Brød

Hva er det med disse brødene som er så vrient?
Nå har jeg prøvd flere ganger å begynne å bake brød istedetfor å kjøpe. Det skal visstnok være sunnere, billigere og bedre.

Bedre ja. Brødene smaker jo ikke så verst, synes JEG iallefall. Det er vel heller konsistensen som aldri klaffer. Gutten vår vil ikke ha hjembakt, i den lille grad han eter brød. Og det kan jeg jo forstå, hvis jeg går i meg selv. Enten blir brødene for ryene, og må inntas i smulevis etter at skorpa har falt av, eller de blir altfor tunge og kleimete, og setter seg omtrent fast i ganen. Det har også hendt at de har vært en direkte årsak til alvorlig gassdannelse i de indre organer hos oss som har spist dem.

En gang fikk jeg høre av mannen til bestevenninna mi (som forøvrig nesten var min mann også i en periode, sånn sett at jeg hang sammen med venninna mi omtrent hver dag (FØR jeg fant meg egen mann og flytta (da savna han meg! Søtt!) (tror jeg iallefall)), og da rotter jo venninner seg sammen, så jeg hadde en liten part i ham jeg også. Han sa ting veldig direkte til meg, og anså meg nok som hans offisielle mobbeoffer, da han jo ikke kunne angripe kona på samme måte.) "Luftige brød du har!" Etter årevis med direkte tale fra den kanten så jeg automatisk med på mine edlere deler, og tenkte kanskje jeg hadde glemt å putte den ene inn igjen etter amming, eller hadde jeg unormalt stor kløft?

Nei, det var faktisk BRØDENE han snakka om (heldigvis!! LITT dannelse har han jo, selv når det gjelder meg. Forresten han som har gitt meg navnet "Kåfjordolga"). De jeg hadde bakt og stekt for anledningen. Vi fikk jo besøk, og da er jo hjembakt litt ekstra godt. Men denne gangen var de visstnok for luftige. Altså gassproduserende. Kanskje LITT upassende når man er på besøk sørpå og har et sterkt ønske om å være dannet?

Tilbake til nåtiden. I går prøvde jeg meg IGJEN! (Joda, har bakt brød siden de "luftige".)
Når jeg stappa dem i pose slo det meg at disse var da skrekkelig tunge!! Jeg var simpelthen NØDT til å veie dem...

1.237 kilo!? Det er jo reine treningsbrødene (for oss som nøyer oss med de lette vektene). Ett i hver hånd ei stund, og man vil nok få et par betraktelig større "bisepser og trisepser". Og blir du sulten underveis, så er det jo ikke tilgang på mat det skal stå på...

Sukk. Disse ble jo av den kleimete sorten.

Men jeg KAN jo ikke gi opp!? Kanskje følge oppskrift neste gang?? Noen råd?

Retro

Det er så utrolig populært med RETRO for tida. Det har det vel vært i noen år, når jeg tenker meg om. Jeg kom til å tenke over selve ordet RETRO. Hva betyr egentlig det? Det står i ordboka at det betyr bakover, tilbake, tilbakevirkende. Javel!
Men da trenger man vel ikke å "gå over bekken etter vann", og hoppe helt til 50- og 70-tallet!? Da kan man jo bare se på det som var i fjor? Eller i forgårs? Og så lenge det er retro så er det jo populært?


Ser vi sånn på det, så er jeg faktisk SKIKKELIG retro...

Jeg må bare si det: ENDELIG!!! døde den! De skulle ikke tåle trekk, så jeg satte den i yttergangen. Den skulle vannes gjevnlig, så jeg slutta å vanne den. Men den var seig som en gammel uttygd tyggegummi.

Endelig døde den, og den kan til gjengjeld kalles skikkelig retro.

 (Jeg liker ikke jul i andre måneder enn i desember.)

Før bodde vi nært Ikea. Sukk. Det var tider. Så jeg kikker stadig bort på denne retrolampa mi fra Ikea, og drømmer meg bort. Vill leting etter snarveier. Omtrent ikke èn smilende og fornøyd mann, sutrete barn, og kvinnfolk som går saaaakte og saumfarer hver en krok. DET var tider det.

Hvem sier at mat ikke kan være retro?? Se på denne bananen.

Den er passe brun i kantene og på stilken. Fin retro gulfarge. Kult klistremerke.

Men her har vi retroen over alle retroer... Kan det bli mer retro enn dette?

Det VAR en gang et lam... Vi HADDE det ved middagen i dag, og skal ha det til middag i morra.

Dette er retrokunstverk. Stekte kjøttdeigen TILBAKE i tid. Retro. Står der og  roper:

"Vask meg! Vask meg!!" Men jeg synes den ble så fin. Som jordkloden liksom. Må se på den litt til...

Sett sånnt!?

Disse armene har jeg kjent i...skal vi se... 6 år. Jeg ser BAKOVER og smiler.

Retroarmer er gode å ha.

En skikkelig retroovn som har gitt oss varme i årevis TILBAKE.

I tre ulike hus faktisk. Utrolig kul hvitfarge.

Denne vasken ble vaska TIDLIGERE i dag. Har dere hørt om en retroklesvask før??

Selges billig til de som gidder å henge den opp. Men da må de brette klærne på stativet først,

så denne får plass til å tørke.

Hurra for sola!

I fire minutta, på kjøkkene`hadd`vi ho, sola.

I fire minutta! I morra så har vi ho fem!...             

                                                                                                             

                                                                                                                (Ola Bremnes)

Når sola kommer tilbake her i nord, etter ca to måneder borte, så blir vi litt yr og veldig

glad når ho kommer tilbake.

I dag var det endelig klarvær,

og ho kom snikende, først på fjellene...

...og så på huset vårt!! :)) INN I KJØKKENET!

Rett på mine nybakte boller!!!

Og der har vi jammen beviset på at det spøker her!

Dere ser den hånda på veggen!?

Men hvem bryr seg vel om spøkelser

når sola skinner?!

Utfordring

Jommen meg dalte det ikke ned ei utfordring til meg! Fra Stort og smått. Takk, Kristin. :)

"Ga vi se...", som toåringen min pleier å si. "Sånn ganskje...?":

Fire tv-program jeg ser på:

1. Greys Anatomy (selvfølgelig)

2. Dating i mørket

3.Sauen Shaun

4. Nyhetene

 

Fire ting jeg har gjort idag:

1. Kjørt størstemann i barnehagen

2. Bakt boller

3. Gledet meg over sola som skinte

på kjøkkenet for første gang i år.

4. Kost meg med besøk av min søster og hennes skjønne datter.

 

 

Fire ting på min ønskeliste:

1. Brødboks med skjærebrett inkludert

2. Styrke til å motstå sjokolade i større grad

3. At sola skal skinne masse framover

4. At jeg får meg en jobb jeg trives i når permisjonen er over 

 

Fire ting jeg liker dårlig:

1. At jeg må brette klær SNART.

2. Å våkne ufrivillig flere ganger på natta

3. At jeg ikke vet om jeg har jobb når permisjonen er over

4. At jeg er så fornøyd med tilværelsen at jeg ikke

finner på mer jeg liker dårlig.

 

Fire personer jeg sender utfordringen videre til:

1. Frk. Virrum

2. Små gleder

3. Bonka Rakka

4. Kariannes klinkekule

 

 

 

Heldiggrisen!!

Jeg er vel ikke av den typen som vinner mest, men så spiller jeg jo ikke noe heller, så da er jo den saken grei. Kjøper lodd av og til, men vinner jeg? Skjelden.

I det siste har jeg ikke gått så mye på turer heller som før, grunnet naturlige ting som fødsler og flytting og diverse. Men i sommer gikk jeg meg en tur sammen med familien. Opp til et punkt litt høyt oppe, ikke øverste toppen her oppe, men en liten høyde med fin utsikt.

Der var det ei trimbok som vi tilfeldigvis skreiv oss inn i, bare sånn for å bevise at vi hadde iallfall vært på ÈN tur som var litt lengre enn man kunne trekke barnevogna.

Plutselig her en dag kom denne i posten:

Jeg kunne ikke helt skjønne hvorfor?? Hvorfor fikk JEG ei flaske fra Gaivuona/ Kåfjord kommune? Da jeg tok meg tid til å lese papiret (jeg hater papirer som følger med ting, det minner meg om bruksanvisninger, så leser dem bare hvis det er ytterst nødvendig!!) som fulgte med, kunne jeg lese at jeg var blant noen heldige som hadde vunnet ei flaske fordi jeg hadde skrevet meg inn i boka på turen. For en oppmuntring!
Til sommern skal jeg skrive meg inn i mange bøker!! For hvis man vinner ei flaske ved å gå ÈN tur, så må jo premien for å gå ti turer være MYE større... :)

Gleder meg til å få en i Phone med logoen til Gaivuona suohkan!

Så sånn gjør DOKKER!?

Jeg liker jo å ha det ryddig, jeg gjør jo det. Iallfall når vi får besøk.
Men noen ganger er det skikkelig slitsomt å ha det ryddig hele tida. Eller, OFTE er det slitsomt.
Så da tar vi de lette variantene på rydding, som dere jo har skjønt.
Som nå i ettermiddag. Jeg satt i sofaen med ei småsur lita snelle på fanget. Aha! Da kom jeg på at hun sikkert måtte luftes. Så jeg vranga av henne strømpebuksa. Åh! SÅ mye blidere på ett sekund! Men da satt jeg jo der, med ei strømpebukse i hånda. Å løfte på skrotten (to skrotter faktisk) å GÅ og legge den på plass føltes ikke aktuelt der og da. Så den strømpebuksa stakk vi under ei sofapute.

Men akk. Plutselig fikk vi besøk av pappa og ei av søstrene mine på 13. Det første hun kommenterte da hun kom til sofaregionen var: " Jasså! Så sånn gjør dokker når dokker får besøk!?" og løfta på puta. "Og se der, og der." sa hun, mens hun pekte på flere puter.
Automatisk tok jeg ett av plaggene som lå under ei pute og slengte den på gulvet mot ei krå, der det lå flere plagg. Så var de iallfall på samme plass, klar for å bæres videre. I morgen, kanskje.
"Javel", hørte jeg videre. "Så det e SÅNN det skal gjøres??" Ja.

Ja, sånn gjør VI det. Og jeg har bevist hvor dårlig forbilde jeg er for mine småsøstre. Hun måtte liksom gni det ettertrykkelig inn også. Men har jeg dårlig samvittighet? Næh! Hvor har JEG lært det fra?
Det var vel ikke få ganger, når jeg bodde hjemme, at det kom bil opp veien og vi skjønte at nå får vi besøk. Alle vi (anstendige? eller feige, som ikke ville vise fram rotet?) i familien så oss kjapt omkring, gjorde mange kjappe bevegelser med armer og bein, og vips! Når besøkene kom inn døra var det sååå ryddig og fint.
Vi fikk til og med kommentarer på det: "Dere har det veldig koselig og rolig til at det bor så mange her."

HAHAHA. De skulle bare visst. En drøss sjenerte unger som satt som lys når det var "fremmede" tilstede, men som, når besøket var på trygg avstand på E6, spratt og hoppa rundt som apekatter. Lydnivået var jo også deretter. Og rotet også. Ja, SÅNN hadde vi det. Det er vel bare et par småsøstere som ikke helt husker de villeste åra av barndommen.

Altfor fornøyd

AVISENE FORTVILER

Nei og nei! Er det virkelig noe nesten ingen klager på??!

Nå er vi nordtromsinger blitt så fornøyde at avisa

må skrive om det vi IKKE klager på.

Ja det kan jo bli interessant å følge med på i framtida...

INGEN KLAGER PÅ AT DET IKKE SERVERES MIDDAG PÅ SKOLEN!

INGEN KLAGER PÅ AT ELGEN

HOLDT SEG I SKOGEN I GÅR!

INGEN KLAGER PÅ AT

POSTEN KOM FOR TIDLIG!

INGEN KLAGER ENDA PÅ VINTERVEIENE, SOM OM IKKE LENGE BLIR GRUFULLE Å KJØRE PÅ!

Ha en klagefri søndag! :)



Søt butikk

Rundt omkring i Norges land finnes det mange små bygder med små, koselige butikker. Jeg bor i ei av de bygdene, og handler i èn av disse butikkene.

Betjeningen er alltid blid,

og du kan snakke med dem om alt. 

Her finner du alt du trenger, og mer til.

Og er det noe du trenger som de ikke har,

så bestiller de det.

Frukt- og grøntdisken er såpass opp

i årene at den er blitt moderne igjen.

Jeg har nå skjønt for alvor hvor viktig det er for ei bygd å ha en butikk nært. For det første er det arbeidplasser,

og for det andre skaper det et miljø.

Vi unge kjører vel forbi Rema 1000 rett som det er, men hva med de gamle som ikke kommer seg så lett rundt?

Og hva om du plutselig trenger noe fort,

og ikke kan kjøre i en 1/2 time til butikken, og en 1/2 time fra?

Og hvor koselig er det å komme inn i en svær monsterbutikk med betjening som knapt ser på deg, kontra de små, hvor du nesten får en klem når du kommer inn døra?

Alle dere som har det, ta vare på de små nærbutikkene!!



Vinterskoan mine...

...er veldig gode!! Bruker de hver dag! Det hadde jeg ikke trodd da jeg kjøpte dem i fjor. Nei, det er ikke Sorel. Var kanskje derfor jeg ikke hadde veldig tro på dem. Men det er da vintersko. De er varme. Den ene er litt varmere enn den andre.
Onkelen min lo da jeg kom med dem på føttene her i høst. "Ja, der har du vintersko ja!" Han hadde visst ikke sett sånne før. Iallfall ikke så tidlig på vinterhalvåret.
De er gode NÅ, men det var de ikke før. Eller, det var vel bare den ene som ikke var god. Jeg skulle ta den på i barnehagen jeg jobba i, og slet med å få den på. -Jaja, tenkte jeg. Det er vel bare jeg som er gravid og veldig hoven i den ene foten. Det går seg vel til.
Når man er gravid, magen kommer mer og mer i veien, du føler at babyen og alle innvollene kommer opp i halsen og du holder på å kveles jo lengre du står med hodet ned, så gidder du ikke det til slutt. Det ble for tungvint med de skoene, så de ble pakka ned for det vinteråret.

Men da jeg tok dem fram igjen ett år etter, nå i høst, så var den ene skoa fortsatt for trang!!?
Jeg var definitivt ikke gravid mer, og ikke hoven i beina. Da slo tanken meg... Hvilket nummer har de??

Aha...!!!!

Denne er grei...

Men her har vi problemskoa...

Ikke så rart den var trang kanskje??

Men når jeg oppdaga problemet var det for sent å bytte. Tanken på å ta fly helt ned til sør, fra nord, og strene inn på Metro i Lørenskog for å klage ett år etterpå, når skoa attpåtil var ganske nedtrykt, var ikke så fristende. Og som jeg tenkte, den har gått seg til. Eller så har den ene foten tilpassa seg skoa.

Heretter følger jeg med butikk dama/- mannen med argusøyne hver gang jeg kjøper sko, og spør: "Det er vel samme størrelse??!"

Trenden fortsetter

Det er bare å innse det først som sist. Det er noen interiøraktige løsninger som bare er "deg". Du kommer til å ha omtrent de samme løsningene, i mer eller mindre grad, alltid. Du bare er sånn. Og da er det bare å se det positive i det...

Tenk! Denne planten har søstera mi tatt vare på for meg siden jeg flytta sørover.
Den har vokst så jeg kan ikke huske at jeg hadde en sånn engang.
(Kanskje hun bare ville bli kvitt den da hun ga den "tilbake"?)
Tar seg best ut når man ser plastpotta den har vokst i fra den var liten. Nostalgi.
Til venstre for den stolte planten ser dere smokkebeholderen vår.
Det  var minst seks smokker i den da jeg ordnet den der. Noen har visst laget en ny smokkebeholder.
Og laget denne til en annen slags beholder. Sukk.
Kindersjokolade er godt.

 Passer fint å ha lyset litt på skjeiva.
Aluminiumsfolien er der bare for at folk skal tro jeg
har prøvd å fikse på et problem. Smart.

Man kan jo ikke klaske opp et slikt skilt på ei helt ny ytterdør!!
På veggen er det ikke plass. Ikke i yttergangen heller.
Her kan folk føle seg velkommen til å se på skitne vaskekluter og smekker,
og godt brukte forklær. Viktig å føle seg velkommen overalt.

Jeg fikk disse også (og skiltet) i posten av noen som var så glade for at jeg kjøpte
interiørbladet deres. (Burde kanskje lest det litt bedre??)
De står og passer på kjøleskapet så ingen tar smør uten lov.

Viktig med eksklusive flasker som pynter opp kjøkkenbenken.
Variasjonen i type flaske gjør det hele litt mer spennende.
Hvis jeg enda strikker "klær" til den ene, så blir det prikken over i-en.

Utrolig praktisk å ha noen kule esker å legge kjøkkenhåndklærne på!
Også greit å bevise at vi har spist den obligatoriske kransekaka på nyttårsaften.
Her er det også god plass til lagring av plastposer.

Et stuebord kan jo ikke stå der og bare være tomt, så vi følger eksempelet fra vi bodde i sør.
Her har vi system faktisk. Èn konvolutt med ubetalt regninger i, og èn med betalte.
Pluss divers annen post som må gjennomgås før eller senere...

Dette har vi ordna  slik for at barna skal lære prosessen med klær.
Her er både bretta og tørka og vått tøy på èn og samme plass.

Hyller og knagger? Næh!
Man må jo få en følelse av mangfoldighet, da føles det som at man eier mer.

Kjemepelurt med skuffer og skap med lange håndtak,
som også kan brukes til knagger.

En kjempelur idè begynner å ta form

Noe av det jeg bedrev tida med sørpå var en genial oppfinnelse. Han som er gift med svigersøstera mi er en skikkelig lur fyr. Han kan alt. En kveld trakk han fram noen dingser og en datamaskin. Han skulle "bare" lage noe som gjorde sånn at han kunne styre blitsen på fotoapparatet til å blitse og da ville apparatet ta bilde akkurat når han ville det, uten å røre i det. Eller noe i den duren. Iallfall skulle blitsen gå av akkurat i tide. Han ville visst ta bilder av dråper og egg som falt og sånn. Eller kanskje få skikkelig gode bilder av folk som falt på isen? Grimasene. Beinbruddene. Splæsjet på den våte isen. Bare at det måtte visst være mørkt der det skjedde.

Jeg ble så oppsatt på tanken om hva JEG skulle lage med de greiene, så jeg glemte å følge nøyaktig med på hva han sa.
Når det går an å få et fotoapparat til å gjøre det du vil, når du vil, så må det da gå an få mennesker til å gjøre det. Iallefall menn og barn. Det er da bare å lure inn en dings i maten deres, så kan den ligge der inni kroppen og jeg kan styre dem til hva som passer meg best.
Da kan mannen massere meg så lenge jeg vil, han lager middag hver dag og... (æsj, han gjør jo alt det andre jeg hadde tenkt å skrive...). Barna. DE kan... slutte med bleie! Spise opp all maten til hvert måltid! Rydde opp etter seg før de legger seg! Ikke våkne på natta! M.m.



Her har vi Jump Wire Kiten som er selve bindeleddet mellom det jeg gir beskjed om at de skal gjøre og hva de gjør. Kobler jeg feil her så kan det hende de gjør det motsatte, så her gjelder det å konse! De røde er for jenter, de gule for gutter og de grønne for menn. De lange er for at de skal gjøre ting lenge, de korte for at det holder med en liten stund.



Her har jeg begynt med det mannen og gutten skal gjøre lenge. Dere ser det lille røde lyset der? Det lyser hvis jeg gjør det riktig. Lyser det ikke gjør de det motsatte av hva jeg ønsker. Kan bli krise.



Med denne måler jeg hvor spent de er når de skal utføre handlingene.
Er de litt slapp og trenger de mer futt? Eller er de for ivrige?

Her leser jeg av måleresultatene på dataskjermen.
De tror jeg sitter på Facebook eller blogger, men der bommer de kraftig!



Denne lykten er viktig.

Jeg kan enten slå de i hodet med den hvis det jeg ber dem om ikke funker....

... eller jeg kan bruke den til det det egentlig skal brukes til,

å lyse på dingsen i kroppen sånn at de gjør det jeg vil.

Oppfinnelsen er fortsatt under utvikling, så vennligst ikke si noe til min lille uvitende familie.

Ferien er snart over...

... og vi har vært sørpå. Vi er kanskje litt kortfatta når vi skal beskrive steder, vi her nordpå. Det er liksom Sør- Norge og Nord- Norge. Og hvor går skillet? Alt nord for grensa mellom Trøndelag og Nordland er nord, og alt sør for grensa er sør. (?)

Vi har det også veldig greit med veien akkurat her vi bor. Det er bare to veier, veien sørover og nordover. Når jeg kommer til den ene rundkjøringa vi har i mils omkrets, som ligger 4-5 mil herfra, så husker jeg nesten ikke hvem jeg har vikeplikt for. Derfor unngår jeg den rundkjøringa såfremt det er mulig. Jeg undrer meg stadig over at jeg kom meg helskinna fram i trafikken da vi bodde "der sør".
Det var ikke uten grunn jeg satte meg på passasjersida hver gang vi skulle ut å kjøre bil nå i jula, da vi var sørpå. Mannen protesterte heller ikke på det...

Vi hadde ei fortreffelig julefeiring! Nå skulle jeg egentlig legge ut bilder av det vi har bedrevet tida med (det var ikke vanskelig å få tida til å gå...), men så klarer jeg jo selvfølgelig ikke å finne overføringsledninga til kameraet. En eller annen unge har sikkert spist den opp i håp om at det var et lakrissnøre.
Så da får jeg komme tilbake til de bildene i et senere innlegg.

Det jeg også egentlig skulle stikke innom for å si var:

GODT NYTTÅR!!

... men så lider jeg av den store svakhet at så mye må fram på en gang at jeg ofte klarer å sprate meg bort fra det som egentlig skulle vært sagt. Men nå er hovedbudskapet bringt fram, og jeg håper dere har hatt ei super jule- og nyttårsfeiring, med eller uten overkosing og overspising. (Det siste har ikke vi klart å holde oss unna, og nå lider jeg av det motsatte av spisevegring. Godt hverdagen begynner snart, og godteri er fryktelig dyrt her på nærbutikken.) (Og nå kom jeg på at jeg skal begynne på zumba i morra!!! HJELP! Uansett, jeg skal riste på flesket omså hele salen ler seg skakke av meg!)