tydelig at han ikke var sikkert på om han fikk lov eller ikke.

Men hærrlighet! Det var da 11.11.11!! Hva kunne jeg gjøre?! Så vi satte oss i sofan, så på Idol og spiste potetgull og drakk Mack julebrus. Og jeg hadde verdens lykkeligste og fineste gutt på fanget.
Dagen måtte jo ende bra. Det var tross alt en spesiell dag.

Nyt siste rest av den du også! ;)

Seks positive punkter med prøverom

2011-11-10T20:01:00.001+01:00

ÅH! Er det noe jeg er KJEMPEGLAD i så er det å prøve klær i prøverom på butikker. Helst fin kjole, på finere butikker.
Jo trangere prøverom, jo bedre!

Det er mange faktorer som gjør at jeg liker dette så godt:
For det første pleier det å være et skrekkelig fint lys der inne. Det er sånn at den perfekte (appelsin)huden kommer til sin rett.
For det andre så er speilene ofte sånn at man får en lang og smal figur, så absolutt alle klærne ser perfekt ut på deg.
For det tredje så er det så fint å kle av seg og se på de nybarberte leggene, også er det så flott at du har huska å ta på den bh-en som skaper de fineste formene...
For det fjerde er det så hyggelig når du får låne en longs som er akkurat passe kort i livet, så alle blubbene tyter fram under den fineste kjolen, som sitter akkurat passe stramt på, slik at de syns.
For det femte så er det koselig når du skal vise deg fram for betjeninga, for du føler deg jo som verdens fineste prinsesse!

...omtrent sånn som hun her til venstre....

Og for det sjette: Toppen av lykke nås når du nesten ikke får av kjolen, og står der og vurderer om du rett og slett er nødt til å spørre om hjelp, eller om du skal satse på at sømmene holder hvis du åler deg ut av den selv. (Kjenner du deg igjen her, Vibeke??)

ÅH! Som jeg elsker å prøve fine kjoler!!

Gjør du??

Løpetid

2011-11-05T21:31:00.000+01:00

Det er så morsomt å ha en treåring i hus. Stort sett.
Det er noe med måten de ser ting og situasjoner på, og hvilke ord de velger å sette til. Men de sier også sannheten, og sannheten kan være vanskelig å svelge av og til...
I dag satt vi og koste oss i fred og fordragelighet med skoleboller ved spisebordet; far, mor, vesla og bror. (Dette hørtes urovekkende perfekt ut! Skikkelig god, gammeldags familieromatikk... Vel, godt dette bare skjer sånn av og til.)
Plutselig blinker lysene, og det begynner å sprake i noe ved tv-benken. Far hopper opp, og mor følger hakk i hel. Vi tenker begge: BRANN!!
Far rykker ut kontakten til forsterkeren, og vi puster letta ut når sprakinga stopper. PHU!

Nå står bror der også. Han ler! Mens han sier: -Mamma, du sprang!
...
Javel?!? Har han liksom ikke sett meg løpe før? Hvordan skal vi tolke dette? Her holder huset på å brenne opp, også står ungen og ler av morra si, og påstår at hun løper så skjelden at når hun legger til flekkings så skal de flires av det!?
Jeg får bilder i hodet fra den ene gangen jeg så bestemora mi løpe. EN GANG! så jeg henne løpe. Det vil si at da var det noe SVÆRT viktig som var i gjære, og det var forsåvidt også det.
En sau lå på rygg på jordet og kom seg ikke opp. Altså holdt den på å daue. (Sauer som ligger på ryggen kommer seg gjerne ikke opp, og har en tendens til å kveles, de blir liggende i "åvelta".(Jøss, tror jeg skal bli bonde, så kunnskapsrik som jeg er!)) Så jeg skjønte jo at hun sprang, men jeg husker jeg sto lamslått tilbake og bare så etter henne; bestemor sprang!?

Men JEG er ingen bestemor! Så her skal det løpes, om det så er inne og stor fare for kollisjoner. Jeg skal nok bevise for min sønn at hans mor faktisk bare er 30, ikke 75. Brann eller ikke, hun KAN løpe!

GOD HELG VIDERE!! ;)

Slenger på et koselig bilde.

Lillesøster har, tross alt, verdens beste storebror.

Tid for tips igjen

2011-11-03T19:14:00.000+01:00

Beklager at jeg har vært litt slapp på interiørtips-fronten i det siste!!
Tenker det er mange som fortviler, som ikke vet sin arme råd, og som lengter etter tips til å forbedre sitt ringe hjem...

Dere venter ikke forgjeves:

Er ikke dette en fantastisk idè??!

Det er jo både synd og skam å kaste mat. Bruk den istede!!

Til det siste, til å spre litt glede i en hard hverdag.

Gleder meg til å lese blogger heretter,

hvor denne og lignende varianter er hovedpynt på alle bord.

HER, folkens! Her snakker vi ORDEN!!

Jeg må si jeg ble imponert!

(Dette er (desverre) ikke hos meg, men hos en fjern (?) slektning.)

Det er faktisk viktig å ha skuffene mest mulig åpne,

slik at innholdet er tilgjengelig til enhver tid.

Den samme "fjerne slektningen" har altså total orden overalt!

Kurvskuffer fram i dagen, SÅNN skal det være nå!

Man skal liksom se hva det er slags ting man har, uten å trenge å åpne noe,

så har man FULL oversikt.

Og skal du være litt "up to date", så er også bobleplast midt i blinken...

Også et aldri så lite motetips...

(...for menn, men det KUNNE kanskje også vært en kvinne?

Hvem vet hva som skjuler seg under bukser i dagens samfunn.)

Retro-Ullvangsokker, slå den!! Passe slapp i strikken: BEHAGELIG!!

Også den samme råkule buksa som jeg har vist tidligere.

Et bra plagg kan ikke vises for ofte...

Ha en fantastisk god kveld!
Og: blogg gjerne om DIN pynt-variant med epleskrotter o.l.
Skal vi kalle det en utfordring? Der jo det store nå...

Jobb-fjas

2011-11-01T20:00:00.000+01:00

Når vet man at man er kommet på riktig hylle, sånn jobb-messig?
Jo, når hovedtema i matpausen går på noe så samfunnsnyttig som strømpebukser og longser, og man, sammen med de andre, holder på å le seg skakk. Av strømpebukser og longser...!!

Diskusjonen går på om når det heter longs og når det heter strømpebukse, og om hva stillongs er, og om det skrives stilongs, stillongs eller stihllongs. Neida, Stihl er ikke longs, det er motorsag!!
Og hva når man har en longs uten føtter og syr på sokker, da blir det vel ei strømpebukse?
Og hvor langt opp skal en longs gå? Oppfor rompa, vel!!

Såe... Jeg har iallefall kommet på rett plass... ;)

Pausen er over

2011-10-30T20:22:00.000+01:00

Må ærlig innrømme at det ble litt mye blogg her for ei ukes tid siden. Så jeg bestemte meg for å ta ei ukes datapause. Ikke bare for bloggens del, men også fordi jeg lenge har tenkt at jeg kanskje muligens bruker litt for mye tid forran skjermen. Jeg ville bare se hva jeg egentlig brukte tida på før.

Jeg har faktisk strikka en halv lest. (Ullsokk, for dere som ikke er inne på nord-norske uttrykk.) Jeg har sydd en julegave (jada, søster, julegaven din er nesten i boks, og du vet aldeles ikke hva det er...?). Jeg har lest litt. Og jeg har sett på tv. Og trimma to ganger. Eller... var det bare en?
Nå hadde jeg faktisk gleda meg til å skryte av alt jeg hadde klart å få gjort mens jeg hadda fri fra sosiale medier. Men så slår det meg her jeg sitter at den lista ble ikke så lang som jeg hadde ønska.
Typisk.
Dette kan tolkes flere veier:
1) Jeg bruker ikke så mye tid på nettet som jeg tror.
2) Jeg er treig og lat.
3) Tida strekker faktisk ikke til så mye etter at ungene er lagt uansett.

Det kan til og med hende det alt dette spiller inn på en gang.
Altså kan jeg fortsette i samme stil som før. PHU!

Her er et lite visuelt referat av hva vi og barna har gjort:

Vi har fiska etter kråker!

Merkelig nok ikke en eneste kråke som bet på, enda vi stod både lenge og vel.

Og gutten kom med noen sannhetens utsagn, som f.eks:

"Store fugla leke sisten." Ja, for det var nok av fugler å se,

men de var altså opptatt med å leke sisten.

Vi har knipsa bilder av sure barn og ertende barn og sinte barn...

Og blide barn. (Uffda... En sokk av hver farge. Så uvørent av meg.)

Skal tidlig krøkes som god ertekrok skal bli... Og som god sinnatagg skal bli...

Det viser seg at man må kunne begge deler i denne verden.

Så vi har trent på det.

Og vi har starta tidlig med innlæring av juleevangeliet.

(Her strir jeg litt imot meg selv, siden jeg blir irritert av å se julegodis i butikken allerede.)

Av erfaring så vet jeg at det ikke blir for mye tid når selve jula er der, om jeg aldri så mye ønsker det.

Vi starta med tegnefortelling.

Jeg fikk god hjelp til tegninga. Ser dere det som kommer der oppe i lufta,

mellom stjerna og engelen? "Så kom det et fly," kunne treåringen tegne og fortelle,

da jeg på godt, gammeldags vis fortalte om englene som dalte ned i sky.

"Også kasta dæm snybailla!" (Oppe til høyre for engelen)

...

Og jeg skjønte da at det er lurt at vi begynner med innlæringa i god tid før jul...

HA EI GOD UKE, FOLKENS!

Takk, Trude!

2011-10-22T22:49:00.000+02:00

Torsdag 20/10-2011 skrider ei smålubben, barnehagekledd småbarnsmor i sin beste alder inn på et lite samvirkelag langt mot nord, med sine feminine fjellsko, som muligens hadde hatt godt av en omgang med skokremen for flere måneder siden.
Hun gjør seg ferdig med handlerunden, der mat til mann og to barn (og kanskje litt til seg selv) er hovedingrediensene i handlekurven. Mens hun skravler med butikkdama kaster hun et raskt blikk mot avisstativet. "Finn din beste treningsform," står det på forsiden. -JA! Der finner jeg sikkert oppskrifta, den som passer akkurat for meg, og som gir meg skikkelig inspirasjon!
Bladet blir med hjem. Og allerede under middagen blar hun opp på sidene i bilaget til avisa, med treningstipsene. Skuffa over at det står akkurat det samme som det står i hundre andre blader om akkurat dette, blar hun videre. Der står det bl.a. om Trude Mostue og Tare. Javel. Hun bretter avisa sammen, og vier mann og barn litt mer oppmerksomhet.

Etter middagen kommer tankene tilbake til avisa, som hun tross alt betalte 20 kroner for! Den må leses, om den ser aldri så lite interessant ut. Mens barna hopper og klatrer rundt, får Tare gjennomgå først. Hun blir imponert. For en fyr!! For en stå-på-vilje! Han står det respekt av!
Så er det Trude sin tur. For ei dame! Pen, fresh, veltrent, smilende. Kan få det hun vil ha? Kan få det som hun vil ha det? Hun har nok jobba for det også. Men hva er det hun sier? ...bør ikke få barn?? Hm. Slikt blir man paff av.

Bloggelysta er stor den kvelden. Hvem skal hun velge? Tare eller Trude? Det er de som surrer i hodet nå, og som har gjort stort inntrykk. Valget faller på Trude, siden hun mener noe som ligger hjertet så nært; barn og familieliv.
Så i vant "ironi-og-overdrivelse-med-en-snert-av-sannhet-stil" blir det et innlegg om henne, og hennes meninger. For første gang blir det et innlegg som retter seg mot en bestemt person og dens meninger.
Bloggeren bestemte tidlig i sin blogg-karriere at her skulle man holde seg innenfor rammene, slik at man ikke risikerte så mange slibrige kommentarer. Vel, dette innlegget er kanskje på kanten, men hun tenker at det kommer til å gå bra. At leserne kjenner henne så godt at de tar det med et smil, og at Trude selv neppe kommer til å lese det.

Dagen etterpå er det sjekking av bloggen, som vanlig. HVA!?? 26 kommentarer?? Hva skjer?! Der er det jommen et innlegg fra en journalist i VG! Og hva er det han sier? Han har linka til hennes blogg fra førstesida på VG-nett! Nei og nei...

Det tar sin tid å lese 26 kommentarer. Noen lange, veeeldig lange. Noen sure, som tydeligvis er dypt rysta over hennes manglende innsikt når det kommer til likestilling (som om de kjente henne ut og inn), og noen heeelt enige, Trude er teit! (?)
Og hvem har vi der?? Unni Lindell?!? Hva er stelt i stand nå da?
Det dukker opp flere og flere kommentarer, så kvelden er berga hva fritidsaktiviteter angår...
Og DER skjer det som ikke skal skje. Trude herself kommer med en kommentar som viser at hun faktisk har lest om seg selv. Sukk. Javel. Men da får man bare ta det derfra. Og vente på at det skal ringe på dørklokka, og der står venninnene Trude og Unni, med kjeppene klare.

Lørdagen kommer, men ingen Trude og Unni. Litt skuffende. Hun hadde liksom bollene og kaffen klar, samt masse gode argumenter.
Men de har vel nok å stri med akkurat nå, så de er unnskyldt. Hun sitter og leser videre på flere kommentarer. Noen mer saklig enn andre. Og det stiger opp en takknemlighet i henne! For hadde ikke Trude blitt født, så hadde hun faktisk ikke nådd over 7000 sidevisninger på bloggen på en dag! FOR et sammentreff!

Når hun gikk på skolen var ikke statistikk så morsomt. Nå har hun forandra mening...

Ikke det at det betyr noe sånn i hverdagen. Dagene flyr, barna må i BARNEHAGEN, hun må på JOBB, mannen må også på JOBB, men det er jo litt morsomt å ha i bakhodet, og kunne fortelle til barnebarna når de, uten å tenke seg godt nok om, er født til denne verden, og trenger en god (og mulig litt overdrevet) historie om da mormor eller farmor ertet på seg Trude og Unni.

Debatten raser...

2011-10-21T21:35:00.000+02:00

...på MIN blogg! Det var kanskje ikke det jeg hadde venta meg i går, da jeg posta innlegget om Trude Mostue og hennes meninger. Dette var vel kanskje det mest seriøse og krasse innlegget jeg noen gang har skrevet, men da bør man kanskje også vente seg dette?
Er det nå man skal si unnskyld til Trude, og si at sorry Trude, jeg mente ikke å såre deg med de barne- og pengegreiene...? For du har kanskje lest om deg selv her? Men når du sier noe slikt i en stor avis, så regner jeg med at du skaper debatten med vilje, og venter både motstand og enighet.

Jeg ble litt provosert i går, ja. Fordi det virka så lettvint for deg, som tydeligvis har penger nok til å være hjemme, å mene at man bør være hjemme med barna til de er tre år. Det er tross alt ikke alle som har mulighet til det, selv om vi så gjerne vil. Men ok. Det er mange som er enig med deg. Og ja, vi må vel alle se på hva som passer best for enhver.

Her er litt av min historie:
Jeg er vokst opp med 8 søsken. Mamma var hjemmeværende. Jeg husker det som ei fin tid, og vi hadde hverandre og andre nabounger å leke med. Vi tok dagene som de kom, og det var ingen stress. Vi fikk alltid ferdig middag når vi kom hjem fra skolen. Vi fikk også øve oss på å kjede oss. Da sa mamma alltid at da øver man opp kreativiteten best. Pappa jobba, og fra jeg var seks år hadde vi sauer som biintekt.
Dette var vel også noe jeg kunne ønske for mine barn. Men samfunnet har endret seg siden den gang. (Og det er kanskje noe med sammfunnsordningen fra høyere hold du egentlig vil kritisere?)
Det er flere ting som avgjør hvilke valg man faller på; hvor man bor, hvordan man bor, hvilke jobbmuligheter som fins, hvilke inntekter man har, hva staten krever at skatter og div, hvilke alternativ for "barnepass" det er snakk om, og mye mer.
Kanskje velger man ikke alltid rett. Men en ting er sikkert: Vi vil det beste for våre barn, og prøver å velge slik at både de og vi får et så godt liv som mulig der man er i livet, med det man har å rutte med! Det blir for lettvint å si at man ikke skal få barn, av slike grunner.

Vi er heldige. Barna stortrives i barnehagen. De går i en liten og oversiktelig barnehage, og vil dit. Hva som er best for barn er individuelt. Jeg tror vi hadde hatt det fint om vi hadde vært hjemme, men det er få andre barn som er hjemme på dagtid, så jeg tror de hadde gått hverandre litt "på nervene", hvis dere skjønner.

Barna våre er etter vår mening (vi tror vi er normalt oppegående mennesker) sunne, sterke og trygge barn, som ser ut til å ha det godt. Og er det dager de ikke er i stand til å være i barnehagen, ja, da har vi dem hjemme. I barnehagen har de venner. De lærer seg å omgås og å måtte ta hensyn til andre. De er heldige og har stabile og trygge voksne der. Dette er våre valg, og vi føler at det er valg vi kan stå for. Veien blir til mens man går, og blir det sånn at barna ikke lengre har det bra, da må vi velge annerledes.

Når det kommer til pupper og likestilling, så tror jeg vi tar det i et annet innlegg. ;)

Trude Mostue

2011-10-20T20:15:00.000+02:00

Ja, det er dama si det. I dag kan dere lese om henne i "God torsdag" som er den glatte blekka som ligger inni Dagbladet. (Jeg har faktisk kjøpt en avis i dag!! Og ble så engasjert at barna fikk klare seg selv en hel stund, til mor var ferdig å lese om viktige personer som Trude og Tare. Jeg konkluderer med at jeg ikke bør kjøpe avis så ofte. Risikerer å bli anmeldt for omsorgssvikt...).

Hun mener at ingen som ikke har tid eller råd til å være hjemme med barna sine de første tre åra bør få barn.
Hm. Javel? Neivel. Såe... DET sier du, Trude?!
Du, som "bare" har kjøpt deg en villa til 17 millioner, har au pair mens du selv likevel er hjemmeværende, og som kanskje ikke heeelt vet hva det vil si å være "vanlig" innbygger i et land der ledelsen jobber mot at alle barn SKAL i barnehage, og alle kvinner SKAL jobbe.
Det er mulig det hadde blitt skrekkelig få barnefødsler her til lands hvis vi skulle følge dine synser. Men på den andre siden; hadde man hatt råd til din villa, og til å være hjemme i tre år, med "bare" kjendisoppgaver som ga inntekt, hvorfor ikke??

Når det kommer til dine andre "gammeldagse" meninger, så er jeg faktisk enig. At likestillingen har gått for langt i Norge. Jeg har skrevet om det før: det er faktisk vi kvinner som har brystene, og vi som bærer og føder barna (foreløpig). Og jeg tror at de aller fleste av oss kvinner som liker menn, liker menn som er menn, bortsett fra de som roper høyest om at de mener at menn skal gjøre alt vi kvinner gjør, men samtidig være menn. Men de aller fleste av oss roper ikke så høyt, desverre.
Men DU sier det, det er bra!!

Stå på, Trude, men send nå noen millioner hitover så vi kan få flere barn med bedre samvittighet!

Hva SKAL man gjøre??

2011-10-18T20:48:00.000+02:00

...hvis man for eksempel finner så mange fine, gamle ting på loft og i uthus, som er sånne ting man ser i interiørblader for tida, som altså er topp moderne, sånn at man nesten får lyst til å lage et seriøst innlegg på bloggen, sånn interiør-blogg-aktig, men så har man ikke en sånn seriøs blogg, så det passer liksom ikke inn...?!?

Man har vært skikkelig heldig med huskjøpet, og man oppdager at man faktisk er mer interessert i gamle ting og tang enn man vil innrømme, og blir superstolt når man ser "sine" ting i bladene, og tenker:
-SÅNN HAR JEG!!

Og mannen i huset blir mer og mer bekymra for hver ting som blir trukket inn i hus, og føler snart at han kommer til å drukne i ting, og man ser at han nærmest kaster etter pusten, og blir blåaktig på månetoppen.

Ikke det at dette gjelder OSS! Neida, det er bare sånn HVIS det var sånn, og HVIS det kanskje kan bli sånn, eller KANSKJE er LITT sånn, da er det på en måte lurt å vite hva man skal gjøre. Være på forskudd, hvis dere skjønner...

Jeg kan jo også gi dere noen eksempelbilder på hvordan det KUNNE vært...

La oss si at man fant denne på loftet... Det hadde jo vært krise!!
Hvor skulle man gjort av den liksom? I hvertfall ikke i stua!

Tenk dere at jeg fant denne kassen i fjøset og mange bokser rundt omkring.
Hærlighet, DET hadde vært problematisk (for mannen).

For ikke å snakke om hvis man fant gamle bilder, og bare hang dem på veggen.

Hvis jeg hadde funnet denne boksen hadde jeg besvimt fullstendig.
Den er vakker, ikke sant? Sånn flaks at jeg ikke har funnet den, sånn egentlig!

Det hadde vært kult å funnet denne i kjelleren.
Men jeg det har jeg jo ikke, så ta det bare heeelt med ro!

Denne kommoden kunne stått i snekkerverkstedet.
Da hadde jeg tvunget mannen min til å tømme den og bære den inn i stua.
Han er nok glad for at det bare KUNNE vært sånn...

Dette gamle speilet kunne jeg hengt i gangen...

Denne gamle fuglen kunne også hengt i gangen.
Det hadde vært litt stilig. Sukk.

Det kunne også vært sånn at vi fant fire gamle stoler å sjåen,
som hadde perfekt farge til vårt hus...

Så hadde det vært litt morro hvis man fant disse på mørkeloftet,
for man hadde akkurat sett noe kult med gamle lampeskjermer i et blad.

Og TENK om man på samme mørkeloft- turen fant dette tøystykket!?

Men nå er jo dette langt fra sannheten, og jeg slipper heldigvis å bekymre meg... Det hadde vært litt ekkelt å innse at man hadde prikk lik smak som hun gamle dama som muligens bodde her. Det ville jo blitt sånn at man tenkte at det hadde vært fint om vi hadde vært ung samtidig, for da hadde vi nok vært bestevenninner.
Eller bitre konkurrenter...

Forstå det den som kan

2011-10-14T23:07:00.000+02:00

Enkelte ting her i verden er det rett og slett ikke gitt at alle skal forstå. Som det unikumet av et menneske jeg er, er det faktisk ikke så mye jeg IKKE forstår (!?!). Men det ramler nå inn noe nå og da, skjønt det er ganske så skjelden...(?)
Men nå det dukka opp noe her om dagen som var totalt ubegripelig:

OBS! OBS! JEG ADVARER MOT STERKE BILDER! DETTE ER IKKE FOR MANNFOLK!!!!

Hva er greia med å ha gammeldags rosemønster på BIND???!!?

Altså... Her sliter man med å få nok penger til folk som virkelig trenger det, men å klekke ut, designe og lage rosemønster på bind, DET har vi liksom penger til!

Jeg skjønner jo at enkelte lar seg begeistre, at de blir overstadig glade av å se på dette mønsteret. Men ærlig talt!! Her er det noe som ikke henger helt på greip.

Vi kan jo også se på en annen ting innenfor samme sjanger, som jeg anser som like unyttig, men kanskje er LITT lettere å skjønne:

"Punk" faktisk! Hm. Bryr deres unger seg mye om hvilket mønster som er på bleia? Eller bokstavelig talt driter de i det? Det gjør mine. Og DET skjønner jeg meg på.

Skal vi være bekymra?

2011-10-10T22:33:00.000+02:00

Sønnen vår kommer hjem fra barnehagen og jubler ikke over at vi har kylling og pomes frites til middag, men over at vi har salat til. Salatbollen står på bordet og venter på at resten av maten skal bli ferdig i ovnen. To barn kaster seg over salaten, og spiser opp all paprika, tomat og agurk før vi rekker å sette oss til bordet. Lillesøster liker alt storebror liker, så her er det vill stemning, som om det var julemiddag.
Vi lurer litt på om det er greit at de spiser seg mette på salat før resten av middagen, vil andre folk og eksperter synes det er greit?Men hva kan man si? Nei til salat? Så vi lar dem gnafse.

Men det er noe som ikke stemmer her... Barn liker jo ikke salat og grønnsaker! Det er noe foreldrene skal presse dem til å spise, og lure inn i annen mat, sånn er det bare. Altså er våre barn spesielle. Og det vil vi jo ikke. Alle barn skal være like. Hva skal vi gjøre? Noen gode råd på veien?

Legg til bildetekst

Lyngen Lodge, Ingvarda slettli og andre viktigheter

2011-10-10T19:16:00.000+02:00

I helga hadde jeg et fantastisk døgn på hotell. Neida, man trenger slett ikke dra så langt for å unne seg litt luksus, 1,5 km holder for min del. HER er hotellet.
God lukt (akkurat som om jeg til vanlig plages av vond lukt, som f.eks. fra matavfall og bleiebøtter, hærlighet, nei, aldeles ikke!), god og rolig atmosfære (liksom vi har det så støyende og bråkete her til daglig, nei, overhodet ikke), fantastisk mat (som om jeg ikke pleier å ha tre- retters her flere ganger i uka, men uansett, greit å spise det borte også...), og mange koselige damer (DET treffer jeg ikke så ofte på. Ikke så mange på en plass iallefall).
Vi hadde overraskelses- døgn for ei venninne som skal gifte seg snart.

Her er et bilderas:

Frukten så altfor norsk ut til at jeg turte å smake. Men den var helt sikkert god!

Min mor har tovet disse. (Det er ikke tull, bare reklame...)
Hærlig å "måtte" tre disse på labbene og tasse rundt.
(Neida, hun var ikke naken, hun nærmeste.)

Denne så ikke helt fornøyd ut med å ha sprunget gjennom veggen og blitt fast der.
Men så lenge den hang der og ikke menget seg med oss var vi fornøyd.

Forretten var utsøkt! Nådde ikke å ta bilde av den før den var fortært.

Samme med middagen! Utrolig god rein med tilbehør.

Når desserten kom var jeg i grunn så mett at jeg klarte å ta bilde først.
Men den var ikke på fatet så lenge etter.

Enkelte hadde problemer med å nå opp til bordet.
(Hva med barnestolen som sto i rommet ved siden av, A.K.?

Bloggvennlig bilde av finpynta, hyggelige damer.

Og til sist: INGVARDA SLETTLI fra Spåkenes!
Trenger jeg å si mer?
Legg merke til staven, med ringeklokke og speil.
For ikke å glemme den fabelaktige veska og hodelykta.
Hodelykta var satt på blinking for å spare batteri. :D
Moderne briller og snus som renner ned fra munnvika...
Hun er jo rett og slett til å spise opp,
og jeg skjønner ikke hvorfor frøkna ikke er gift...

Dette var bare noe av det hele. Tør jeg nevne yacussi, nordlys, måneskinn og meteorstorm?? Og smågodt og masse latter og kos?

Nå begynner det å bli såpass mye reklame for nord her på bloggen at jeg lurer på om jeg ikke skal ta meg betalt snart... ;)

Høsten- ei rolig tid?

2011-10-07T20:51:00.001+02:00

Ja, nå tipper jeg det er mange fortvilte sjeler der ute, som ikke gjør annet enn å gå rundt og trø, og håper inderlig at det kommer et innlegg fra denne kanten snart. Nå er fortvilelsens tid ute, og det er bare å slappe av, her kommer det endelig noen velvalgte ord...

Det er høst. Og det merkes. Det er ikke bare det at det blir mørkt og at naturen går sin gang. Det er vel mer det at alt skal skje på samme tid. Helst samme uke, samme dag, samme tidspunkt. Det har gått såpass lang tid siden jobbstart etter sommerferien at det plutselig er på tide at det skjer noe. NÅ! For alle. Møter. Prosjekter. Foreldresamtaler. Bursdager. Reiser.

Så da skjønner dere selv. Det er ikke det at jeg har slutta å blogge, jeg er bare "tatt" av høsten.

Vi har bl.a. vært og reist. Det var hyggelig. Og givende. Endelig fikk vi svidd av litt penger!!
At vi bor landlig til, med flere timers kjøretur til nærmeste kjøpesenter, har vi smertelig fått bevist nå.
Etter år og måneder med minimalt med shopping, og lapping på gammelt og arving til barna, bestemte vi oss for å virkelig "rive i han" og trø til med litt shopping mens vi var sørpå.
Mannen var først ut (var jeg ikke generøs?). En kveld med hele 11/2 time for seg selv på Strømmen storsenter, det var så vel fortjent, og jeg så på han at han var i lykkerus (?)... (Han var vel egentlig beordra, etter måneder med klaging over at han ikke har bukser.)

Jeg hadde vel regna med at han kom hjem med èn, maks to poser, og ikke hadde funnet så mye brukbart. Men da han kom tilbake var han storfornøyd (kanskje mest fordi han hadde fått gå i fred for kona?), og kunne skryte på seg hele TRE poser!! OWÆO!
Men "har du, ka tar du", da han begynte å pakke ut, så kom det fram TO POSER TIL! Jeg må si jeg ble målløs. Og hva dro han fram? Det ene plagget etter det andre, så til og med jeg ble fornøyd.

Men alle uvante bevegelser tar på en kropp som til vanlig aller nødigst tar turen innom lokalbutikken på 50 kvadrat: Han hadde faktisk pådratt seg "shoppers knee". Altså hadde han på ett eller annet tidspunkt på senteret sett noe utrolig bra (diamanter til kona? (tvilsomt), blomster (også tvilsomt)), bråsnudd, og pådratt seg selv en skrekkelig kneskade. Jeg ser han for meg, og konkluderer bare med at her trengs det trening!!

Dagen etter var det min tur. Jippi!! DET var en etterlengta tur det! Men hva tror dere skjedde? Joda, når jeg kom hjem så hadde jeg fått vondt i skuldra! Shoppers shoulder... Er det mulig... Totalt ute av trening...

Så det var utrolig godt å komme hjem igjen, og heller bruke tida til møtevirksomhet, det er tross alt noe vi har mer trening i.

Ha ei rigtig god helg!! ;)

GPS-sporing

2011-09-22T09:28:00.000+02:00

Her har vi nok en kilde til stor diskusjon. Og det trengs. Det er så lite å diskutere om her i verden fra før...

Forslaget om scanning og transportbånd i barnehagen kom fram i et annet innlegg jeg hadde for noen dager siden. I dag kom jeg over nyheten om GPS- sporing av barnehagebarn.

Vet ikke om denne kan brukes til sporing av barn,
men den ser passe kul ut til oss barnehagefolk.
Så jeg ønsker meg en lignende på jobb, som jeg kan
blafre med når vi er på tur, sånn hvis vi møter på folk.

JA! Så lurt. Det hadde vært en sann lettelse. Så kan vi voksne sitte å drikke kaffen vår med bedre samvittighet, for vi følger da med barna uansett! På en skjerm iallefall. Det får da holde, ærlig talt!
Vi voksne skal ikke blande oss inn i barnas lek likevel, det der fikser de jo helt fin selv! Og de må værsågod lære seg å løse konflikter på egen hånd, det er god trening til de blir voksne. Slår de hverandre ned av og til, så er det bare pass til dem, og de lærer av det også. Læring, læring, læring. På barnas vis.
Vi ser dem jo vi! Med hjelp av GPS, det er akkurat som med jerven og bjørnen det, og de klarer seg også helt utmerket selv. Det er bare så greit at vi SER HVOR DE ER. Så vi har KONTROLL.

Nå mangler det bare sånn dass som vasker barna i baken etter at de har gjort store ting på do, så slipper vi voksne det også. Det er da nok av håndvasking i barnehagen fra før, så hvis vi kan gjøre det litt mindre, så hadde det vært perfekt, for hendene blir så tørre av all vaskinga, for ikke å snakke om spritbruken.

Det kommer til å bli en enda mer attraktiv jobb å jobbe i barnehage fremover. Med god nok teknologi slipper vi å ha så mye nærkontakt med alle disse snørrete ungene. Det hadde vært fint. De kan sitte ved dataskjermen og lese nettbøker og finne tema de kan jobbe med, helt selv. Barns medvirkning. Med GPS-brikken godt plassert i en fin øredobb, sånn hvis de skulle finne på å bevege seg bort fra PC-en.

Så hadde vi voksne fått være litt mer i fred, på jobben også.

(Ok da, jeg ser den med å se hvor de er HVIS de forsvinner når man er på tur... Sånn for sikkerheten sin skyld.;)

Dilla

2011-09-21T22:01:00.000+02:00

Jeg er glad. Her for ei tid tilbake var jeg skikkelig fortvila. Jeg fikk ikke dilla på noe musikk, sånn som før!! (Ja, det er kanskje en bagatell, men sånn var det bare.) Hva var problemet? Jeg var skikkelig lei det jeg hadde hørt på i månedsvis, eller årevis, for den saks skyld, og fant liksom ikke noe nytt. Mulig hverdagen gikk litt for fort, så jeg hadde ikke akkurat tid til å sitte og leite heller.

Men det har jeg nå! Hurra. Jeg har dilla. Først var det hun derre Colbie Caillat med "I do". Det var i bilen og på turgåing og i stua og ja... over alt. Det var bare så vidt de på jobben slapp unna.

Nå har jeg avansert. Til et helt album faktisk!
Hekla Stålstrenga. Makramè. For ei fantastisk gruppe! Også jeg som elsker felegnikking, gitar og nord-norsk visesang med tilbehør.
Tekster på norsk, som man forstår innholdet i (det høres så mye lurere ut å synge ord man kan enn dårlig engelsk, som kanskje ikke har helt riktige ord på rett plass engang), MED innhold (ok da, kanskje ikke alt er like forståelig, "erter og sverter" heter en sang, og den må jeg innrømme at jeg sliter litt med å forstå).

Jeg føler meg litt som en liten unge, som kan høre det samme om og om og om igjen. Men det er jo om å gjøre å bevare barnet i seg nå for tida, og er det noe jeg henger med på her i verden, så er det det. På enkelte områder iallefall. Som musikk og film, f.eks. Jeg skjønner godt at treåringen vil se samme Sauen Shaun om og om igjen. Jeg burde kanskje være flau, men jeg har sikkert sett Stolthet og fordom seks ganger, og kommer til å se den mer. Det er noe med det å kunne drømme seg bort i fine kjoler og god gammeldags romantikk, der alt ender godt.

Her er en liten link til en fin sang av Hekla Stålstrenga:
http://www.youtube.com/watch?v=Rck1uCW50uA

Hørs!! ;)

Mannfolk

2011-09-17T23:11:00.000+02:00

Det slår meg gang på gang på gang: Det hadde vært så mye enklere å være et mannfolk!!
Alle mennene jeg omgir meg med har flere fellestrekk. For det første så lar de ikke ting gå så inn på seg. Det kan godt hende noen kaller dem for litt av hvert, men de går ikke rundt å tenker på det. Neida, de har da god nok selvtillit, og tenker at det selvfølgelig er de andre som er teite, ikke de. Enkelt og greit.
De spiser middag, suller med sitt, sover godt om natta og durer i vei til jobb dagen etter, som om ingenting har skjedd.
(Her sliter kanskje vi kvinnfolk hakket mer... Hvorfor kalte hun meg drittkjerring? ER jeg ei drittkjerring? Hva har jeg gjort som fortjener dette? Hva kan jeg gjøre for ikke å være det? tenker vi, mens vi egentlig skal sove.)

For det andre så tenker de praktisk. I ett og alt.
I går hadde vi besøk av to av mine brødre. De funderte over dette med å jobbe i barnehage (sånn som jeg gjør). De lurte på om det ikke bare var greiest å feste strekkode på barna, også kunne jeg sitte ved inngangsdøra med en scanner og registrere dem. Så kunne foreldrene sette dem på et rullebånd. De kom til lekebåsen, toalettet, håndvasken, mathjørnet, påkledning og lufteluka, alt mens de oppholdt seg (stille og rolig) på båndet. Når det var gått lang nok tid til at barnehagedagen var over, hadde båndet gått runden, alle behov var dekt (?) de kom tilbake til meg, og jeg brukte scanneren og registrerte at de skulle hjem, mens jeg slafset på en dagsgammel tyggis og spurte foreldrene om de ville ha kvittering? Og pose? Og mens de svarte at ja takk, de ville gjerne ha pose, hadde jeg allerede knørva kvitteringa og kasta den i søpla...

Å ha menn som sjefer har jeg også registrert er ganske greit sånn utstyrsmessig. Kun det beste er godt nok, og vi damene får stort sett det vi vil ha, og mer til. (Her hender det vel kanskje at utstyret blir for fancy og teknologisk for noen av oss? "Er det ikke omsorgen for barna som er viktigst da? Og hva er galt med håndskrevne lapper??")
Men hva er det vel å veie for og imot for? Vi tar en av den og tre av den, enkelt og greit. Så kommer de fancye varene inn døra uka etter, og damene som tar imot kvitterer, noe skeptisk, mens de lurer på hva denne dingsen egentlig er for noe? Er det fare for stråling her eller? Det er nok best å holde litt avstand.

Da jeg var yngre tenkte jeg stadig vekk på fordeler og ulemper med å være mann og kvinne. Det dumme med å være kvinne var jo at man fikk mensen og mest sannsynlig måtte føde barn. Men vi slapp jo unna militæret da. Det var liksom det som var så dumt med å være mannfolk. Nå opplever jeg jo at de fleste menn slipper unna militæret, og de som kommer dit synes slettes ikke det er så ille. Så da er det vel ikke så mange ulemper igjen med å være mannfolk?

Nå lurer jeg veldig på hvor mitt mannfolk ble av? Han satt her i sta, trøtt som en dupp. Gåta er vel ikke egentlig så vanskelig å løse. Hva gjør et mannfolk når han er trøtt? Han går å legger seg. Enkelt og greit. Og når jeg bare har gjort litt av ditt og litt av datt, da skal jeg sannelig følge etter. Jeg skal bare først.

God natt! ;)

Litt blomster fra eller til...

2011-09-16T22:06:00.000+02:00

I dag fikk jeg så hatten passa. Av min egen mor.
Min sønn hadde vært og "grovve" i kjøkkenskapene, og der hadde han funnet noe som han syntes ligna skrekkelig på en tennisrekkert.

Så han fant like gjerne fram en tennisball også, og satte igang med tennistrening i stua.
Som den pliktoppfyllende husmor jeg er, sa jeg jo som enhver husmor med et vakkert og pyntet hjem ville sagt: "Ikke slå tennisball'n inne i stua! Du kan treffe blomstran!"
Da hørte jeg en sarkastisk stemme fra sofaen:
"HAHAha! Du har no ikke akkorat så mange blomstra han kan treffe. Han skal no treffe bra hvis han treff de få du har!!"...
...!...Og dette kommer fra min egen mor!?

Har ikke JEG blomster?? Neivel...

Kan vel JEG noe for at det var en sånn

skrekkelig tørr sommer her i nord i år??

Da søstera mi så denne mente hun den trengte vann.

"Det har den faktisk fått!" kunne jeg da fronte med.

"Den fikk allerede vann for tre uker siden!

Og før det var den egentlig mye større."

Denne er nesten ny. Har prøvd å fortelle den at det er

trærne UTE som skal bli gule nå, DEN trenger ikke bli det.

Men den ser ikke ut til å ta hintet.

Denne ser ut til å klare seg bra som tørrplante...

Den bare krøller blarne litt, men er like grønn (som meg).

Jeg har til og med blomster i BILEN!

(Hadde iallefall. Fra butikken og til venninna mi...)

Og... Har kanskje nevnt det før, men hun derre morra mi... Eplet faller ikke langt fra stammen, sier jeg bare.

Bare å spole tilbake

2011-09-06T21:49:00.000+02:00

Er det noe med utviklingen av teknologiske duppedingser jeg er fornøyd med, så er det sånn tv-boks som man kan sette sendingen på pause, spole tilbake og ta opp på.
I sta, for eksempel, så så jeg på Idol. Plutselig dukker det opp et kjent fjes i ett sekund, og jeg lurer jo på hvor jeg har sett han før. Jeg spoler tilbake, og ser et fjes jeg en gang gikk på skole med. Så gøy!

Det er bare det at det har en tendens til å gå litt for langt. Som alt annet så blir man forvent. Også tror man at det går an med alt. Når jeg "hører" på radioen, men likevel ikke hører, og det kommer noe som egentlig er interessant, men så går jeg glipp av halve poenget, så ønsker jeg at man kunne spole på radioen.

Og enda verre: Når barna gjør noe/sier noe morsomt, så klarer jeg å glemme hva det var, da hadde det vært fint om de hadde en spoleknapp bak øret.
Og når mannen sier noe koselig, eller masserer, så hadde det vært skikkelig kjekt med spoleknapp.

Men det hadde jo også vært bra om man kunne spole fram av og til. Spole fra søndags kveld og rett til fredagskveld igjen, for eksempel. Ikke hver uke, såpass bra har jeg det da i ukedagene, men sånn av og til. Spole over sutrete morgener og kvelder hadde også vært fint.

Men du og du, så fort tida hadde gått DA!
Nei huff, jeg tenker det er greit å måtte ta de minuttene og timene og dagene som de kommer likevel, og prøve å huske tilbake til de som var på vanlig måte. Da har man så god unnskyldning for å bare huske det brae og det man ønsker å huske. ;)

Ha en FIN kveld! :)

Ikke for å skryte, men...

2011-09-04T21:59:00.000+02:00

Vi fra Kåfjord har jo stempel på oss (fra visse andre kommunenaboer) for å være så trege og rare så jeg synes ikke det gjør noe at vi tar til ordet og skryter litt av oss selv, for en gangs skyld, sånn i all beskjedenhet.

I dag har vi vært på tur. Oppe ved ei bru. Rettere sagt: ei hengebru. I Kåfjord. I Nord-Troms.

Den er spektakulær. Det sto det i avisene (var det Framtid i Nord eller i VG, eller var det i begge deler, men de går jo uansett for det samme). Og de sier det på VG-TV. Og på noe annet slags tv.

Ei som var i gapahuken ved siden av brua, samtidig som oss, påsto (ikke til oss, men til noen andre som også var der. Jeg er jofra Kåfjord, så jeg er ikke nysgjerrig, men det er jo visse ting man ikke klarer å la være å høre) at det var Nord-Europas dypeste juv, eller hva det er de kaller det, canyon. Jeg tror henne. Det var HØYT!!

Og: Det er et av verdens mest spennende steder å hoppe i strikk. DET tror jeg iallefall på!! Jeg synes det er en VELDIG spennende tanke. FOR spennende faktisk. Og jeg har INGEN planer om å være så naturstidig at jeg kaster meg utfor ei bru. Selv om det er strikk fast i meg. Jeg stoler ikke på strikk. Jeg er fra Kåfjord, jeg er rolig og sindig, og jeg hopper ikke i strikk. Sånn er det.

Og vet dere hva!? Det verste av alt var jo at vi møtte på mange mennesker, og alle var ikke fra Kåfjord. Neida, dit kom det (av alle folkeslag) både SKJERVØYVÆRINGER og REISAVÆRINGER (med fine biler, parkert langs en stakkarslig liten kåfjorsk grusvei), enda så teite og treige de synes Kåfjordinger er!

Så visse ting går fremover her i verden... ;)

VI SES I KÅFJORD!! (I Nord-Troms!)

Jeg fant, jeg fant!!

2011-09-02T20:28:00.000+02:00

... meg selv. Liggende på et badegulv. Lufta var stort sett gått ut av meg. Sliten etter å ha blitt gnikket i hår og hengt oppunder et tak (det hadde igrunn vært deilig og litt av en opplevelse (iallefall hvis det var et mykt hår)), slått, sparket og kløpet (vel, det var kanskje litt dramatisk), og flekkete av skitne barnehender (akkurat sånn det er til daglig). Kunne sammenlignes med en rosin eller en svisker. Men det har jeg liksom ikke heeelt klart å identifisere meg med før. SÅ gammel er jeg da visselig ikke.
Så fant jeg altså denne:

Den er ikke gammel. Men den har vært veldig stor og forstrukket i skinnet. Akkurat som meg. Da det lå unger under mitt skinn. Og sprengte på så skinnet ble ømt og strekkmerkene spratt fram. Og når de var vel ute, ja, hva da? PFFffff... Og magen ble aldri som før.

Men jeg sørger ikke (har ikke tid). Tenk på hva jeg fikk ut! (Ja, tenk! HYYYLET og VRÆÆÆLET, det kaller jeg dem etter kveldens "førleggetidsprosjekt") To yndige skapninger, som vet å sjarmere mammahjertet og skrukkemagen (tross i at lufta går litt ut av en til tider).

God helg!! :)

Neper og nord vs sør

2011-08-29T20:43:00.000+02:00

Min mann kom hjem fra jobb her om dagen og rista på hodet og lurte på hvordan det kunne ha seg at flere av kollegaene satt å gomla nepe til lunsj. "Er det vanlig?", spurte han? "Eh... Vanlig og vanlig. Det er jo mange som dyrker neper her, sånn for gomlingens skyld", svarte jeg. Så da er det vel ikke så uvanlig heller da.
Joda, det gror jo ting og tang her oppe også. En gang hadde vi faktisk en nepe hjemme hos foreldrene mine som ble GEDIGEN! Den ble som to barnehoder tilsammen (eller et SVÆRT voksent hode om du vil). Vi holdt den opp èn etter èn og målte og sammenligna, og så hvem som ligna mest på ei nepe. (Det ble sikkert meg.)

Han skal nok oppdage mange ting som er til å riste på hodet av i tida framover. Jeg for min del slutter ikke å forundre meg over forskjeller og likheter mellom landsdelene i vårt lengstrakte land.
Ta for eksempel selskpeligheter. Selskap sørpå er SELSKAP! Man pynter seg. Får en innbydelse med et klokkeslett, og kommer gjerne litt etter for ikke å komme for tidlig, for ikke å forstyrre.

Selskap nordpå... Tja... Det KAN være pynting. Iallefall i bryllup, dåp og konfirmasjoner. Bursdager kan da også være staselig. Men er det ikke runde dager så vet man ikke:
A) om det kommer noen
B) hvor mange som kommer
C) når det evt kommer noen
D) om de kommer i fjøsklær, turklær med bållukt eller er litt mer festlig kledt
E) Du bør bake KAKE(R)! og ha kaffen klar, for hvis det kommer noen og de ikke får servering, så er det skikkelig teit.

(Dette bildet er lånt fra Google, nam NAM så kakesulten jeg ble nå...)

Kaffer og kaker ja...
Som nordlending må jeg jo si at jeg venta lenge på de kakene i de første selskapene jeg var i sørpå. Middagen var fortært, og her i nord pleier kaffer og kaker å komme på bordet MED EN GANG (iallefall så raskt det lar seg gjøre) etter varmmaten. Man kan være "omsåkor" mett, men kaffe og kaker klarer man å presse ned. Det er liksom det som er festens høydepunkt.
Mulig det er derfor de er så T R E I G E med den slags der sør. Man skal bare gå der å glede seg, L E N G E. Og snakke med folk. Så, langt på kveld, når man egentlig har gitt opp og hadde tenkt på å dra hjem etter å ha gjespa i en time allerede, DA kommer de trekkende med godsakene.

Etter å ha bodd noen år sørpå merker jeg jo at jeg har blitt mer søring enn nording på dette området. Så når det er selskap så sender jeg meldinger og inviterer (men de som ikke får meldinger er selvsagt velkommen de også!). Men pga gammel skikk her så sier jeg ikke klokkeslett. Folk får kommer når det passer dem. Men jeg ser jo fordelen med klokkeslett. Og når vi ikke får klokkeslett, HVIS vi får invitasjon, så merker jeg jo at jeg lurer VELDIG på når det passer best at vi kommer.
Men når det gjelder kaffe og kaker, så tør jeg ikke å vente for lenge. Plutselig har gjestene dratt, og der sitter vi igjen alene, med haugevis av kaker på spiskammerst.
Men bevares, jeg skjønner tanken til søringene. Det pleier jo å være en fordel å ha plass til det beste. ;)

Dette er MIN oppfatning. Slett ikke sikkert det passer for alle søringer og nordinger.
Hvilke erfaringer har dere?

Ha en god kveld!! :)

Fargesjokk

2011-08-25T21:33:00.000+02:00

Mens vi er inne på farger...
Glunten vår mangler joggebukser. Så da jeg bestilte noe fra H&M her om dagen, slang jeg like godt en bestilling på ei joggebukse til 145,- kroner. Det var bare det at de var litt utplukka på fargene, som vanlig...

Ja ja, tenkte jeg. Den grønne der er vel ikke så verst.

Da den kom i posten syntes jeg først den var ganske verst. Jeg hadde kanskje håpet at den skulle være litt mørkere grønn.

Men skitt au! Barn skal ha farger, tenkte jeg. Og sendte gutten i barnehagen med den grønneste grønne buksa...

Men hva skjedde??!

Da han ble henta i barnehagen hadde han ikke buksa på. Den lå i hylla, den.

Og var langt fra ren (noe som jo ikke er særlig nytt hva barnehageklær angår), og langt fra hel. (En mulig årsak til at den var såpass billig?? Ikke beste kvalitet kanskje)

De hadde nemlig vært og plukka bringebær. Og tror dere ikke han så sitt snitt til å bli kvitt den skjærende grønne buksa!? Jeg ser han for meg: "Jeg henger bare rumpa på denne kvisten og aker fram... Sånn!"

Men er han riktig uheldig, så tar mamma seg tid til å sy litt, for en gangs skyld. Bevares! Splitter nye buksa!! Neste gang blir det GUL bukse. Gult er kult.

Fargeutfordring

2011-08-24T22:12:00.000+02:00

Jeg leser i flere blogger at de tar utfordringer med farger i heimen. Da skal de vise fram ting i interiøret som har en spesielt utvalgt farge. Det har vært rosa, orange og sort. Og sikkert flere som jeg ikke har fått med meg.

Tenkte jeg skulle ta alle utfordringene under ett, nå som det er ei stund sia det starta, og jeg ikke har vært med før...

Vi tar rett og slett alle farger...

Denne fargeglade tannkremen er sikkert ment til å få barna til å

smile når man pusser tennene på dem. Vel... DET funker ikke akkurat

på våre barn, men du og du så deilig med en slik fargeklatt på vasken!

Redder dagen til mor iallefall! (?)

Det skal visst være stilfullt med helt hvite håndklær på nye bad.

Men det er oppskrytt. De blir jo omtrent som dette etter tre-fire

omganger i maskinen iansett, så vi har gått til innkjøp av ti stk av

dette i stedet. UTROLIG fargerikt på badet for tida!!

Og hva med misfarger? Det er da også farger...

Vi tvinger vesla til å søle litt yoghurt her og der, så det ikke

skal bli så fargeløst og kjedelig.

Min mann har piffet opp finbuksa med noen hvite prikker rundt omkring.

Han tok bare litt av malingen vi har på huset og dæsja på.

Jeg skjønte ikke hva han drev på med der ute, men du

verden så imponert jeg ble av hans kreativitet når han kom inn.

Helt svart og blank keramikktopp er kjedelig!

Bordflater er blir også utrolig "platte" hvis det ikke er litt

sjateringer av diverse slag på dem. (Her syns sjateringene

skuffende dårlig...)

Dette ble også et dårlig eksempel, da vesla var litt for pertentlig da

hun spiste kvelds (eller spiste hun i det hele tatt?). Vi liker ikke

helt hvite overflater. Kan lett bli blendet.

Så... Hvordan står det til med DIN fargeutfordring??

Effektiv lørdag

2011-08-20T22:22:00.000+02:00

Og hva tenker du når du ser dette bildet?

Du tenker nok: - Jøss! Her har husmora sjøl vært i sving!

Og det har du helt rett i. Så til de grader.

Jeg har nå funnet ut at man er ti ganger mer effektiv på lørdager når man jobber fem dager i uka enn når man har fri 60 dager i strekk.

Når man kommer hjem fra jobb på en torsdag er ikke lysta sååå veldig stor på å kaste seg rundt i huset å stelle og styre.

Man venter nemlig til lørdag, for da er man hjemme hele dagen. Iallefall et stykke utover formiddagen.

Jeg sto på vaskerommet og hang opp en kurv med våte klær, som var på grensa til å lukte mugg, da lillegutt stakk sin lyse lygg inn døra og sa så pent: -Tror det mamma, at vi må bake boller. -Ja, det var godt du sa, lille venn! Vi må bake både brød og boller, vi har omtrent ikke mat i huset. (Stakkars lille gutten. Han var så sulten at han egenhendig måtte komme å be om at det ble laget litt mat, før mor reagerte.)

Så mor hev seg rundt, satte bolledeig... Og der var det tomt for hvetemel. Sendte mannen him self til butikken for å ordne saken. Han kom hjem, og vi satte bolledeigen. Så var det tid for brøddeig. Fant alle ingrediensene, bortsett fra havregryn...

Så bar det til butikken igjen. Denne gangen var det jeg og barna som tok oss en luftetur, mens mannen satte over grøten.

Vel hjemme var det å hive igang brøddeigen i Kenwooden og rulle ut bolledeigen (med god hjelp fra fire barnehender, og to barnemunner som ELSKER bolledeig (bare så synd ikke magen gjør det)). Imens rørte jeg i grøten, og tenkte: OWÆO!! FOR ei husmor jeg er!!

Det gikk som smurt ei stund. Så bar det igang. Med hyling (mens Kenwooden fortsatt durte, fordi jeg hadde hatt for mye vann i deigen, og prøvde å utligne det med mel). Da gikk det opp for meg at de barna som var så sultne i sta enda ikke hadde fått skikkelig mat. Så hylinga tiltok. Men jeg hadde bestemt meg; de skulle spise skikkelig med middag i dag, så noe mat før maten var ikke aktuelt.

Nå begynte også mannen min å bli litt amper, mens han fortvilt forsøkte å gjøre abligøyer for å få dem til å slutte med den tutinga, det var igrunn nok med kjøkkenmaskinen, som ikke ga seg.

Langt om lenge (etter nikoking og blåsing på grøten) ble det endelig middag, og ungene spiste. Og spiste. Og etterpå spiste de ferske boller, mens brøddeigen sto og gikk. Alt var så herlig, og jeg tenkte på at det er bra for barna at de er skikkelig sultne før de får mat, (for menn også, for den saks skyld) så setter de mer pris på maten, og kan kanskje sette seg inn i hvor fælt mange har det her i verden. (At jeg smugspiste smågodt der jeg huserte var ikke tema der og da, i dag var det menn og barn som skulle tuktes.)

Men effektivitet og tukt har sin pris. Tror dere ikke brøddeigen ble glemt! Hadde det ikke vært for at det lå en pose over, hadde den lagt seg utover både benk og gulv. Og når brødene var i formene, var det en lite gutt som hang over bordet og påsto at det brant i rumpa. Jeg spurte om det var vondt? -Ja takk! svarte han.

Det slo meg at bolledeig, grøt og ferske boller sånn rett etter hverandre kan være en mulig årsak til følelse av brann i baken. Og når vesla fulgte på var dagen komplett.

Neste lørdag blir det pølser til frokost, lunsj, middag og kvelds. Lett og skjære i biter og servere, helst kalde, og passe mengde mat i hver bit.

GOD HELG VIDERE!! ;)

Rysta og selvsentrert

2011-08-17T21:44:00.000+02:00

Jeg hadde liksom trodd at man fant seg selv LITT før man ble 30. Jeg gikk til og med på folkehøgskole i en alder av 19 år for å finne meg selv tidlig nok, slik at jeg kunne slappe av resten av livet.
Men jeg måtte bare legge meg flat, rulle meg rundt og leite videre, jeg fant meg definitivt ikke den gangen.

Det viste seg at det skulle gå elleve år, iallefall. I mellomtiden gjorde jeg mye rart mens jeg leita. Jeg har alltid vært en rolig person, så det var jo ikke grøftefyll og pokerspilling akkurat, men sånne ting som å starte på radiografstudiet, f.eks. Hallo. Radiograf!?? Det var vel helst fordi det hadde et kult navn. Lynet slo heldigivs ned i tide, og jeg innså at et liv på landet ikke var forenelig med et mangfold av røntgenapparater.
Så jeg hoppa over til førskolelærerstudiet. Ja, begge studier har jo med mennesker å gjøre, så SÅ stort hopp var det vel ikke?...

En gang jeg hadde veiledning med pedagogikklæreren min, spurte hun rett ut: "HVA får deg til å velge dette? Du har 7 mindre søsken, og man skulle tro du var drittlei den sorten." Jeg husker ikke hva jeg svarte (sikkert noe som var forenelig med en grei karakter), men noe inni meg sa at hun hadde rett. Jeg var gærn! Og ikke overmenneskelig glad i småbarn. Jeg kom til å bli drittlei yrket før jeg begynte. Men det gikk overraskende bra, og jeg klarte da jobben greit. Og ja, jeg har vært lei innimellom. Og nå, når jeg har to små hjemme, tenkte jeg at jeg iallefall kom til å bli lei. Men så viser det seg at jeg faktisk bare synes det blir mer og mer interessant. Jeg bryr meg på en annen måte. Før var jeg bare glad for å komme hjem og hvile hodet. (Ok, det HADDE vært deilig å hvile hodet etter jobb fortsatt...) Men nå blir jeg oppriktig glad for å hente mine egne barn i barnehagen. Jeg synes det er så fint å klemme de som betyr aller mest for meg. Og i barnehagen tenker jeg at noen elsker disse barna like mye som jeg elsker mine, så da er jobben min en av verdens viktigste. Den gir mening.

Så var det trening. Et evig tema. Det har nå gått opp for meg at det bare er noe enkelte av oss MÅ gjøre. Gjevnlig. Resten av livet. (Sukk. Resten av livet!?) Jeg kan vel ikke skryte på meg at jeg alltid har likt å trene. Jeg har rett og slett HATA å presse meg. Hvis andre ser på, ok, LITT, men er jeg alene, niks.
Jeg kunne bare ikke skjønne at daffing alene rundt omkring hver fjortende dag ga så lite resultater. Helt til min mann sa at det mest effektive er å ha puls, gjevnlig. -Åja?! -Og har man blodsmak i munnen, så er det super-effektivt. -AHA!!?
Så nå har jeg endelig (skjønner ikke hvorfor akkurat nå?) tatt bladet fra fanget, og kommet meg ut. Flere ganger i uka (foreløpig). HVA SKJER?
Jeg leter etter blodsmak i munnen. (Og joda, jeg får da det ganske så fort fortsatt, (bare jeg leiter godt nok, hehe).) Og jeg har gjort en (nesten ekkel) oppdagelse: Jeg LIKER å være anpusten! Jeg kan ikke fatte det. Før var jeg nesten redd for det. Slitsomt. Ubehagelig. (KAN jo hende denne redselen kommer tilbake en gang...)

Over til husvask. Jeg har ALDRI likt å vaske. Jeg gjentar: aldri! Men så fikk vi eget, nytt hus. Og tror dere ikke selveste Kåfjordolga er blitt opptatt av å vaske og ta vare på huset sitt?? (Vel, at jeg ELSKER å vaske er vel å ta hardt i, men det er greit nok liksom... På grensa til koselig.)
Det neste blir vel at det er ryddig rundt i hele huset, til enhver tid. Og nå blir jeg redd. Er det da jeg skal lage ny blogg? Og ta fine bilder hver dag, rydde og pynte, handle og forandre? Nei, nå får det holde. Jeg tenker vi sier at jeg har funnet meg selv nok nå. Enkelte hemmelige rom må man nok bare la være lukket...

Så jeg sier meg fornøyd, og håper jeg ikke utvikler meg mer. Det ville vært fryktelig slitsomt å spurte rundt på E6 her hver bidige ettermiddag på leiting etter blodsmaken. Å absolutt alltid like alt som skjer på jobben hadde blitt for heftig. Å vaske huset rundt hvert halvår hadde jo vært skummelt pertentlig. Og sist, men ikke minst, å ikke spise noen usunne ting i hverdagen hadde jo rett og slett vært uhørt!!

Og vips var sommern over

2011-08-12T10:53:00.000+02:00

Nå har jeg satt meg i godstolen, og det føles som at jeg kan sitte her i timesvis. Men, som vanlig, plikter kaller. (Superhusmora er i full sving, egentlig. Har iallefall skottet bort på støvsugeren, og blei litt skuffa når den sto der fortsatt, og bare venta på å bli satt igang.)
Tenkte bare å gi litt livstegn fra meg, sånn at dere ikke gir opp. Det er lite inspirerende å klikke seg inn på en blogg, for så å se at det står akkurat det samme som det gjorde for fjorten dager siden.
Jeg lover forbedring. Det er bare det at det har skjedd så mye her i det siste.

Det gikk opp for meg her en dag at det faktisk bare var kort tid til jeg skal begynne å jobbe. 100 %. Ikke vikariat denne gangen. Neida. Fast stilling. Så da var det bare å ninyte siste rest av den lengste ferien jeg har hatt siden jeg gikk på ungdomsskolen.
Vi har feira bursdager. Vi har kjørt turer. Sykla turer. Gått turer. Hatt koselig besøk...
Hvis noen tror vi har spist godt, så er det bare å tro om igjen. Vi har OVERHODET ikke spist is, kaker, boller og sjokolade. Overhodet ikke.
Det har vært den beste sommern jeg kan huske, og atpåtil masse fint sommervær her i nord. Ungene har hatt lang ferie de også, og har satt stor pris på å gå i pysjen til langt ut på formiddagen.

Har dere hatt en fin sommer? Håper det!! :)

Her er noen ferieminner fra oss:

Vi liker oss i fjæra. Og når det er såpass bra temperatur at barna kan ligge/sitte
halvveis uti havet uten å bli dratt lengre oppi fjærsteinene, så er livet perfekt.

Føste gang det er hersja her til gards på mange mange år. Bestefar har sauer,
og tørrhøyet er til medisinsk bruk, ifølge han. Også er det jo LITT nostalgi over det hele.

Når luene blir for små her i huset finner vi bare nye måter å bruke dem på.

Jeg har stjålet et nydelig bilde av min mann.

Sommerens tema har vel egentlig vært sykkel.

Søsken"kjærlighet"

2011-08-01T21:09:00.000+02:00

"KOR E BRUSEN MIN??!! KÆM HAR DROKKE DEN OPP?!? Æ HADDE LAGT DEN I KJØLESKAPE, OG NO E DEN BORTE." Søstera mi på 21 fortviler. Hun skal på tur og har kjøpt brus for anledningen. Men å legge den i det "offentlige" kjøleskapet hjemme hos "ho mor", var nok ikke det lureste. Hun burde forutsett det...

Han som fikk skylda hadde løpt opp på nærmeste fjelltopp. Sikkert det lureste der og da. Der satt han til søstera var dratt på tur på havet. Jeg så han i livet etterpå, så jeg tror det gikk bra. Mulig han skyldte på at han har diabetes og at brus er skrekkelig nødvendig når man har det. Hvem av oss andre vet? Det er godt å ha en eller annen slags sykdom når man er ni søsken, for ellers har du lite å få sympati for. Jeg har alltid vært (til tider irriterende) frisk.

Mange lignende spørsmål og kjeftende fraser er ropt ut i huset til foreldrene mine gjennom årenes løp. I en søskenflokk på ni er det kanskje ikke til å unngå. Selv har jeg nå mitt eget hus, min egen vaskemaskin (som jeg kan skylde på når sokkene blir borte), mitt eget rot. Og det er VELDIG deilig! Men jeg kjenner igjen frustrasjonen.
Det slo aldri feil. Når jeg hade vært hjemme i helgene og vaska en maskin med klær eller to, var det slett ikke uvanlig at jeg tok bussen tilbake til hybelen tre-fire plagg fattigere. Det var bare å henge dem til tørk det, så var man sikra at noen så sitt snitt til å "ta feil" eller bare "låne" litt.

Ullundertøy var det bare å si farvel til etter et par gangers bruk (beklager skakt bilde, men maskinen vil ikke snu det). Sokker kunne jeg bare gå på leiting etter i de andre sine skap, så fant jeg garantert et og et halvt par som ble borte sist jeg var hjemme. Trusene fikk jeg ha i fred, da jeg (for den saks skyld: heldigvis) hadde større rumpe enn de fleste andre i huset. Jeg skyldte på den som sa minst når noe var borte og jeg konfronterte, og det stemte stort sett.

Men dette er visst ikke et ukjent fenomen i større søskenflokker. Jeg har noen venninner som er fra en flokk på ti, hvorav syv av dem er jenter. DER var det "stjeling" skal jeg si dere! Hvis en av dem hadde noe fint på seg, og jeg sa at jeg synes det var fint, så kunne jeg være sikker på at det egentlig ikke var hennes. Hun bare "lånte" litt. Det være seg sko, kjoler, skjerf, vesker eller jakker.

En gang var den ene av dem på overnattingsbesøk hjemme hos oss. Vi skulle gå på topptur på lørdagen, og hun hadde pakka så hun skulle være godt utstyrt.

Det var ikke så veldig langt ut på lørdags morgenen da vi våkna av at døra til soverommet mitt fløy opp, og ei av søstrene hennes ropte til ei irriterende lillesøster, som nok raskt ante hva det gjaldt: "KOR E VINDVOTTAN MINE??!"

Her var det ikke noe vennlig "God morn!", nei. Mer husker jeg egentlig ikke (mulig jeg var i sjokk), men når storesøstera hadde tatt seg bryet med å ta en aldri så liten omvei for å få tak i vottene sine, så tror jeg hun var i såpass dårlig humør at lillesøster ikke satte seg på bakbeina.

Nå er det ei stund sia jeg bodde hjemme hos foreldrene mine. Men det var godt å høre at ingenting er forandra for dem som fortsatt bor der, i tid og i utide. Vi liker jo at ting er "som før", ikke sant?

Hvis noen av dere søsken leser dette; kom gjerne til storesøster for råd. Jeg kan blant annet nevne at lugging, knusing av glass, kasting av fat og slenging med dører så handa gikk gjennom ikke så ut til å hjelpe den gang. Men mulig det har bedre effekt for dagens ungdom.

Unik støvsuger

2011-07-29T21:12:00.000+02:00

SE så fin støvsuger jeg har fått meg! Den er bare helt fantastisk!! Den ikke bare ser ut som ei marihøne, men den høres ut som ei marihøne også. (Har du hørt ei marihøne noen gang?) Jeg går og gleder meg til å støvsuge hele tida, finner stadig nye steder som må støvsuges. Det er så UTROLIG støvfritt her for tida. Ungene er også helt fra seg av begeistring. Det er nesten sånn at det er kamp mellom mor og barn for å komme seg først opp av senga om morgenen, og lete etter hybelkaniner som var så ulur at de dukket opp iløpet av natta.

Følehornene med øyne på føler seg fram til rusk og rask selv. Den rusler fram som ei...marihøne...og er superhappy når den finner noe. Er det smuler av ett eller annet godt, blir den ekstra ivrig. Ja, det hender til og med den slår ut vingene og flyr opp under taket for å se om det er noe spindelvev den kan slikke i seg. Gjett om det ble oppstandelse første gang den gjorde det!

Vi trenger ingen kjærledyr her i huset når vi har denne. Og gjett hva den heter!? Tihiii.... Ja, du gjettet det vel du. Den heter selvfølgelig MARI.

Tanker etter grusmhetene

2011-07-25T22:48:00.000+02:00

Det er utrolig hvor mange kloke ord og setninger som blir sagt når noe så grusomt som det som skjedde på fredag skjer.
Jeg har ikke klart å skrive noe, verken på facebook eller i bloggen.
Jeg har rett og slett ikke funnet ordene. Og andre sier det så fint og rett, uttrykker det jeg også føler.
Har sittet lamslått forran tv-en, i fire kvelder på rad. Tårene presser på. På dagtid må vi ta oss av ungene, men sniker oss til å høre litt radio, se litt nyheter når de er opptatt med andre ting, og leser på nett innimellom.

Vi mennesker tenker så mange rare og uviktige tanker i hverdagen. Sier mye unødvendig. Når noe sånt her skjer får man et litt videre perspektiv. Jeg har tenkt ekstra mye på hva familien betyr for meg. Og det er mye.
Og jeg tenker masse, masse på hvordan de må ha det, de som ikke fikk sine hjem i livet. Og ikke minst på de som sitter igjen med opplevelser vi andre ikke kan fatte, de som var der selv og overlevde.

Dette er en katastrofe vi aldri glemmer. Aldri. Men det er godt å se på det gode som kommer ut av det, så mange mennesker som viser at de bryr seg.

Det er mange av oss som tror på Gud. Da er det naturlig av mennesker å tenke: Hva er meninga med dette, Gud? Hvorfor lot du dette skje? Men så lenge vi lever på jorda har Han aldri sagt at grusomme ting ikke skal skje. Vi mennesker har fått vår egen, frie vilje, og desverre er det for mange som ikke utnytter den friheten til det gode.
Men Han viser oss nå at det fins godhet, kjærlighet og håp blandt oss. Kanskje var det noen som fant trøst i å tro, av de som var redde? Kanskje er det mange som har trøst av det i sorgen? Det håper jeg. Da blir alt litt lettere å bære.

Og Han har lovet at det gode skal seire.

En god klem til alle de som trenger det.

Hello Kitty- fra vogge til grav

2011-07-20T22:32:00.000+02:00

Jenter (og muligens noen gutter) som blir født i dag kommer ikke til å lide noen nød i livet.

De kommer til å bli fulgt at en yndig liten skapning, nemlig Hello Kitty!!

Når vi damer trykker ut ungene, så venter hun på fødestua:

Og når ungen skal spise, så trenger du ikke å fortvile, Kitty sørger for at den går ned som en lek!

(Og joda, det går nok an å få Hello Kitty- tatoo på puppen også, sånn hvis du ble bekymra for det tidlige matstadiet. Og HK- flasker har jeg sett i butikken.

Finnes også HK-is, den har jeg smakt.):

Skolearbeidet blir ikke noe problem! Ungen får lyst til å gjøre lekser. Blyant og papir, nei takk!

(Men hvis du er av den slemme foreldretypen, som ikke lar barna gjøre lekser på pc-en, så finnes det jo blyant og papir med HK også...):

Og barne- og ungdomsrommet, bare SE så lekkert!! Overgangen til eget rom er ikke tema.

De hyler og skriker hvis de ikke får sove på HK- rommet sitt fra dag èn i livet.:

Og når de blir 18 så gir du jo naturligvis "barnet" ditt en bil i gave,

slik alle prinsesser får når de blir myndige:

Ikke noe hvilket som helst eksosrør heller:

Og når madamen har funnet prinsen og velger å slå seg til ro, så er kjolen klar:

Og husmorpliktene går unna på denne fantastiske symaskina

(Nå angrer jeg på at jeg allerede har kjøpt en maskin, UTEN HK!!):

Og når alderdommen tar til og naturen går sin gang, så sitter de til slutt på en sky og er blitt til små, snille HK- engler, som passer på nye HK- frelste barn nede på jorda...

(Det slår meg oftere og oftere: jorda er blitt en merkelig klode...)

Bleier

2011-07-13T21:42:00.000+02:00

Her har vi dem! Vidundrene, som er så fantastisk myke og behagelige. Det kjennes nesten ikke at barnet har dem på, noe sånnt sier de i reklamen. Og det tror jeg på! Det kjennes knapt at ungen har tissa, og det er heller ikke noe ekkelt å gå med større saker i baken. Jentungen vår nekter faktisk å skifte bleie, så behagelig er det. Jeg har vurdert å bare la henne gå med samme bleia så lenge at hun selv begynner å slite i den for å få den av.

Det aner meg at det kan ta noen dager, med den superabsorberende dingsen mellom beina. Og da er det sikkert lukta hun reagerer på først.

Men enda bedre er det at guttungen vår, på snart tre år, er så fornøyd med produktet. Han kan rett og slett ikke skjønne at det er noe problem at han fortsatt bare ønsker å gå med bleie. Hva skal man vel gå på do for, når man bare kan slippe det som vil ut der man er, og livet er like behagelig etterpå?

Akk og ve, sier jeg bare. Vi tror at verden går framover, men så viser det seg gang på gang at det til syvende og sist ender med det motsatte. Snart er "selvstendig bleieskift" et eget fag på skolen, og førsteklassingene får smileklistremerke hvis de klarer å skifte èn bleie selv iløpet av skoledagen. Når de har samla ti merker blir det tre gratis pakker med nye bleier.

Nei, nå er det rett før jeg begynner med god gammeldags tøybleie. Og den skal IKKE være behagelig!! Den skal KJENNES! Og ungene skal tigge om å få gå på do. Eller potte, samme det. Fra

ungen er et halvt år. Minst.

Hadde mennesker anno 1920 sett denne "trusa", hadde de muligens ikke knytta den til barn i det hele tatt. De hadde tredd den på oppegående, voksne folk, vaska den i elva, tørka den over ovnen og strøket den etterpå, så den var klar til bruk neste dag.
Jeg mener, SER dette ut som ei bleie?? NEI! Det ser ut som ei truse, og det ER ei truse. Engangstruse. Som tar opp halvparten av plassen i søppelboksen.

Neste unge (hvis det blir noen neste) skal ha tøybleier. Ubehagelige. Ikke akkurat fra Nøstebarn. Hehehehehe....

Jeg hadde ikke trodd dette med bleier skulle bli et irritasjonsmoment for meg da jeg fikk barn. Tøybleie- kontra Pampers/Libro- debatten gikk jo, men vi sverga til bruk- og kastmetoden. Aldri mer.

Så nå går resten av ferien med til å veve tøybleier av STIKKEstoff og strikke bleiebukser av uvaska, hjemmeklippet ull (fra baken på sauen!!), hjemmekarda og hjemmespunnet og hjemmestrikka.
Det skal klø på ei søt lita bleierumpe det tenker jeg!
Ikke noe behagelig Pampers eller Libero her i gården mer. Doen venter, og er nok snart i bruk av flere enn oss stakkars to voksne, som slett ikke hadde fine, behagelige truser fra dag èn av livet. (Men kanskje kommer til å få det på våre siste dager? Da skal jeg slutte å gå på do og bare nyte siste rest av livet...)

Rot i systemet? Hvilket system?

2011-07-12T21:37:00.000+02:00

Det finns ordninger og anredninger av alle mulige slag her i verden, for å hjelpe oss å holde orden i sakene. Ikea maser og gnager om de fantastiske løsningene de har for at vi skal få det så ryddig og fint som overhodet mulig. "Ordning og reda" klinger i hodet mitt til tider. Husker ikke om det er en butikk i Sverige, eller om det er et eller annet slagord Ikea har brukt. Skjønner heller ikke hvorfor det plutselig klinger i hodet.

Ordning og reda. Det høres jo så lett ut! Bare kjøpe noen hyller her og noen kasser der, stuve dem inn under senger og oppå skap, så er man liksom kvitt alt.
Men hva med det man bruker ofte? Hvor slitsom er det ikke å å måtte ta fram en kasse hvis du har lest ei bok for å putte den nedi hver gang du har lest litt? Eller lukke opp ei skapdør OG brette klærne ELLER henge dem på en fin, hvit kleshenger (helst med strikka trekk på) hver bidige gang du har brukt et plagg?

Nei, vettu hva! Det må da gå an å leve litt lettvint her i en ellers så tungvint verden (for vi har det gangske tungvint her i Norge, har vi ikke?)...

Hvorfor skal man bruke energi på å putte brødet inni brødboksen når man kan ha det oppå? og hvem har sagt at det skal ligge inni?:

Og hvorfor legge klærne pent sammen og inn i et skap, når man likevel skal bruke de flere ganger?:

Og hvofor i alle dager skal lesse ned et slikt fint stativ med ørepynt når det er mye enklere å bare legge de ved siden av?:

(Dette er forøvrig ikke mitt verk. Det er Monica sitt. Men hvis jeg hadde hatt et slikt stativ så hadde det vært omtrent sånn her. Takk, Monica, for at du beviser at det fins flere av mitt kaliber! (Og forresten, fine øredobber!))

Dette var bare noen eksempler. Og hvis Ikea har tenkt å åpne butikk LITT lenger nord enn Trondheim her i Norge (De er jo svensk så de tenker vel at det ikke bor så mange nord for Trondheim...?), så kommer ihvertfall ikke JEG til å handle der!! Bare LITT. Kanskje. Men IKKE for å orne og reda altså!! Fy så tungvint!

Krimaktig torsdag

2011-07-07T23:21:00.000+02:00

Han satt på gulvet og kikka ut mot vinduet da han hørte lyden. En merkelig, ukjent lyd. Han trodde han var alene i rommet. Men det var han definitivt ikke. Han så bort mot kjøkkenet, der kona var. Hun holdt på med det hun gjorde sist han smugkikka på henne; ordna en hærlig fruktsalat.
Men hva var den lyden? Var det noen som hadde sneket seg inn? En ubuden gjest? Han så for seg de verste scenarioer. Han så knivblader, blod, skrik, sånn som på film... Men kunne ikke se noen.

Hei, vent nå litt! Var det ikke noe der? Der, bak bordet. Lyden var der fortsatt. Og joda. Der! Der kom det noe fram. Noen ekle, gul-hvite, åpne hender. Blodet frøs til is. Hadde vedkommede tenkt å ta han først? Og så kona, så barna? Dette var ikke noe morsomt. Han mannet seg opp, tok en gul, fireknotters logokloss fra lekekassa, og gjorde seg klar til å pælme.

Men stansa i siste liten. Heldigvis.

Der kom hun fram. Med gul-hvite hender som åpna og lukka seg og sa: kliss-klass-kliss-klass.
Og hun kom FORT! Han nådde bare så vidt å kaste av seg det forrige skrekkscenarioet før neste satte inn: hun hadde kurs mot det nye, beige flossteppet!! Med hendene fulle av BANAN!
Han åpna munnen og skulle til å rope, men det kom ingen lyd ut, så skrekkslagen var han.
Hun hadde ikke tenkt å snu. Han så på henne at dette var bananaktig alvor. Hun hadde det blikket, hendene rakt forran seg, stabba det forteste hun kunne, breibeint, glisende så alle tenner blottet seg, med mål for teppet.
Hjernen jobba, og bilder kom opp i hodet, rullende, som i sakte kino. Han så resultatet, som ville ende opp med sur kjerring og dårlig med fruktsalat.

På tredje forsøk klarte han endelig å rope: PAPIIIIR!!!

Og ettåringen ble så latterfull at hun falt på rompa. Og de barbariske bananhendene kom heldigvis ikke lenger enn til parketten, som forøvrig hadde fått smake banan både her og der, rundt omkring.
Så ble det fruktsalat på gubben i kveld også! Og jommen var ikke kona lydig og kom med papir. ;)

Sang til besvær

2011-07-02T21:00:00.000+02:00

Hvordan oppdaget de første menneskene sangen? Var det sånn at en av dem fikk en stor stein på fingeren og satte i et langt og rungende "AUUU!" også: "Ojsann!! Det var en fin lyd. Kan vi lage flere av dem? AAAA... UUUUU... EEEEEEE..." Også begynte han bare å nynne?
Også fant de ut at de kunne jo sette ord til lydene. Trekke ut ordene liksom. "Jeeeeeg eeeer eeen rååå maaaann, soooom nettoooopp haaar feeeel eeen moooooOOOskuuusss!" Han slo samtidig litt med svære, mandige hender på en flat stein, også falt damene pladask. Det var rett og slett så effektivt på beilerfronten med sang og musikk, at det ble fast innslag når man skulle gjøre inntrykk på det motsatte kjønn.

Siden ble det sanger om det meste. Sanger og musikk, som satte igang følelser. Glede. Latter. Sinne. Tristhet.

Jeg sitter og ser på Allsang på grensen. Jahn Teigen og Anita Skorgan. Katrhine sier at det kanskje er siste gang de synger "Adjø" (eller var det på fransk det skulle skrives? Adieu? Adjø er for norskt.), og vi tørker tårer, jeg og noen publikumsdamer. TENK så TRIST!! Ikke få høre dem sammen mer. De som har vært skilt i masse herrens år, men har fortsatt å synge. Stort spør du meg. Bevis på at man kan være venner selv om man er skilt. (Nå kan det hende de bare funker sammen på scenen, når de synger. De tjener jo penger på å mimre. Men så kaller de hverandre etterpå. "Du er dum!" "Nei, DU er dum! Du sang falskt!" "Sier DU, som har DE fingrene!")

Så er det Aleksander Rybak da. Han flørter. (Med kathrine MOHOLDT!! Hun er GIFT!! (Er hun ikke?) Må jeg virkelig ringe å minne han på det? Det verste er at hun flørter tilbake, for åpent kamera! Jeg bør nok ta en telefon til mannen hennes, i kveld. Han er LITT yngre enn henne også, Aleksander?) Han vil flørte så mye at han bare er NØDT å skrive sanger om det, og synge dem, for å få det ut.

Skjønner.

Jeg har det også sånn. Jeg flyter over av følelser, og kjenner at jeg MÅ lage sanger om det for å få det ut. Men det er visst ikke alle forundt det der. Å skrive ord. Sette til melodi. Få det til å klinge pent. Og resultatet skal helst ikke ligne på noe annet som er laget og spilt før. Da får du høre det, på sånn radioprogram, som sammenligner låta di og finner ut at den ligner mistenkelig på Money, money, money. "ER det en kopi??"
Jeg bare spør: Når blir det fullt? Av sanger og musikk? Jeg føler at det buler allerede. En eller annen plass, jeg vet ikke helt hvor, jeg bare ser det for meg. Og en kjempeeksplosjon den dagen begeret er fullt. Hvor mange ulike sanger og musikkverk finnes det?? Her snakker vi nok om mailliarder. Eller "alltid-evig", som han sa, barnehagegutten, når han skulle beskrive noe som var så stort at det ikke lot seg beskrive med ord, egentlig, men man bare måtte.
Kanskje ikke til å unngå at noen må ligne på hverandre.

Men det var meg da. Og komponisten i meg. Jeg sprekker snart!! Jeg har så mye viktig på lager, men får det rett og slett ikke ut!!
Her er et eksempel:
Litt etter at bestemora mi døde var jeg nede i kjelleren i huset hennes. Det første som møtte meg var de grå snowjoggene hennes. De sto der, og det så helt ut som at hun sto oppi. Skoene var forma etter føttene og jeg så for meg at de kom gående oppover veien etter sparken. Tung dame, men med overraskende lette og myke steg. Ikke ekkelt, bare litt vemodig å se på skoene og vite at hun aldri kom til å gå i dem mer.
Og her oppe i fjøset. Her står et par gamle sko. Etter han som bodde her. Jeg ser jo at det er hans, og jeg ser han liksom i dem.
Dette med de skoa griper meg. Jeg vil lage en sang om det, men får jeg det til? NEI!!
Men sko er viktig her i nord. Ellers fryser vi. Får kullbrann, og må amputere. Det blir liksom ikke helt det samme hvis alle skulle kjøre rundt i elektriske rullestoler langs E6 i stedet for å gå. Veien er ikke brei nok til både to trailere og to elektriske rullestoler i bredda, noen hadde gått i grøfta eller kræsja. Det hadde blitt dyrt. Med en eller annen minister sørfra som måtte kommet helt HIT med fly og bil, og vurdere, og sikkert også love, å ordne sykkel og gangsti (eller rullestolsti da), bare fordi det var valg snart. Og tenk på NAV, stakkar. De ville jo gått konkurs hvis alle kom å krevde spesialbiler for rullestolbrukere.
Det er viktig med sko. Det var det før, og det er det nå. Generasjoner med sko. Dette fortjener en sang.

Så jeg har prøvd meg. Det blei ca sånn her:

1. Jeg åpner døra til kjelleren. Går ned.
Der står de, som.... (her finner jeg ikke på no som rimer på ned.)
.....(Finner ikke på noe)
.....(Mangler også litt her...)
Refr.: Snooooowjoggan til ho Mor!
Snooooowjoggan til ho Mor!

2. Jeg går opp til fjøset. Går inn.
Der står de, i svart skinn.
.....(Så blekker det ut, er så fornøyd med forrige strofe at jeg ikke klarer å fokusere på denne.)
.....(Er så frustrert over forrige strofe at må ta en kaffepause!)
Refr.: Skinnskoan hannes.... (Navnet til mannen, jeg velger å la han være anonym.)
Skinnskoan hannes.....

3. Sko er bra å ha.
....
....
Refr.: Skoooooan våres....
Skoooooooan våres.

Stopp. Fullstendig.

Skjønner???
Jeg får nesten ikke sove på natta. Går og grubler hele dagen.
Også blir det bare med dette. Jeg føler presset. Et hvert menneske med respekt for seg selv bør iløpet av livet ha lagd en sang hvis de har noe så viktig å meddele. Den bør også havne på VG lista. Jeg VIL ha en sang inn blandt de milliardene, jeg VIL på VG lista!

Så, blir det smått med innlegg fremover skjønner dere hvorfor. ;)

Skal du stå brud?

2011-06-26T22:47:00.000+02:00

I nærmeste framtid? Eller er du kanskje av de som planlegger i tre år i forveien?
Uansett, her har du et hett tips! (Krever kanskje mer enn tre års planlegging...)

Hva med å gifte deg i denne bunaden fra Øst Telemark? Vel og merke rekonstruert fra 1820, men blar du opp litt så lar det seg sikkert ordne for deg også. Man skal jo ha "something old" når man gifter seg.

Ifølge Norsk Husflid (nummer 3 2011), som trykker dette bilde med artikkel, har bruden på seg følgende:

To skjorter med broderte krager

Bare èn understakk, men det skal ifølge gammel tradisjon være fem!! Altså seks stakker tilsammen!! DET burde funke en kald vinterdag det!

Et svart forkle med sølvkniplinger
Et hvitt forkle med telemarksbinding

To broderte beltekluter

Sølvtrøye pynta med sølvmaler og spenne og med korillbånd forran

Fem sølvbelter rundt livet

Hodesølv, eller ladet, som det også kalles, laget av mange sølvstøler som er sydd på stivt underlag

Duftesko (!!) (Her skulle det tas hensyn til mannen etter en lang, svettsom dag ja..) og svarte, broderte vadmålsokker

De var vettige på den tida. Hør her:
"Den slanke linje var ikke idealet, jo større brud jo bedre!"
(Her tør jeg ikke tenke på de som allerede var litt drøy i kokningen på forhånd, men det var kanskje ikke så mange av dem på den tida?)

Dette er da vel bare rett og rimelig påkleding...? Man gifter seg jo bare èn gang (sånn i utgangspunktet), og da gjelder det å kle seg standsmessig.

Skilsmissestatistikken har gått kraftig oppover siden 1800- tallet, det er ingen hemmelighet.
Når jeg tenker meg om så er det kanskje ikke så rart at folk ikke skilte seg da. Tenk å måtte kle den der stasen på seg TO ganger i sitt liv.
Det hører med til historia at det ikke var uvanlig at bruden svimte av på bryllupsdagen. Nei. Full forståelse for det må jeg si! Selv jeg hold på å besvime på min bryllupsdag, og jeg hadde noe så uanstendig som bare skuldre, og bare ett, tynt underskjørt.

Også alt det sølvet da gitt! Hvem var det som betalte alt det der? Hadde dette vært tradisjon nå, så hadde det enten vært sånn at man måtte spare i 20 år før man hadde råd, eller det hadde vært funnet opp noe kopi i plast. Det siste hadde forresten vært litt lettere å bære også, og det hadde kanskje ikke vært så avskrekkende for de som ikke var heeelt sikre på at dette var det rette, at de muuligens kom til å måtte kle brudestasen på en gang til, eller to. Vi hadde nok klart å tilpasse oss ja.

Men når jeg tenker meg om, så er det vel det vi har gjort også, med å "bare" ha på oss en enkel, hvit kjole, som det bare er å knipse av i forhold.
Ja, og apropos avkledning: Det ble kanskje heller ikke så mye igjen av bryllupsnatta, når de endelig hadde klart å lirke brura ut av alle forklene, stakkene og skjortene, og alt sølvet...

Blad til ispirasjon

2011-06-25T16:14:00.000+02:00

Hold dere fast. Kåfjordolga abonnerer faktisk på Rom 123! Det ser kanskje ikke ut som jeg lar meg inspirere ut fra bildene på bloggen. Men jeg må innrømme at jeg gleder meg til det kommer nytt blad i postkassa, og jeg lar meg inspirere. Om ikke i stor skala, så iallefall litt.

Denne gangen så var det flere ting som var til stor inspirasjon for meg og søstera mi, som også måtte ta en titt. Her er noen eksempler:

Denne idèen skal vi ta til oss, å gjøre noe med. Søstera mi fant ut at hun skulle ta ei måse og henge over senga til seg og sin kjære. Ja, det er jo nok av dem her til lands. Jeg tror jeg går for ei ørn, den er passe stor og majestetisk, passe oss liksom. Vi er enige om at det nok blir populær pynt på soverommene, at mennene våre blir storfornøyde!

Her har vi jo det vi trenger! Ikke nok med at det er ei klokke (som vi jo trenger i seg selv), men her kan vi også la ungene få smake litt på den, og sette sitt preg også her, som så mange andre plasser (nevner bare nydelige tegninger på vegger, bord o.l.). Spørs om de klarer å spise seg inn så det ligner en sommerfugl, men jeg blir ikke overraska om de klarer det altså. Middag spart den dagen i tillegg.

Dette tipset er jo bare helt utrolig!! Ikke nok med at man skal ha julegaver og bursdagsgaver, bryllupsdagsgaver, reisegaver og "født-unge-gaver", nå skal man også få gave for å ta bussen!
Bare så synd vi ikke har mulighet her vi bor. Ikke hver dag til alle døgnets tider, sånn at det passer med jobben iallefall. Men man kan jo videreføre det til "daglig-hensynsfull-sjåfør-gave".
Det skal nok vanke mange gaver på meg i år ja. (?) ;)

Den beste feiringa...

2011-06-23T21:30:00.000+02:00

... synes jeg er St.Hans- feiringa!
For det første så slipper man å gå på leiting etter kjole i uker i forveien, eller presse seg inn i en bunad som for lengst skulle vært sydd mer ut. Man tar på de behageligste klær og loffer ut.
For det andre så gjør det ikke noe om du ikke er nydusja og styla før feiringa. Her skal det luktes bål!
Det er heller ikke hundrevis av mennesker du kjenner litt eller ingenting, men likevel MÅ smile og være hyggelig mot. (Iallefall ikke der vi feirer.)
Du har likevel et alibi for å spise så mye du vil, både grillmat og godis.
Det er heller ikke noe sånn der gavepress.
Og sist, men ikke minst, feiringa varer bare i noen timer, du når ikke å bli lei engang.

I dag har vi vært i skogen. Er ungene fornøyde så er foreldrene fornøyde, så det ble en vellykka tur på oss.

"Bestemor, du har ei veldig rar pølse!"

Hvem er vel ikke fornøyd når man får gomle så mye eplekake man vil?

Det obligatoriske bålet og kaffen.

Verdens søteste hytte.

Lykken er to tanter og ei kjempehuske!

...og en pappa som tuller og fjaser.

Men det morsomste på hele turen var (synes mor) da pappa satte skoa så til de grader fast i gjørma...

...og gikk fra hele skoa.

Håper dere andre også har hatt ei koselig St.Hans- feiring!! :)

Hilser spesielt til familie i sør. Savner dere!

Ønske ønske

2011-06-21T19:56:00.000+02:00

Ja, hva gjør man ikke for å prøve å få noe man ønsker seg gratis??
Denne veska så veldig praktisk ut.

Og fin attpåtil! I en LITT annen ende av skalaen enn den slitte, gamle, blå tøystelleveska vi har nå. Denne her kan man jo trygt vise seg ute blandt folk med, uten skulende blikk. (Ikke det at jeg er plaga med det med den veska vi har nå, men hvem vet hva folk finner på bak min rygg, når jeg tenker gjennom det...?)

Gå inn hit hvis du vil se også. :)

Nattesvikt

2011-06-20T20:26:00.000+02:00

Ah, så godt det var å sove ei hel natt for en gangs skyld! Så utrolig flinke unger vi har, som sover hele natta!!Trodde jeg.
- Var du inne hos noen av ungene i natt? spør mannen min litt ut på dagen, når han har kommet seg og fått hodet til å fungere.
- Eh... Nei... Eller, jeg husker ikke. Tror ikke det. Var du?
- Ja, fire ganger, minst! Du så ut som et slakt. !!

Og jeg skal liksom være MOR! Mødre gjør ikke sånnt! De sover seg ikke gjennom barneskrik sånn helt uten videre. Sånn er det bare. Har jeg hørt. De våkner nesten FØR ungene skriker. De har innebygde sensorer som sier at: Nå er det nøyaktig tre sekunder til ungen din skriker, se til å våkne!

Det var en gang da jeg også var sånn, hver natt. Men nå blir de nettene færre og færre. Hvor på veien mista jeg de seneorene??
Nå er de liksom overført til min mann! Sånn at han kan mobbe meg om dagen og kalle kjerringa si for et slakt. Og gå med hevet hode, fordi HAN våkner, og ikke mora.

Men så går han jo heller ikke glipp av noe på natta, bortsett fra litt skarve søvn.
JEG derimot, jeg drømmer så spennende hver natt at det går jo ikke an å våkne og bli avbrutt av noe så bagatellmessig som barneskrik.
I natt f.eks., så drømte jeg at myggene var store som "langskankmygga", som vi kaller dem (de svære, men laaange bein, men som ikke biter eller stikker, bare svever over deg som spøkelsesaktige vesener.)(Forresten så skulle søskenbarnet mitt tøffe seg en gang, så han SPISTE en sånn en...). Tenk dere det sjøl! Så masse mygg som det er ute nå, og så SÅ svære! Skulle nesten ønske jeg hadde våkna av marerittet, for så å høre at det bare var barneskrik, men nei da!
Jeg ble heller liggende der. Og mannen min hadde rett, jeg VAR jo et slakt. Oppspist av kjempemygg.

Nå begynner de stikkende innsektene å gå til hodet på meg (De andre er bare fascinerende). Jeg ikke bare irriterer meg over dem om dagen, men drømmer om dem om natta og skriver om dem i bloggen, opptil flere ganger. Akkurat som at de fortjener det!?

Men akk, så godt å ha en god forklaring når man svikter som mor om natta!

Forandring fryder

2011-06-18T19:31:00.000+02:00

Noen ganger blir jeg liksom så lei av alt det vanlige her i huset.
Da kommer tanker om at det er på tide å forandre litt.
Hallo, vi flytta inn i desember, og allerede nå føler jeg for å forandre!?
Når tankene har modnet etter at jeg har gått å tenkt og grunnet lenge og vel på hva jeg skal gjøre, skjer det plutselig noe i heimen. Til vår alles store glede...
Denne ganger var det tema "papir" som sto i hodet på meg.

En dag stoppet jeg opp ved kaffefilterbeholderen og lurte på hvorfor i all
verden kaffefilterene alltid skulle være så pent og ryddig dandert?
Så jeg og vesla tok oss en liten sjau her. (Ok, så var det bare vesla da...
Jeg tvang henne, og sa at ellers fikk hun ikke saltstang til lørdagsgodt!)

Så var det tørkepapiret som skulle til pers. Hvorfor kan det ikke bare like godt
henge ned masse papir, så det er lettere tilgjengelig? Også ser det jo myyye bedre ut.

Samme med Lambipakken, som av en eller annen grunn (kanskje at en av snørr-
ungene alltid trenger det?) alltid ligger tilgjengelig på benken. Kan like godt
trekke ut et av papirene så det ligger klart liksom. Så utrolig lite inspirerende
å alltid gå å se på den samme kjedelige lambipakken. Litt mere spenning sånn her.

Også dopapiret... Hærlighet, det trenger da ikke alltid være så irriterende perfekt
sammenrulla det heller? La det få et mer lekent og frekt preg da vel!
Så har nestemann som kommer på do noe å grunne over mens han/hun gjør
ærendet sitt. HVEM har gjort dette? Og HVORFOR??

Følg med videre, kanskje kommer det flere temaer for forandring snart... ;)

Sint som en veps

2011-06-15T09:00:00.000+02:00

I dag er jeg faktisk en veps!

Nåde den som tirrer den vepsen i dag!

Vesla våkna kl 06.04 og har hylt siden.
Så jeg ringer legekontoret.
"Vi har åpningstid mellom kl 08.30 og...."
Jeg ringer igjen kl 08.30, presis.
"Vi har for tiden stor trafikk, vennligst vent."
Ok. Jeg venter jeg!
"Takk for at du venter."
Værsågod du!
"Vi har for tiden stor trafikk, vennligst vent. Hvis det haster, ring..... Takk for at du venter".
Ja, har hørt det.
"Du er nummer 5 i køen."
Takk for at du sier fra.
"Vi har for tiden...." "Vi har åpningstid mellom..." "Takk for at du venter." "Du er nå nr 4 i køen."
...
"Nr 3 i køen."
"Nr 2 i køen."
"Nr 1 i køen."
Takk og pris!! (Gjør meg klar til å buse ut med ærendet mitt.)
"Vi har for tiden stor trafikk, vennligst vent. Hvis det haster, ring.... Takk for at du venter."
KLIKK!
Brudd på linja!!!

Vepsen i meg våkner.
Ringer igjen.
"Bla bla bla... osv."
"Nr fem i køen."
Hærlighet!! Er det mulig!?

Nåvel, nådde da gjennom til slutt. Hyggelig dame. Men lurer på èn ting: Hvorfor skal nord-noske telefonsvarerstemmer på død og liv prøve seg på østlandsk??
Vi som ringer skjønner nord-norsk veldig godt faktisk!

BzzzzzzzzZZZZZZ! :/

Forresten: Tusen takk for hyggelige kommentarer på innleggene!
Men feil gjør at jeg ikke får kommentert noen ting som helst her inne, hverken på min egen eller andres sider. Men jeg vil kommentere, er ikke meningen å være overlegen. Har masse på hjertet, så vet dere det. ;)

Hvis du måtte velge...

2011-06-14T15:33:00.000+02:00

...hvilket innsekt ville du vært??

Ville du vært den summende og lubne, litt koselige humla?

Eller den sinte og fryktinngytende vepsen?

Eller den irriterende og frekke flua?

Eller den enda mer irriterende, blodsugende og teite mygga? (Åh! Jeg er SÅ lei den mygga, så stakkars deg hvis du velger den!)

Eller et eller annet annet innsekt som alle bare er helt betatt av?
Sommerfugl kanskje?

Hvem ville ikke vært det? Den uoppnåelige, vakre sommerfuglen, som er så og si umulig å fange, hvis du ikke er veldig trent. Jeg skjønner godt at den ikke lar seg fange, for hvem vil vel havne på ei plate, med nål gjennom kroppen?

Eller du! Ei marihøne!!

Hvor kult hadde ikke det vært?!
Alles yngling, som bringte lykke til alle som trodde på det.

Jeg slutter aldri å forundre meg over naturen og alt det fantastiske livet som fins der.
Flere milliarder ulike arter av levende liv.

Jeg tror jeg ville vært ei marihøne... ;)

...Men er ganske fornøyd med å bare være meg også. Iallefall i dag, for jeg har fått fast jobb i en liten kommune hvor jobber ikke vokser på trær. Var det den marihøna som satt så fint på dressen til mannen min i helga, som jeg fikk røre på? Eller var det kanskje Han som skapte den vakre marihøna som rådde?

Takknemlig er jeg iallefall!!

Ha en super sommerdag alle sammen!

Hagetips for de kresne

2011-06-07T21:51:00.000+02:00

Det er såå digg å ha egen hage. Vi er kommet skikkelig i orden allerede. Rett før vi starter hagelag i bygda. Hvis det ikke allerede finnes. Isåfall har de glemt å verve noen viktige og svært dyktige medlemmer, med ekstremt grønne fingre...

La oss starte med å presentere litt gresskunst.

Her har vi "hjerte-gress", som vokser i hjerteform

og skaper en romantisk atmosfære i den lille koselige hagen.

Det er meninga at det skal være fargeforskjell for å få fram

kontrastene:

Så har vi en morsom liten vekst her.

Ser ut som en bruskork, det er så morsomt!

Floraverdenen slutter aldri å fascinere.

Trives godt på stein:

Denne veksten er også litt sånn snodig.

Har den egenskapen at den lurer kleggen til seg,

siden den er svart og kleggen elsker den fargen!

Så slipper vi å plages. Måtte nesten true hun blomster-

dama for å få henne å bestille flere, for de var utsolgt.:

Denne nytteveksten får barna som matpakke i barnehagen.

Syregress gir god og myk, litt syrlig avføring, så får vi bruk

for salvene vi har samla opp gjennom årene.

Fargen blir også fin.:

Denne funker fint i brød, tro det eller ei!

Stapper bare hele rota nedi.

Kan ikke klage på fibermengden i de brødene nei!:

Lurer du på hvor du skal gjøre av hageredskapene dine?

Sett de på ei trapp, rett og slett!

Dette stillebenet skaper en utrolig god hagestemning.

Godt å se sitte i en stol ved siden av og bare nyte at

du har jobba. Jo, for redskapene er jo skitne, det skal

de også være, hele tida, så du kan ha god samvittighet

hver gang du ser på dem.:

Paller til bord og paller til benk.

Her har vi også ei snasen trapp av en palle.

We like!!:

Plast! Naturens eget materiale i oljenasjonen Norge.

Det blir iallefall ikke tresmak i rompa!

Det gamle kjøkkenbordet. Nostalgisk.

Klappstoler i bakgrunnen. Utrolig stilig å

trekke fram når gjestene innvaderer verandaen.:

Trenger du spiker i suppa?

Vi lider ingen nød med det heller.

Kan sende litt til deg om du skulle trenge??:

Slike hvite sekker (VIKTIG! DE MÅ VÆRE HVITE,

ELLERS BLIR DET IKKE SAMME STEMNINGA!)

Fantastisk lekkert å ha søpla i! Kan stables langs husveggen

der naboene ser best. Vi rydder da her til gards!

AH! Hva med en bekk gjennom hagen?!

Reine skjære Glomma jo!

Med steinstrand... Jeg drømmer meg vekk.

Og ungene har noe å holde på med.

Ok, litt uttørka, men da leker vi bare at elva er brukt

til kraftverk.:

Ta-da! Klessnor!

Blir i så godt humør av å se på den.

Synd den skjuler seg bak uthuset.:

Her putter vi nedi alle som ikke oppfører seg som vi vil.

Utrolig effektivt! Alle som kommer

opp derfra er snille som lam etterpå!

Greit at den ser litt avskrekkende ut også.

Av og til er det nok å bare peke på døra.:

Vi har malt flekker på flaggstanga,

var ikke det lurt?? :))

Syntes vi trengte litt kontraster, siden både

søppelsekkene og huset også er hvite.:

Ja, hva synes dere? Vi anser oss som ferdig og svært fornøyd med mange hundre timers arbeid.

Ha en fiin hveld!!

Tips hvis du ikke har barn...

2011-06-05T13:28:00.000+02:00

...men kanskje en gang kommer til å få det, og gleder deg til det.
Fint at du gleder deg. Det er vel gjerne det som gjør at formeringen går sin gang. Vi har heldigvis et innebygd instinkt som sier: "JA! Mine egne barn! DET blir bra! Gleder meg vanvittig! En liten guttekopi av den kjekke, morsomme faren og en liten jentekopi av den supersøte og snille mora."
Det er så godt med alt man ikke vet på forhånd.

JA! Det ER fantastisk og fascinerende å være foreldre, og det er jo stort sett sånn at man ikke har lyst å sende ungene tilbake dit de kom fra, bortsett fra akkurat når de er på tur ut, sånn rett før de blir født mener jeg, og når de ellers river kjeften opp og VRÆÆÆLER! Ofte lenge, og gjerne midt på natta.

Eller når det er BUUUING og SUTRING i fem dager i strekk og du har prøvd ALT(Ro,ro til fiskeskjær, Kommer en rev, ynglingsmiddag, bokstavkjeks, potetskruer, smokk, dentinox, henging etter føtter og mer til) til ingen nytte.

Venner (?) kaller barna dine for "brøl-aper", og du er så forbarska på alt som heter tenner at du vurderer å ta en operasjon umiddalbart for å få røska ut elendigheta, og gi barnet grøt til neste sett med tenner kommer.

Og skal du snakke med din kjære, vær ikke overraska om det blir omtrent sånn her:

"Hadde du det fint på..."OWWÆÆÆÆ"...jobb i dag?" "Ja, fa..."ÆÆÆÆÆÆ"...tisk ganske..."uUuUuUuUuUuUÆæææ!"... rolig der." "Vi snakkes!" "BUHUUU!"

Sider ved deg selv som du ikke ante at du hadde kommer fra ingensteder, plutselig, og får utløp på en måte som forundrer både deg og den du evt har ved din side, som kanskje velgte deg nettopp pga at du IKKE hadde disse fæle sidene...

Kan kanskje være greit å ta imot noen velmenende råd på forhånd? Så du/dere er litt mer forberedt liksom:

Still ned forventningene om en rolig unge som bare spiser og sover og smiler til 0. Ta alt som måtte komme av dette som en stor bonus og takk og vær glad.
Invester i øreklokker med koselige radiostasjoner som du smiler av/ iPod med ynglingsmusikken din på. Er du positiv overfor ungen din smitter det kanskje LITT over.
Dra til tannlegen og be han pent om at han fjerner det første settet med tenner.
Ikke dra igang med dype samtaler med andre mens ungen er tilstede. Det tåler den rett og slett ikke.
Ikke ta deg nær av at din bedre halvdel blir sur fordi du kaller ham/ henne eller ungen, eller begge, for diverse stygge ting som ikke egner seg på trykk, du kan egentlig ikke noe for det, det er ikke "deg", egentlig.

Ok, det får holde for denne gangen.
Kanskje er det andre garva foreldre som har flere råd??

LYKKE TIL!

Vann

2011-06-01T21:34:00.000+02:00

Vi har vel alle vår misjon her i verden. Noen er ment for å være leger og hjelpe andre å holde seg friske og noen lunde i live, mens andre er tildelt "datahjerner" og har som oppdrag å utvikle verden innen sånne teknologiske greier. Jeg har absolutt ikke fått i oppgave å gjøre noen av de delene, men sønnen vår, han har fått et kall som vi allerede kan se frukter av.
I barnehagen er absolutt alle vannpytter under nøye oppsyn og testing. De funker hver gang. Det er skikkelig deilig å hoppe i vanndammer med joggesko. Bare så fortvilende at de trøker inn! Men båter kan faktisk seile på en pytt på fem cm i diameter også, det er testa.

Det er viktig å ha attituden som vannmisjonær.

Vannkanna er hans beste venn, og den må fylles gjevnlig, klappes og strykes på, sånn ca hvert halve minutt. Hver gang er det "siste gangen", bare for å berolige foreldrene med at han snart er ferdig, trenger ikke være utålmodig og lei av å hjelpe til med å fylle.

Etter at de fem blomstene mor har er tilnærma drukna, er det andre ting sin tur. F.eks. morsomme og pene plastrør som stikker opp midt der det høver seg best i en hage, og steiner og planker og sånn. Da er det kanskje en mulighet for at de formerer seg, til mors store glede. Også er det viktig å vanne gresset, det til tross for at man har ca 12 mål gress å vanne. Ingen problem når det er dette som er lidenskapen. Det er vel heller irriterende negative foreldre som er problemet.

Og tenk! Her om dagen hadde vi magesjau, hele gjengen på en gang, og da fant vi ut at vi skulle koke vannet. Det var litt rart, og det ble en ny notat i boka. Drikke vann fra mugge i kjøleskapet. Det er visst lemmenår, og de ligger og råtner i skogen etter at de har sprukket fordi de ble så sinte. (Joda, vet det er en myte, men det er litt kult å tenke på.) Skikkelig deilig å tenke på at restene av dem mest sannsynlig havner i vårt drikkevann. Det er klart at det er greit å være på den sikre siden, sånn magemessig, men vi er redd det ellerede er for seint, sånn smittemessig når det gjelder temperement. Lillesøster er nemlig forbausende lik denne for tida...

...Og da blir det "mye bråk" for en storebror som holder seg for ørene og absolutt ALDRI kunne finne på å ha et stemmenivå på det nivået... (?)

De ungan de ungan

2011-05-30T21:47:00.000+02:00

Av og til når man leser blogger så kommer man over ting som virkelig får trimmet magemusklene. Som i dag, da jeg leste kostelige Pia sitt innlegg om det å ha barn.

Sitat: "Og jeg gleder med til tida med en vilter toåring, en morsom treåring og en spørrende fireåring. Akkurat som jeg nyter tida med en ivrig åtteåring, en klok tiåring og en aktiv tolvåring. Etterhvert dabber det vel av, og jeg kommer kanskje ikke til å føle helt det samme når min 48-årige datter løper mot meg med lubne lår. Men enn så lenge er det ålreit å være mamma. For små og store."

Hihi, jeg får sånne sterke bilder i hodet!! :D
Der kommer hun, dattera, løpende, yr av glede, mot en mor som sitter og hviler på rullatoren sin på sykehjemmet og kan styre sin begeistring over de lubne låra som fortsatt, etter alle disse åra, gnisser mot hverandre. (Det er jo ikke DIN datter jeg tenker på, Pia, men bare sånn generelt sett.)
Intet varer evig. Hun dattera har forhåpentligvis blitt såpass selvstendig at hun driter i om mor synes hun er søt eller ikke. Mor er vel ikke den eneste i verden for henne lengre heller, sånn som da hun var bittelita og de lubne låra faktisk var det søteste mor visste om. Mor er faktisk irriterende masete nå for tida.

Jeg skjønner jo at her er det om å gjøre å nyte tida mens de er små.
Så om de har "omsåkor" mye omgangssyke og ørebetennelse, får "omsåkor" mange tenner og er "omsåkor" sure for tida, jeg skal nyyyte det! Og prøve å la være å tenke på når jeg sitter på sykehjemmet og gremmes over jentungens (da damas) gnissende lubne lår og tynne hår, og guttungens (da mannens) dissende mage og dobbelhake.

Eller blir jeg å glede meg over eventuelle små barnebarn, der fortsatt alt det der bare er søtt?
Håper på det siste. Og tenker helst at MINE barn blir jo de søteste i hele verden, hele livet, for JEG er jo ingen myrsnipe. ;)

...Selv om dette (beklager dårlig bilde) hadde vært en god idè av og til...

(Bildet er tatt med en supermobil fra boka "Dassrevyen". Anbefales. Boka altså. Og sikkert ungen også.)

Mer matprat

2011-05-28T22:46:00.000+02:00

"Der det e mat e ho Kåfjordolga også!" pleide mannen til venninna mi å si.

Jeg bodde på "Øya" og stakk tilfeldigvis innom dem flere ganger i uka, sånn omtrent rett etter middag. Eller på kveldstid, da vanket det stort sett god kveldsmat og kakao. Jeg var ung, singel og ikke spesielt glad i å lage mat til bare meg selv. Jeg var liksom en del av familien, og de ga iallefall uttrykk for at de syntes det var helt greit. Ja, han savna meg jo da jeg flytta, så så veldig ille var det vel ikke at jeg kom og spiste restematen og var "liksom- hund", så slapp de jo å kaste den.

Nå bor jeg noen mil unna dem, og har vel blitt litt bedre på matfronten.

Men i går var jeg på besøk hos dem, og som vanlig diska hufrua opp med godsaker, både på "skikkelig-mat"- fronten og på kake- fronten. Jeg var der uten mann og barn, og drømte meg tilbake i tid. Kunne nesten ikke fatte at tida hadde gått og at alt ikke var som da lengre. Det føltes jo helt sånn! (Selv om jeg er glad for å ha mann og barn og ikke ville hatt tilbake livet som "alene", så var det en litt fin følelse fra ei fin tid med gode minner. Det er lov det?)

Etter endt måltid pekte venninna mi på serviettene våre...

Dere gjetter vel hvilken som er min?

Som vanlig lot jeg henne stå for praten mens jeg sto får spisinga. Det er en utrolig grei fordeling.

Jeg hadde vel spist dobbelt så mye som henne da jeg anså meg som ferdig.

Og når man spiser fort og masse så gjelder det å ha stor nok overflate på servietten tilgjengelig.

Jada, hun spiste omsider like mye, men prating tar tid, så det kommer ikke så mye mat inn om gangen. Da kan man like godt brette servietten fint etterpå, late som at den er ubrykt og ny og gi videre til neste bordsetting...

Det gikk vel derimot ikke med min, men hvem vet hva som skjedde etter at jeg var dratt??

Får jeg samme typen serviett neste gang jeg kommer så skal jeg jammen studere den nøye, og ransake den for pels.

(Legg merke til duken, så krøllete den er... ;-p ) (Ok, den var intern...)

Måtte bare prøve...

2011-05-13T20:51:00.000+02:00

Jeg er vikar på en skole. Underviser i bl.a. samfunnsfag. Greit og ganske morsomt å lese seg til. I dag leste jeg om blogging. Det sto noe sånnt som at noen blogger er useriøse og at man ikke helt kan stole på innholdet i dem. Hørt sånnt tull!? (Jeg følte meg vel kanskje litt truffet...) Men nå kommer et visdomord, helt seriøst:

DEN SOM KUN TAR SPØK FOR SPØK

OG ALVOR KUN ALVORLIG

HAN OG HUN HAR FAKTISK FATTET

BEGGE DELER DÅRLIG

Piet Hein (tror jeg...)

Så det så. Og her kommer noe enda mer seiøst:

Muffinsform av det hardere slaget er bare tull! "Muffinskake" er da like godt. Men kanskje ikke like fint?

Det er jo bare det at det er jo så kjedelig med samme fasongen på alle, sånn som man får av sånn form med huller i. Disse kan man tegne ansikter på, som passer til fasongen.

(Det er kanskje informasjon som dette de som skrev den samfunnsfagboka sikter til? Men da kan de bare ha det så godt, hvis de ikke tar dette seriøst!)

GO` HELG! :)

Hva er dette?

2011-05-08T22:09:00.000+02:00

Her er ei gåte til dere:

Hva er dette?

Enn dette da??

Søstera mi er så søt. Eller, jeg må jo si at alle fem søstrene mine er det. Men i dag var det hun som har lagd disse "nurkene" som var ekstra søt. Hun introduserte meg for amigurumi for ei tid tilbake. Jeg tenkte da at hun var en drevet amigurumimaker. Hva visste vel jeg der jeg satt, sørpå, stor, høygravid og godtroende.

I dag var vi på besøk hos henne og familien.

"Å! Så søt bamse!" sa jeg, og tok opp den rosa.

"Det der e jo en gris, ser du ikke det!?!"

"Eh...nei."

"Se bare her, den har jo grøllat hale... Hadde iallefall."

"Ok, så sir vi at det e en gris da. Du e kjæmpeflink."

Så gikk det ei stund, og der fant jeg sannelig en gris til!

"Å! Se så fin gris", sa jeg til sønnen min.

"Det der e jo ei mus!!" kommer det fra ei oppgitt søster.

"Javel? Den ligner jo ganske mye på den andre der!?"

"Neei! Se bare her! Den grisen har (hadde) jo grøllat hale, og sånne griseøra, mens musa har jo museøra!"

Åkei! Skjønner. Nei, de ser jo absolutt ikke like ut...

Ser totalt ut som en gris og ei mus...

At jeg kunne være så teit!? ;)

God uke!

Takkeinnlegg

2011-05-05T23:09:00.000+02:00

Bare sånn for å ha sagt det: Tusen takk for alle koselig kommentarer!!! Jeg beklager at jeg ikke får svart så mye, men som sikkert mange av dere vet så er det ikke så lett å få tid til alt man gjerne vil.
Ellers så må jeg bare linke til denne bloggen:

http://www.baboo.no/2011/05/til-vakre-romsdalen.html?spref=fb

Lillemor har brukt kjolen derfra utrolig masse, så plaggene er å anbefale! ;)

Hva er det med oss damer og kjoler?? Selvfølgelig: vi er DAMER!
Så jeg linker likegodt også til denne:

http://epla.no/shops/kjolerogsant/

GOD NATT! ;)

Pelskake

2011-05-02T22:51:00.000+02:00

Nå er tida ute for cupcakes!

Dere pelsmotstandere kan bare gå i hi.

Her kommer pels presentert i kakeform.

Jeg gleder meg til jeg får "pelskakestativ" i julegave.

(Mannen min pekte mot døra og mente det var noe "der inne" (spiskammerset som er så nytt at jeg glemmer alt jeg putter inn dit) som snart kunne gå av seg selv, og det var jo ikke så langt i fra sannheta...)

Pelskake anyone??

Oppskrift:

LA STÅ!!

(Godt han også tilbydde seg å kaste hærskapen!)

Savner vi sommer? NÆH!

2011-04-30T23:36:00.000+02:00

Hvis dere i sør tror vi i nord er misunnelig på dere fordi dere har hatt tilnærma sommer i noen uker, så tar dere skammelig feil faktisk...
Hvem liker vel å starte sommersvettinga allerede i april?? Når man blir så svett så er det ensbetydende med å måtte kle av seg. Kle av seg!? Hvem liker det i april? Altså, dere vet at svært få begynner å forberede bikinilooken før i mai, i påvente av sommer når det faktisk skal være sommer: i juni, juli og august.
Svetting medfører også ofte bading. Det høres ekkelt ut: bade I APRIL!? Hvem liker DET liksom? KALDT! Og er det sånn at du faktisk MÅ kle av deg, men ikke liker det, så resulterer jo ofte dette i at du holder deg uti vannet den tiden det er mest folksomt rundt deg. Det lukter betennelser. I øre-nese-hals-regionen. Og lenger nedover.

Pollen. Jeg registrerer stor tilstrømning av søringfolk her allerede. Vi har besøk av en her faktisk. HAN har kanskje ikke rømt fra pollenet, men jeg har hørt i media at det er ganske mange av dere som nok kunne tenke dere et pollenfritt område. Hovne øyne. Rennende nese. Hvem vil vel ha det, i APRIL?

Jeg antyder også grønt gress på enkelte bilder der nede fra. HÆ??! Grønt rundt husene? Det betyr bare èn ting: gressklipping i MAI!... Altså, i dag rydda vi bort akebrettene på trappa, og mannen i huset og en kompis gikk på ski på fjellet her oppenfor, så gressklipping er det lenge til vi tenker på. Om vi nå i det hele tatt trenger det her på "gården" på ei stund...

Sånn så det ut i høst, og det er ikke så mye bedre nå, om det er på veien eller ikke. Så plenklipping er ikke vår bekymring om det nå skulle bli aldri så mye sommer, men her er det DERE det er synd på. Tenk å måtte klippe plenen i et halvt års tid!!

Nei, vi har det som plommen i egget, som det så fint heter. Vi skal nok slippe å bade på ei stund her ja, det er bare såååå deilig å tenke på... (?)

KOS DERE!! Og HUSK! Vi er IKKE misunnelige!! (?)

Levende interiør

2011-04-26T21:33:00.000+02:00

Å lese i interiørblader (ja, jeg klarer faktisk å lese et interiørblad i måneden, tross at det tar ca en måned å komme gjennom det) kan være interessant på mange måter.
I går leste jeg endelig ut Rom 123, som jeg fikk i posten for noen uker siden. Det endte med at jeg måtte begynne på slutten for å være sikker på å få lest de siste sidene.

Det var på den leserunden at jeg kom over dette:

På teksten over bildet er alt interiøret beskrevet:

"...Det pangfargede bildet er lagd av kunstneren Pernille Moesgaard. PH-lampen Tallerkenlampen er kjøpt på lauritz.com. Hunden som er en Welsh corgi Cardigan heter Rud." !!

Altså... Er hunden levende eller utstoppa? Ligger den der hele tida, som en del av interiøret? Den er iallefall beskrevet som en del av interiøret. Da kan det jo hende at "interiøret" hopper litt rundt av og til. Drikker og spiser litt kanskje.

Såe... Da har vel jeg også en del mer interiør å beskrive:

Mannen, som er en Passe Lang Kjekk Fotballglad Herremann og heter K.O.R. og er designa av høyere makter, har fått sin faste plass i den ene sofan. Jeg synes den er kjempestilig. Tar seg utrolig godt ut og gir rommet "det lille ekstra".

Ungen, som er fra Den Kulerunde Magen og heter T.R., har tilholdssted rundt omkring i huset. Den gjør meg skikkelig glad og er så god å komme hjem til etter en lang dag på jobben.

Den andre Ungen, som også er fra samme leverandør som gjenstanden over, heter O.R., og pryder stort sett hagen og området ute. Utrolig digg med sånn pynt ute altså!! Anbefales å ta den inn med gjevne mellomrom, putte i den noe fòr og lade sånn innimellom, ellers kan den by på til dels ubehagelige overraskelser.

God å klemme på den her også.

Påsken som bare kom...

2011-04-25T09:45:00.000+02:00

Det er helt utrolig at det ble påske i år. Jeg er rysta, men samtidig glad for at det er bevist at det går an. Det ble jo til og med en fin påske, som fortsatt har en hel dag igjen av seg.

Det så ikke så lyst ut før påske nei. For det første så kom den jo så seint!! Jeg venta og venta og venta og frykta at sommeren skulle komme først, og når man frykter det i nord, DA er påska seint ute da.
Og for det andre: jeg hadde glemt å kjøpe påskeblomster!! Jeg tenkte på det tidlig i mars, men fant ut at det kanskje burde utsettes så det var noe igjen av dem til påske, men så datt det jo selvfølgelig ut av teflonhjernen når rimelighetens tid var inne...
Og for det tredje: jeg hadde ikke planlagt noen skitur! Det er jo obligatorisk når det er påske. Men to småbarn gjør livet LITT annerledes når det gjelder planlegging av skiturer nå enn før kan man si. Iallefall når den ene etter den andre har snørr og hoste og feber i dagevis.
Og for det fjerde: Vi fikk ikke møtt familien fra sør! Det var litt trist, men vi ser dem jo snart uansett, det var jo det alle tenkte.

Og jeg som trodde alt dette var med på å lage påske. Men neida. Den skulle bestemme sjøl den. Kom uansett. Tross alt.
Det ble skjærtorsdag og langfredag og påskeaften og første-, og nå andre påskedag. Og ingen spurte om jeg var klar. De tenkte nok ikke for 2000 år siden heller at: Vent nå litt! Har alle gule blomster i vinduene? Er alle påskeeggene fylt til randen? Ok, DA kan vi starte.

Det materialistiske er i ferd med å ta over når det gjelder påska også, og butikkene gnir seg i hendene (selvfølgelig, og forståelig). Vi fråtser i lammelår og kvikklunsj og appelsiner og vårblomster og påskestæsj.
Joda, man må få lov å kose seg med god mat, og det er lov å ha det hyggelig rundt seg når man har flere dager fri. Men det finnes kanskje grenser? Og det er jo ikke krise om man ikke har alt på stell?
Det har iallefall vi erfart i år.

Håper dere alle har hatt ei super påske, uansett gode og velgjennomførte planer eller ikke. ;)

Jeg kan jo tillate meg å legge ut et bilde av den eneste påskepynten vi har i år.

Men den er jeg til gjengjeld så fornøyd med at jeg nesten vurderer å lage en interiørblogg. NESTEN sa jeg!

Kunne jo bare blogge om krokete kvister i ulike former...? ;)

Vårt kjøkken

2011-04-17T20:27:00.000+02:00

Jeg har lest i flere blogger at de har blitt oppfordret av NIB (Norske Interiør Bloggere) til å skrive om bl.a. kjøkkenet sitt. Jeg fikk kjempelyst til å følge oppfordringa jeg også (selv om jeg av en eller annen merkelig grunn ikke er medlem av NIB, og nok derfor ikke har blitt oppfordret til noe innlegg om vårt kjøkken).

Her er det folkens, nyt det:

Det er så praktisk å ha slike hauger rundt omkring. Det tar jo så utrolig mye plass hvis vi skal kline alt på en vegg. For å få litt spenning og variasjon pynter vi ved siden av, eller oppå, med litt annet stæsj.

Har du boller igjen etter bollefesten, LEGG DEN SYNLIG! For det første beviser du at du er ei ihuga husmor, og for det andre så pynter den skikkelig opp, iallefall hvis du putter den i en smekker liten pose. For det tredje: det at det bare er èn igjen er viktig å vise, folk likte bollene dine!

Blir det rester igjen etter bollefesten, så er det smart å la dem tørke på gulvet. Der er det ekstra fin smuletørkeluft. Trør du på dem gjevnlig slipper du å stå med ei kjevle å knuse dem enda mer. Smulene strør du oppå fiskegratengen, der skal det jo være noe sånnt.

Har du andre rester (f.eks. pizza) så legger du over litt aluminiumsfolie. Hva er vel vakrere og mer glansfullt? Det er bare så vidt forma syns, men hadde den vært mer synlig så hadde det bare vært en fordel, den er jo ikke irriterende å ha på benken i det hele tatt! Opptar nesten ikke plass.

Rester etter barna: LA STÅ!! Det er viktig at barna ser hva som skjer med maten de ikke spiser opp!! La de følge prosessen sjøl, med både øyne og nese. Kanskje spiser de opp alt neste gang...?

Slike dingser som dette er superhot nå. Vi følger trenden, har opptil flere stykker. Lurt å ikke skjule ledningene, ellers vet du ikke hvor lang den egentlig er.

Har det tilfeldigvis vært 30 års-party i heimen; ta vare på esker og gavepapir! Det kommer du garantert til å få bruk for. Dessuten viser du hvor mange gaver du har fått. Du blir faktisk ikke kvitt all embalasjen, så mye var det. Det er også ypperlig som underholdning til de små mens du lager fiskegratengen med bollesmuler på.

Vi liker at det ser ut som det er litt kaos her og der. Men: DET BARE SER SÅNN UT! Dette er jo selvfølgelig arrangert brukt masse tid på. Det er fullstendig ryddig alle andre plasser, så noen plasser må se litt tilfeldig ut, sånn at de som kommer på besøk ikke får noia over hvor "iorden" det går an å ha det.

Jeg synes disse flaskene tar kaka! Tenke for noen lekre farger og lekkert design! Finne et skap å ha dem i? Nei vettu hva! Her skal hærligheta syns. Bør også være tilgjengelig for barn slik at de lærer å vaske opp fortere.

NATUREN INN PÅ KJØKKENET!

Hva er vel mer poppis en naturlige ting, som f.eks ei ku, i huset for tida.

Jeg får ekstra lyst til å lage biff når jeg ser på den her.

Pariserloff

2011-04-15T22:12:00.000+02:00

En liten avsporing først som sist: Lurer du på hva pariserloff EGENTLIG er, ta en titt på dette bildet:

Jeg søkte på google etter bilder med pariserloff. Så kommer DETTE!? Tja... KAN jo være visse likheter her. Det der er vel omtrent som å tre en pariserloff på beina, det er vel gjerne det google vil fram til.

Jeg ville jo helst finne et bilde med en pariserloff som stakk ut av en ryggsekk, på sykkeltur i en storby. Eller midt i en by, stikkende langt ut av en papirpose, som bare dekket en fjerdedel. Men det fantes ikke. Enda jeg har sett det før, èn eller annen plass.

Jeg vet ikke hvordan jeg kom på det, men det må ha ligget i underbevisstheten og murret lenge. Det er noe rart med denne lange pariserloffen. Når det gjelder andre ting, boller f.eks, så pakker vi dem inn i poser, og har dem helst ikke dinglende i en tråd utenfor sekken. FY så skittent!!
Og når vi har kjøpt et eple så vasker vi det iherdig før inntak, fordi det kan være skittent og bakterielt.

Men en pariseloff, DEN er liksom grei å ha i friluft, midt i eksoseldoradoet. DEN vasker vi ikke, enda den har ligget åpen i butikken og blitt slengt rundt etter kjøp. Mulig det er et middel i den som bryter ned bakterier og forurensning...?

Neida, det er ikke jeg som har hersa rundt med en hel haug skitne pasierloffer. Ærlig talt! Bildet er selvfølgelig stjelt hos han derre Google.

Eller hadde vi også overlevd om vi spiste eplet uten å vaske det først? Eller bollen, etter at den hadde dinglet utenfor sekken i noen mil på sykkelen?

Ja, det er mye rart man kan lure på i en rar verden...

Interiørmaling

2011-04-12T19:59:00.000+02:00

Jeg har et par seriøse spørsmål til alle dere der ute som er veldig flinke på maling av gamle møbler og sånn.
Kåfjordolga er ingen malingsguru akkurat. Men guru eller ei, det har seg nå engang sånn at vi har en drøss gamle, brune møbler. Mange av dem trenger et strøk maling for å si det sånn. Jeg er egentlig motstander av hvitt hvitt hvitt. Men nå har vi ikke hvite vegger og hvitt gulv, så noe går an å ha hvitt.

Hvordan hvitfarge er grei å bruke på møbler? En litt varm tenker jeg. Noen fargekoder?
Skal man bruke vannbasert eller oljemaling (selger de oljemaling mer?)?

??????????????????????