Romjulsrapport

Det merkes at det er romjul, for å si det sånn...
Mens vi til vanlig har store problemer med å holde øynene oppe kl 22.00, og må tape opp øyelokkene for å lykkes, foreslår vi nå å se film kl 22.30.

Vi er begge rystet over oss selv. For det første av våkinga, og for det andre av at vi klarer å se en hel film, og det på EN kveld!
Det har av en eller annen merkelig grunn dreid seg om ubåter på filmfronten. Det er om å gjøre å møtes på halvveien når det gjelder film, for å unngå ubehagelig kasting av julepynt, glass og lysestaker, så dette ble et naturlig (?!?) valg for oss begge.

Jeg vil nå kalle meg dreven på ubåtfronten, og har (heldigvis (?) for resten av familien) bestemt meg for å ikke jobbe på ubåt i fremtida, selv om jeg hadde vært nokså kompetent, og hadde kunnet gjøre stor nytte for meg på dypt vann.

Så det endte med at jeg ble å gå og nynne på "Yellow Submarine", og det er jo flaks, for den sangen pleide vi å synge på barneskolen, og jeg "elska" den (Not.)!

Så, hvordan skal vi tolke dette?

Det er jul, og jeg velger å se på ubåtfilm og synger "Yellow Submarine". Er det fordi jeg føler at vi lever i ei boble?

Det er mørkt, vi får merkelig døgnrytme, vi spiser og vi er sosial. Akkurat som livet i en ubåt. Ok, de har jo sikkert lys i en ubåt, men hvis de ser ut vinduet ville de sikkert ikke merka større forskjell om det var ut av våre stuevindu, eller om det var ut av ubåtvinduene.

Ut på nyåret tipper jeg dette gir seg. Ubåten bryter vannskorpa og vi kan gå tørrskodd ut og se på lyset.

Jeg gleder meg!! :)

Hvordan er det, sånn EGENTLIG?

Det er litt morsomt og lese hva noen folk kommenterer når de leser dette:

http://www.familieverden.no/Fritid/Forskjellig/Hverdagslig-kaos--helt-normalt/

Men et eller annet får meg til å ha lyst å forsvare meg når det virker som at noen tror vi har det skrekkelig rotete på ALLE benker, i ALLE hjørner og på ALLE gulv, HELE tida.
Men så har jeg vel lagt opp til dette selv, så de som tror det er tilgitt. ;)

Vel, det er jo ikke helt sant. Det går litt på rundgang hvor rotet er, men enkelte plasser i huset har jo en tendens til å bli "yndlingsstedet" for mange ting, av den ekle grunn at det ikke er så innmari lurt å legge igjen fystikker, hammer og sakser, post og koselige julekort lett tilgjengelig for barna. Samtidig er dette noe man vil "ha for hånden", så det er ikke så fristende å bære det på plassen sin etter hver gang man har brukt det, iallefall ikke når du må legge det fort fra deg, på et utilgengelig sted, fordi ungene har kommet seg inn på badet og balanserer på badekarkanten, eller truer med å hoppe ut verandadøra i bareføtter midt på vinteren.

...så vi lot han prøve. Merkelig nok, han har ikke hatt så veldig lyst flere ganger...

Eller de løper rundt i stua med en bilkost med ei potte som flagg, hoier og veiver, og du ser for deg at potta havner i hodet på den andre ungen. Du slipper det du har der du er og kommer det sannsynlige "offeret" til unnsetning, og sikrer omgivelsene for potter. Og bilkoster. (Hva gjorde den bilkosten INNE forresten??)

Kommer man inn til oss så tror jeg ikke folk tenker: "Jøss, HER har de ikke løfta en finger for å rydde eller vaske på lang, lang tid, det lyser milevis!" (Ok da, kanskje på de verste dagene, sånn rett før helgevask kanskje...)

Jeg kunne jo tatt bilder som dette:

...hvor alt virker rolig, harmonisk og vakkert. Men da ville det være i strid med min skrive-stil, og jeg ville ikke klart å se det morsomme i det, altså ville det blitt en dårlig interiørblogg av hun som aldri klarer å finne på nye ting.
Her vil jeg benytte anledningen til å si at jeg ikke har noe som helst imot at folk har interiør som hobby, akkurat som jeg har strikking som hobby. Og da er det jo ekstra morsomt å få vise fram det man brenner for. Og det er mange av dere som er skikkelig flinke, og ikke minst oppfinnsomme!! All honnør til dere.

HA EI FIN ROMJUL VIDERE!! :)

Takk og julepynt-tips

Jeg må bare få skrevet et lite takkeinnlegg, for  jeg har så skrekkelig dårlig samvittighet fordi jeg ikke svarer på hyggelige kommentarer. Så her kommer et TUSEN TAKK!! :) Det er skikkelig koselig å lese. Det hadde jo ikke vært like morsomt å skrive hvis ingen orka å lese og legge igjen litt spor etter seg.
Det er bare hyggelig å kunne glede andre med at de kjenner seg igjen, eller kanskje kan føle seg litt bedre av at noen har værre tilstander i heimen enn de. Baare hyggelig. ;)

Jeg er heller ikke den ivrigste kommentatoren inne på andres blogger, men dere skal vite at jeg er innom mange av dere. Noen ganger har man skrevet noe, så blir det noe krøll med pålogginga, så blir det borte, også gidder man ikke å skrive på nytt.

På tampen vil jeg bare komme med noen småtips som kan gjøre jula enda finere:



 Hva med litt hvit julepynt på finstolene til jul?? For ikke å snakke om å kle på barna de lekreste strømper som er akkurat passe store (og som passer perfekt til en akkurat passe stor (?) pysj...)
Og nei, julevasken er ikke tatt enda her i huset, som dere sikkert la merke til før dere så de andre objektene... :/

Kos dere så lenge! ;)

Dått vom

Det er mange ting man plukker opp fra internett og andre blogger som er superviktig å ta med seg videre i livet.
Sånn som å ta bilde av ei nettside, for eksempel. For å vise hva man egentlig driver dagene med. (Her har jeg (atter en gang) lært noe av Pia i Pias verden. )

Men det jeg egentlig vil fram til er: Er det flere av dere som nesten alltid skriver .VOM i stedet for .COM?
Eller er det bare meg? Det er omtrent hver gang jeg logger inn på Facebook. Eller Hotmail. Eller noe annet som har dått com etter seg. Dått vom. Så nå lurer jeg på om det ikke bare kan hete det da? Hvorfor Com for alt i verden??! Når det er så myyye lettere å skrive Vom!?

Eller er det et tegn jeg bør ta til meg? Sånn som at: "Du har ei vom!" "Hva har du tenkt å putte i vomma di nå da?" "På tide å trimme vomma?"

Også er det en ting til jeg lurer fælt på: Hvorfor kalles . dått?? For det første så er det jo skrekkelig fristende å tenke koffert for de som er sånn belasta. Og for det andre så er det jo egentlig et ganske negativt ord. "Din dått!!" Det er ikke særlig positivt.

Vel, det var kveldens kjempeviktige refleksjonsstund.

Ha ei god natt.vom...eller.com...eller bare dått om du vil! :)

Ei uke til jul

...Og jeg kjenner ingen panikk. Dette er ikke ironi (som om jeg bruker å strø om meg med det da...), det er faktisk sant. Jeg kjenner ikke panikk. Jeg kjenner ikke at jeg må gjøre det og det fordi nå er det jul. Og det i seg selv er jo NESTEN til å få panikk over. 

Skal vi se hva som er gjort... tenke, tenke...
JO! I dag støvsugde jeg halve loftet! :D Hurra! (Når skal resten bli støvsugd tro...)
Jeg bakte sånne peanøttkjeks som det ble tipsa om her på noen blogger, med bare tre ingredienser. (De var gode. Nesten oppspist, så da er vi jo like langt...)
Vi har snudd spisebordet. Mye koseligere å sitte ved det nå. (Så der blir vi sittende...)
Vi har skifta sengetøy og rista overmadrassen. (...og endelig fått gårdstunet fullt av koselige husdyr (midd).)

Sånn ja. Det er så mye bedre å skrive opp det vi har gjort. Lista over det som ikke er gjort (men som i følge gammel tradisjon, folkeskikk og forventninger så absolutt burde vært gjort for leeenge sia) kommer til å bli et sørgelig langt syn.

Men hvem bestemmer?? Det er MITT hus. MIN familie. MINE juletradisjoner. Jeg akter IKKE å stresse hvis jeg ikke vil. Julaften tenner moder alle lys uansett (og slukker de elektriske, så ikke skitten syns) og da blir det så kooooselig så!! Og hvis det mot formodning skulle komme besøk så skal de få ferskt og nybakt, ikke noe gammelt og tørt fra bokser og fryseboks, fysj og fy!! Dessuten så er det jo bare to dager med stengte butikker, så hvor stor er egentlig faren for å bli tom for julemat, som sikkert uansett er på halv pris i romjula?
Og forresten: Hvor mye større magesekk får man egentlig enn ellers, bare fordi måneden heter desember?

Og hva er vitsen med så mye styr? Første nyttårsdag er vi så lei hele jula at vi nesten ikke klarer å vente på å få kasta den ut, fordi vi egentlig har hatt jul i to måneder allerede, frivillig eller ufrivillig.

Ok, jeg ser det, at her prøver jeg å rettferdiggjøre og trøste meg selv, men så lenge det hjelper så holder vi på.

GOD FØRJUL! :)

Hygiene

Nå synes jeg at det er blitt skikkelig dårlig med hygienen
rundt omkring. Hvor ble det av spriten i alle rom, hansker, og for ikke å snakke om håndvaskeanvisningene på badene?

Vi er vel bare nødt til å innse at resten av det smørfattige land rett og slett har latt hygiene og svineinfluensafaren vike for andre superviktige happeninger. Men lar vi oss her i heimen falle i samme fella?
NEI!

Så vi fortsetter å bruke plasthansker når vi spiser middag...

Dere gjør ikke det altså??! Hærrlighet! Svinete, spør du meg.

Dessuten så er det utrolig viktig at det er lilla skje. Hvis man ikke har plasthansker og lilla skje så kan man ikke spise middag, det fikk vi ettertrykkelig beskjed om fra treåringen i dag. Og man kødder ikke med treåringer når det gjelder spisemanerer...!!

Og er det noe annet man ikke kødder med, så er det ett- og-et- halvt-åringer som har funnet ut at det er best å ikke kjevle kakemann-deigen før man trykker ut figurene. Og konfronterer man samme ett- og- et- halvt- åring med at det er uhygienisk å putte halve deigen i munnen, for så og spytte den ut og bake videre, og det endatil UTEN hansker(!!), så får man så håret flagrer.

Men bevares! Man skal da være glad for at hygieneforelesningene vi hadde for barna da de kom ut av magen bærer frukter... 





Jommen sa je smør!

Smør ja. Det er helt latterlig, faktisk!! At Tine meierier ikke klarer å produsere nok smør til norges befolkning, når folket trenger det som mest. Dette burde de forutsett for leeenge siden, og hatt en skikkelig beredskapsplan, nettopp i tilfelle scenarioer som dette. De burde allerede for ti år siden begynt å lagre smør. De burde visst at folk skulle bli hipp på lavkarbo og livredd tilsatte stoffer i "jukse-smør", og det akkurat rett før jul i år 2011.

Nå er det sånn krise at jeg ikke vet om jeg får laget karameller til barna til jul engang. Tenk dere det! Mine barn, uten mors hjemmelagde karameller, på julaften! For ikke å snakke om de syv slagene Tine hindrer meg i å lage; goro, sandkaker, bordstabel, rosetter, hjortetakk, fattigmann og sandkaker.
Sju slag dere! Det MÅ jeg ha, om det så skal ligge i boksen til neste jul, og da kreves det SMØR!! Og jeg vil ha EKTE SMØR til dette, og til pinnekjøttet, EKTE SMØR!! Ikke noe skarve margarin. Det blir ikke jul uten disse godsakene, bare så det er sagt. Da utsettes jula til sommern, og hvor unaturlig er ikke det?! Og det blir deres feil, Tine!

Tilbake til barna mine. Tenk på de stakkars barna mine! De kommer aldeles ikke til å utvikle seg som de skal. De kommer bare til å få firere på vitnemålet, og hva kommer forskningsrapportene til å si fem år etter at de har gått ut fra videregående skole? Jo, at det er smørkrisa som har fått sin virkning på akkurat dette kullet. De fikk ikke skikkelig godt, gammeldags smør til julematen og i julekakene akkurat det året da det var viktigst for å utvikle hjernen best mulig, og de fikk ikke drikke smelta smør til frokost, derfor!  

Hallo! Bare sånn til opplysning så er vi nå i år 2011, ikke 1940. Jeg forventer effektivitet! Jeg forventer at norske melkebønder trapper opp kutroppen sin betraktelig over natta. Slipp oksen fri! Sånn at Tine får mer fløte og smør, fordi nå er det det jeg vil ha, og jeg sa NÅ! Treige bønder! Teite Tine!

Jeg etterlyser en smør-kommisjon! Med nok av folk som bør få ei klekkelig lønn, der de gransker bakgrunnen for denne krisa grundig, og kommer med en fyldig rapport om det de kommer fram til, og der de presser Tine så de lover på tro og ære at de skal fylle kriselagrene med smør til neste smør- topp, om det så skal stå å harskne i 30 år.

Jommen sa je smør.

Klar for jul, i kriker og kroker, på alle benker.

Vi har allerede pynta til jul, vi. Har aldri vært så tidlig ute før...

Ble du LITT misunnelig nå?? HÆ?!?
Vi tar det litt sånn "tilfeldig" og "later som" at vi er veldig "avslappa" i stilen. Det er poppis.
Det er tøft å legge hårbøsten nesten oppå brødfjøla. Det blir så deilig når man tygger den skiva med syltetøy-hår.
Litt glitter på skiva er heller ikke å forakte. Eller på knekkebrødene om du vil.
Hammer er også bra å ha ved brødboksen. Sånn i tilfelle det kommer noen som skal stjele brødet og du må forsvare maten.
Og har du en fotballsko av sjokolade (!!) på toppen av det hele, ja da er det komplett, faktisk. Og hammeren kan komme til enda mer nytte... 

Vi liker å pynte med frukt. Gjerne bananer som er litt åpna og fullmodne. Kokebøker, avbitertang og pokaler hører sammen, på samme hylle. Og leatherman, selvfølgelig. Og fyrstikker. (Hva har vi egentlig i de skuffene vi ordna for å ha sånne ting i??) 

Synes du også det gjør seg med en  fristende fruktkurv til jul?

Nå tipper jeg du fikk vann i munnen. Sant?

God førjulstid til deg også! ;)



Juleforberedelser, med livet som innsats

Lillegutt hadde et stort ønske om å pakke inn julegaver i går.
Åkei, tenkte jeg. Det må jo gjøres før eller siden uansett, så hvorfor ikke? Lillesøster var (som vanlig når storebroren foreslår noe nytt) helt med på den.

Det første de gjør er jo selvfølgelig å krangle om saksa. Naturlig nok er det storebror som vinner, til lillesøsters store fortvilelse. Litt tape gjør susen, og roen senker seg i noen sekunder, mens det tapes i lange baner.

Men frustrasjonen når tapen snurrer seg og ikke vil klistre seg fast på gal side er stor, og det er et under at jeg har hørsel igjen i dag... 

Men det er ikke bare bare å være gråpapir heller, når du så og si blir voldtatt av saksa. Det er ville tilstander, der bror klipper, og til slutt finner ut at han skal la saksa gli langs papiret, noe som jo ikke er så lett med ei sløv saks, og når rullen bare vil rulle seg i sitt vante leie... Jeg prøvde å holde etter beste evne. Og det er her jeg mener det ble "med livet som innsats".

Saks, papir, armer (og nesten bein) i vill galopp. Du kan tenke deg selv. (På bildet har roen senket seg, og papirrullen hviler ut og slikker sine sår, og får litt plaster på sårene av en velmenende søster.) Men skal barna lære må de prøve, har jeg hørt. Neste år slipper jeg å pakke så mye som en eneste gave selv.

I dag var det adventstid med tenning av to lys.

Det ble visst litt for romantisk og sermonielt for gutten vår. Han måtte tilføye de evindelige lommelyktene, som for tida bæres med over alt, hver dag. Hvorfor ikke bare tenne to lommelykter i stede?? Strøm og batteri er tingen, man trenger faktisk ikke å dalle med gammeldags stearin nå til dags.  

Ha ei god uke! :)



(H)jul(e)tips

---> Ikke putt slikkepotten inn i hjulvispene for å få av overflødig lefsesmurning... Mens den står på stativet og går...

Jeg ble så forfjamsa av resultatet at jeg helt glemta å ta bilde.
Men det er like greit. (Folk har rett og slett bare godt av å bruke fantasien og skape sine egne bilder. Det er nok visualisering i verden fra før.)

Jeg kan jo si så mye som at jeg ble rimelig overraska (ja, av og til tenker man ikke så mye før man handler, det er fordi da blir livet mest spennende...) da det sa "swopp!!" Og det ble et skrekkelig bråk. Miksmasteren protesterte høylytt og ble mildt sagt illsint.
Den hoppa og snurra rundt på kjøkkenbenken i raseri, før jeg etter noen runder med basketak fikk fatt i av-knappen. Da ble det stille. Phu. Og heldigvis var noe av smurninga i bollen fortsatt.

Men jeg må si det er litt ekkelt å ha fått et forhold til miksmasteren som et levende, hissig vesen. Neste gang skal jeg prøve med noe annet, for eksempel en gaffel. Kanskje den liker det bedre enn en slapp slippepott..?

God helg!! ;)

Fantastiske redskaper

Mon tro om det er denne som blir årets julegavehit?



YES! tenkte jeg, da jeg så reklamen på tv. Her har vi løsningen.
Å stå å røre i grøten er greit  nok hvis man ikke har to barn, som vekselsvis går under navnene brølaper, kranglefanter og ertekroker, hengende rundt beina. 
Joda, jeg vet jo at grøt kan lages på ulike vis, sånn at de ikke brennes. Jeg har vært borti grøt som er stekt i stekeovnen, grøt som er kokt på plate med kronestykker mellom plate og gryte, grøt fra Fjordland (det er ikke aktuelt her i huset, med tre grøtelskende grøthuer, som spiser opp alt, nesten uansett hvor mye jeg lager) og selvsagt grøt som rett og slett bare er rørt i. Lenge. Det siste ender vi opp med. Det skal gå såpass fort at vi må ha på såpass mye varme at man rett og slett bare må stå og røre. For at den skal smake greit.

Men så dukker altså dette vidunderet opp. Også akkurat rett før jul da! Når grøt er obligatorisk og greier. Merkelig...

Men tro ikke at en god ting kommer alene.
I samme reklamerunde dukker denne dingsen opp:

Automatisk visp faktisk!!
Jeg er redda! Med disse to blir det aldri mer svidd mat her i huset. Jeg lover. Og mannen slipper å lure på hva han skal kjøpe til jul. Eller hva han skal gjøre med de elleve tusnene han ikke aner hvor han skal gjøre av.

Ha ei fin adventstid dere! Jeg er allerede opptatt. Skal finne oppskrifter på sauser og grøtslag. ;)

Slips-tabbe

Hver gang vi har pynta oss til diverse happeninger det siste halvåret (og tro meg, det er mange!! Sikkert fem ganger!), så har han kommet sånn ca ett kvarter før avgang: "Hvor er yndlingsslipset mitt?" Og hver gang har jeg kommet så altfor sent på at, joda, slipset ja!
Det... ligger visst fortsatt i skittentøysskapet og venter på flekkfjerning fra den gangen vi var i konfirmasjon. Du vet, den gangen du sølte på det. Noe mat. Ungene hang i det, med fettete fingre. Så fant vi ut at det slipset kunne faktisk trenge en aldri så liten vask før videre bruk...

Så der lå det da, og venta. Og venta. Oooog venta. Men her om dagen fant jeg ut at sannelig, nå hadde flekkene ligget lenge nok til modning, og nå som jeg skulle slenge inn en liten hvitvask, passa det sikkert godt sammen med hvitvasken (!!). Så fikk vi det unna liksom. Så jeg stappa det inn. I vaskemaskinen (!!)...

Noen timer senere tok jeg det ut...

Hm! Kunne ikke huske at det hadde vært SÅ krøllete...

Men nyvaska klær er jo ofte krøllete...

Merkelig fasong altså!!? Og ikke nytta det å strekke det heller!

Det er ekstremt viktig at man IKKE tar opp knuten før man vasker et slips!!

PHU! Jeg hadde heldigvis ikke gjort DET iallefall!

Huffda!! Den var kanskje ikke der før jeg stappa det inn?

Men hva er det inni da? ULL?! Og den har (merkelig nok) krympa...

Det forklarer saken. :(

Jeg innså at jeg muligens hadde vært litt vel tankeløs. Flau og nesten litt lei meg strena jeg opp på loftet, til en nesten sovende mann, for å beklage at jeg hadde vaska slipset hans på en så ufølsom måte.

Men ble han sur?? Neeeida! :-D

Han syntes nesten det var blitt litt fint, han. Også så han bort på kjolen min. Den jeg bruker i festlige anledninger...

(Ok, jeg har latt meg inspirere av en blogg,

der kona visste å sette pris på betydelige stasplagg...

Altså, man kjøper ikke en kjole til mange tusen

for at den skal henge i et skap i hundre år!)

Også hang han det til pynt!! På lampa. Passe krøllete.

Og til passe påminning til kona om at hun kanskje bør vaske slips for hånd i framtida.

11.11.11

Det er noe med sånne datoer. Man blir liksom så fascinert over at det er mulig. Og så ser det så stilig ut!!
Mange som gifta seg i dag, kunne de fortelle på nyhetene. Datoen var så lett å huske, argumenterte de med. Og det var nok lurt av dem. For jeg må si jeg sliter litt med å huske vår bryllupsdag. Vi skulle jo egentlig gifte oss 07.07.07, som også var bursdagen til brudgommen. Men så var det selvsagt opptatt i lokalet vi skulle ha festen i. Og vi var redd vi skulle glemme hva det egentlig var vi feira. Så da ble det 30.06.07 i stede. Og dere ser det selv, det er ingen stilig dato som man går rundt og husker på sånn uten videre. Men vi ble da lykkelig gift likevel, om vi husker datoen eller ikke: vi har det bra, tross alt.

Og hva har vi så gjort på denne spesielle dagen?
Vært på jobb. Der hørte jeg jubel presis kl 11.11. Nåvel, presis og presis. Min klokke var da 11.12, så de var jo så til de grader på etterskudd. Men jeg orka liksom ikke å gå å fortelle dem det. Ta gleden fra dem liksom. Det er ikke sånnt man gjør når folk har vett til å glede seg over små gleder. Vi feira forresten med eplekake fra onsdag. Og krem. Fra i dag, heldigvis.

Her hjemme var det som vanlig full rulle. Det nytta ikke å forklare ungene at i dag var det en spesiell dag, sånn at de kunne kanskje være litt ekstra hensynsfull og stille, så vi for ettertida kunne huske denne dagen som nettopp det, den 11.11.11, den dagen barna var så hensynsfulle. Og stille.
Neida. Jentungen på 1,5 kom på at akkurat i dag så passa det helt perfekt å løpe fra person til person i familien å "gre" håret. Men den stakkars faren hennes har jo fint lite hår, så da var det på sin plass å klaske hårbørsten (med ikke så veldig myke børster) i månen hans. Og det foregikk jo ikke så stille. Og stillere ble det ikke da hun ga mora en omgang. Så veldig forsiktig og myk på hånda skal hun ikke beskyldes for å være. Og når det ble broren sin tur, ville han selvfølgelig gre seg selv. Og det var ikke poppis. Her er det faktisk den minste som bestemmer, tror hun selv, og da er det HUN som skal utføre det meste av handlinger, gjerne for alle andre. Så da kan dere tenke dere hvor stille det ble.
Guttungen tror forresten at hannkjønn ikke skal ha hår på hodet. Og det er jo ikke så rart, da flere av de mennene han ser mest opp til jo ikke har hår. På hodet iallefall. Så han grer og grer og grer, og er like overraska hver gang, over at håret fortsatt sitter fast.

Når klokka var 19.00, den 11.11.11, var det på tide at barna kom seg i seng, fant jeg ut.
Så jeg putta dem i seng. Og de sovna. Trodde jeg. Jeg sulla lenge på vaskerommet. Det var en spesiell dato, endelig skulle den ene klesvasken brettes og den andre henges. Det føltes rett.
Men det tok sin tid. Og når jeg kom inn i stua igjen var det på tide å rydde litt. Da jeg hørte "mamma" første gang, trodde jeg bare det var jeg som tulla. Ungene sov. Men sannelig, her sa det "mamma" en gang til. Og jeg skvatt. For der satt det jommen en liten gutt. I kroken, nesten bak tv-en. I en liten barnestol. Hvor lenge han hadde sittet der fikk jeg ikke svar på, men det var tydelig at han ikke var sikkert på om han fikk lov eller ikke.

Men hærrlighet! Det var da 11.11.11!! Hva kunne jeg gjøre?! Så vi satte oss i sofan, så på Idol og spiste potetgull og drakk Mack julebrus. Og jeg hadde verdens lykkeligste og fineste gutt på fanget.
Dagen måtte jo ende bra. Det var tross alt en spesiell dag.

Nyt siste rest av den du også! ;)

Seks positive punkter med prøverom

ÅH! Er det noe jeg er KJEMPEGLAD i så er det å prøve klær i prøverom på butikker. Helst fin kjole, på finere butikker.
Jo trangere prøverom, jo bedre!

Det er mange faktorer som gjør at jeg liker dette så godt:
For det første pleier det å være et skrekkelig fint lys der inne. Det er sånn at den perfekte (appelsin)huden kommer til sin rett.
For det andre så er speilene ofte sånn at man får en lang og smal figur, så absolutt alle klærne ser perfekt ut på deg.
For det tredje så er det så fint å kle av seg og se på de nybarberte leggene, også er det så flott at du har huska å ta på den bh-en som skaper de fineste formene...  
For det fjerde er det så hyggelig når du får låne en longs som er akkurat passe kort i livet, så alle blubbene tyter fram under den fineste kjolen, som sitter akkurat passe stramt på, slik at de syns.
For det femte så er det koselig når du skal vise deg fram for betjeninga, for du føler deg jo som verdens fineste prinsesse!

...omtrent sånn som hun her til venstre....

Og for det sjette: Toppen av lykke nås når du nesten ikke får av kjolen, og står der og vurderer om du rett og slett er nødt til å spørre om hjelp, eller om du skal satse på at sømmene holder hvis du åler deg ut av den selv. (Kjenner du deg igjen her, Vibeke??)

ÅH! Som jeg elsker å prøve fine kjoler!!

Gjør du??

Løpetid

Det er så morsomt å ha en treåring i hus. Stort sett.
Det er noe med måten de ser ting og situasjoner på, og hvilke ord de velger å sette til. Men de sier også sannheten, og sannheten kan være vanskelig å svelge av og  til...
I dag satt vi og koste oss i fred og fordragelighet med skoleboller ved spisebordet; far, mor, vesla og bror. (Dette hørtes urovekkende perfekt ut! Skikkelig god, gammeldags familieromatikk... Vel, godt dette bare skjer sånn av og til.)
Plutselig blinker  lysene, og det begynner å sprake i noe ved tv-benken. Far hopper opp, og mor følger hakk i hel. Vi tenker begge: BRANN!!
Far rykker ut kontakten til forsterkeren, og vi puster letta ut når sprakinga stopper. PHU!

Nå står bror der også. Han ler! Mens han sier: -Mamma, du sprang!
...
Javel?!? Har han liksom ikke sett meg løpe før? Hvordan skal vi tolke dette? Her holder huset på å brenne opp, også står ungen og ler av morra si, og påstår at hun løper så skjelden at når hun legger til flekkings så skal de flires av det!?
Jeg får bilder i hodet fra den ene gangen jeg så bestemora mi løpe. EN GANG! så jeg henne løpe. Det vil si at da var det noe SVÆRT viktig som var i gjære, og det var forsåvidt også det.
En sau lå på rygg på jordet og kom seg ikke opp. Altså holdt den på å daue. (Sauer som ligger på ryggen kommer seg gjerne ikke opp, og har en tendens til å kveles, de blir liggende i "åvelta".(Jøss, tror jeg skal bli bonde, så kunnskapsrik som jeg er!)) Så jeg skjønte jo at hun sprang, men jeg husker jeg sto lamslått tilbake og bare så etter henne; bestemor sprang!?

Men JEG er ingen bestemor! Så her skal det løpes, om det så er inne og stor fare for kollisjoner. Jeg skal nok bevise for min sønn at hans mor faktisk bare er 30, ikke 75. Brann eller ikke, hun KAN løpe!

GOD HELG VIDERE!! ;)

Slenger på et koselig bilde.

Lillesøster har, tross alt, verdens beste storebror.

Tid for tips igjen

Beklager at jeg har vært litt slapp på interiørtips-fronten i det siste!!
Tenker det er mange som fortviler, som ikke vet sin arme råd, og som lengter etter tips til å forbedre sitt ringe hjem...

Dere venter ikke forgjeves:

Er ikke dette en fantastisk idè??!

Det er jo både synd og skam å kaste mat. Bruk den istede!!

Til det siste, til å spre litt glede i en hard hverdag.

Gleder meg til å lese blogger heretter,

hvor denne og lignende varianter er hovedpynt på alle bord.

HER, folkens! Her snakker vi ORDEN!!

Jeg må si jeg ble imponert! 

(Dette er (desverre) ikke hos meg, men hos en fjern (?) slektning.)

Det er faktisk viktig å ha skuffene mest mulig åpne,

slik at innholdet er tilgjengelig til enhver tid.

Den samme "fjerne slektningen" har altså total orden overalt!

Kurvskuffer fram i dagen, SÅNN skal det være nå!

Man skal liksom se hva det er slags ting man har, uten å trenge å åpne noe,

så har man FULL oversikt.

Og skal du være litt "up to date", så er også bobleplast midt i blinken...

Også et aldri så lite motetips...

(...for menn, men det KUNNE kanskje også vært en kvinne?

Hvem vet hva som skjuler seg under bukser i dagens samfunn.)

Retro-Ullvangsokker, slå den!! Passe slapp i strikken: BEHAGELIG!!

Også den samme råkule buksa som jeg har vist tidligere.

Et bra plagg kan ikke vises for ofte...

Ha en fantastisk god kveld!
Og: blogg gjerne om DIN pynt-variant med epleskrotter o.l.
Skal vi kalle det en utfordring? Der jo det store nå...

Jobb-fjas

Når vet man at man er kommet på riktig hylle, sånn jobb-messig?
Jo, når hovedtema i matpausen går på noe så samfunnsnyttig som strømpebukser og longser, og man, sammen med de andre, holder på å le seg skakk. Av strømpebukser og longser...!!



Diskusjonen går på om når det heter longs og når det heter strømpebukse, og om hva stillongs er, og om det skrives stilongs, stillongs eller stihllongs. Neida, Stihl er ikke longs, det er motorsag!!
Og hva når man har en longs uten føtter og syr på sokker, da blir det vel ei strømpebukse?
Og hvor langt opp skal en longs gå? Oppfor rompa, vel!!

Såe... Jeg har iallefall kommet på rett plass... ;)

Pausen er over

Må ærlig innrømme at det ble litt mye blogg her for ei ukes tid siden. Så jeg bestemte meg for å ta ei ukes datapause. Ikke bare for bloggens del, men også fordi jeg lenge har tenkt at jeg kanskje muligens bruker litt for mye tid forran skjermen. Jeg ville bare se hva jeg egentlig brukte tida på før.

Jeg har faktisk strikka en halv lest. (Ullsokk, for dere som ikke er inne på nord-norske uttrykk.) Jeg har sydd en julegave (jada, søster, julegaven din er nesten i boks, og du vet aldeles ikke hva det er...?). Jeg har lest litt. Og jeg har sett på tv. Og trimma to ganger. Eller... var det bare en?
Nå hadde jeg faktisk gleda meg til å skryte av alt jeg hadde klart å få gjort mens jeg hadda fri fra sosiale medier. Men så slår det meg her jeg sitter at den lista ble ikke så lang som jeg hadde ønska.
Typisk.
Dette kan tolkes flere veier:
1) Jeg bruker ikke så mye tid på nettet som jeg tror.
2) Jeg er treig og lat.
3) Tida strekker faktisk ikke til så mye etter at ungene er lagt uansett.

Det kan til og med hende det alt dette spiller inn på en gang.
Altså kan jeg fortsette i samme stil som før. PHU!

Her er et lite visuelt referat av hva vi og barna har gjort:

Vi har fiska etter kråker!

Merkelig nok ikke en eneste kråke som bet på, enda vi stod både lenge og vel.

Og gutten kom med noen sannhetens utsagn, som f.eks:

"Store fugla leke sisten." Ja, for det var nok av fugler å se,

men de var altså opptatt med å leke sisten.

Vi har knipsa bilder av sure barn og ertende barn og sinte barn...

Og blide barn. (Uffda... En sokk av hver farge. Så uvørent av meg.)

Skal tidlig krøkes som god ertekrok skal bli... Og som god sinnatagg skal bli...

Det viser seg at man må kunne begge deler i denne verden.

Så vi har trent på det.

Og vi har starta tidlig med innlæring av juleevangeliet.

(Her strir jeg litt imot meg selv, siden jeg blir irritert av å se julegodis i butikken allerede.)

Av erfaring så vet jeg at det ikke blir for mye tid når selve jula er der, om jeg aldri så mye ønsker det.

Vi starta med tegnefortelling.

Jeg fikk god hjelp til tegninga. Ser dere det som kommer der oppe i lufta,

mellom stjerna og engelen? "Så kom det et fly," kunne treåringen tegne og fortelle, 

da jeg på godt, gammeldags vis fortalte om englene som dalte ned i sky.  

"Også kasta dæm snybailla!" (Oppe til høyre for engelen)

...

Og jeg skjønte da at det er lurt at vi begynner med innlæringa i god tid før jul...

HA EI GOD UKE, FOLKENS!

Takk, Trude!

Torsdag 20/10-2011 skrider ei smålubben, barnehagekledd småbarnsmor i sin beste alder inn på et lite samvirkelag langt mot nord, med sine feminine fjellsko, som muligens hadde hatt godt av en omgang med skokremen for flere måneder siden.
Hun gjør seg ferdig med handlerunden, der mat til mann og to barn (og kanskje litt til seg selv) er hovedingrediensene i handlekurven. Mens hun skravler med butikkdama kaster hun et raskt blikk mot avisstativet. "Finn din beste treningsform," står det på forsiden. -JA! Der finner jeg sikkert oppskrifta, den som passer akkurat for meg, og som gir meg skikkelig inspirasjon!
Bladet blir med hjem. Og allerede under middagen blar hun opp på sidene i bilaget til avisa, med treningstipsene. Skuffa over at det står akkurat det samme som det står i hundre andre blader om akkurat dette, blar hun videre. Der står det bl.a. om Trude Mostue og Tare. Javel. Hun bretter avisa sammen, og vier mann og barn litt mer oppmerksomhet.

Etter middagen kommer tankene tilbake til avisa, som hun tross alt betalte 20 kroner for! Den må leses, om den ser aldri så lite interessant ut. Mens barna hopper og klatrer rundt, får Tare gjennomgå først. Hun blir imponert. For en fyr!! For en stå-på-vilje! Han står det respekt av!
Så er det Trude sin tur. For ei dame! Pen, fresh, veltrent, smilende. Kan få det hun vil ha? Kan få det som hun vil ha det? Hun har nok jobba for det også. Men hva er det hun sier? ...bør ikke få barn?? Hm. Slikt blir man paff av.

Bloggelysta er stor den kvelden. Hvem skal hun velge? Tare eller Trude? Det er de som surrer i hodet nå, og som har gjort stort inntrykk. Valget faller på Trude, siden hun mener noe som ligger hjertet så nært; barn og familieliv.
Så i vant "ironi-og-overdrivelse-med-en-snert-av-sannhet-stil" blir det et innlegg om henne, og hennes meninger. For første gang blir det et innlegg som retter seg mot en bestemt person og dens meninger.
Bloggeren bestemte tidlig i sin blogg-karriere at her skulle man holde seg innenfor rammene, slik at man ikke risikerte så mange slibrige kommentarer. Vel, dette innlegget er kanskje på kanten, men hun tenker at det kommer til å gå bra. At leserne kjenner henne så godt at de tar det med et smil, og at Trude selv neppe kommer til å lese det.

Dagen etterpå er det sjekking av bloggen, som vanlig. HVA!?? 26 kommentarer?? Hva skjer?! Der er det jommen et innlegg fra en journalist i VG! Og hva er det han sier? Han har linka til hennes blogg fra førstesida på VG-nett! Nei og nei...

Det tar sin tid å lese 26 kommentarer. Noen lange, veeeldig lange. Noen sure, som tydeligvis er dypt rysta over hennes manglende innsikt når det kommer til likestilling (som om de kjente henne ut og inn), og noen heeelt enige, Trude er teit! (?)
Og hvem har vi der?? Unni Lindell?!? Hva er stelt i stand nå da?
Det dukker opp flere og flere kommentarer, så kvelden er berga hva fritidsaktiviteter angår...
Og DER skjer det som ikke skal skje. Trude herself kommer med en kommentar som viser at hun faktisk har lest om seg selv. Sukk. Javel. Men da får man bare ta det derfra. Og vente på at det skal ringe på dørklokka, og der står venninnene Trude og Unni, med kjeppene klare.

Lørdagen kommer, men ingen Trude og Unni. Litt skuffende. Hun hadde liksom bollene og kaffen klar, samt masse gode argumenter.
Men de har vel nok å stri med akkurat nå, så de er unnskyldt. Hun sitter og leser videre på flere kommentarer. Noen mer saklig enn andre. Og det stiger opp en takknemlighet i henne! For hadde ikke Trude blitt født, så hadde hun faktisk ikke nådd over 7000 sidevisninger på bloggen på en dag! FOR et sammentreff!

Når hun gikk på skolen var ikke statistikk så morsomt. Nå har hun forandra mening...

Ikke det at det betyr noe sånn i hverdagen. Dagene flyr, barna må i BARNEHAGEN, hun må på JOBB, mannen må også på JOBB, men det er jo litt morsomt å ha i bakhodet, og kunne fortelle til barnebarna når de, uten å tenke seg godt nok om, er født til denne verden, og trenger en god (og mulig litt overdrevet) historie om da mormor eller farmor ertet på seg Trude og Unni.

Debatten raser...

...på MIN blogg! Det var kanskje ikke det jeg hadde venta meg i går, da jeg posta innlegget om Trude Mostue og hennes meninger. Dette var vel kanskje det mest seriøse og krasse innlegget jeg noen gang har skrevet, men da bør man kanskje også vente seg dette?
Er det nå man skal si unnskyld til Trude, og si at sorry Trude, jeg mente ikke å såre deg med de barne- og pengegreiene...? For du har kanskje lest  om deg selv her? Men når du sier noe slikt i en stor avis, så regner jeg med at du skaper debatten med vilje, og venter både motstand og enighet.

Jeg ble litt provosert i går, ja. Fordi det virka så lettvint for deg, som tydeligvis har penger nok til å være hjemme, å mene at man bør være hjemme med barna til de er tre år. Det er tross alt ikke alle som har mulighet til det, selv om vi så gjerne vil. Men ok. Det er mange som er enig med deg. Og ja, vi må vel alle se på hva som passer best for enhver.

Her er litt av min historie:
Jeg er vokst opp med 8 søsken. Mamma var hjemmeværende. Jeg husker det som ei fin tid, og vi hadde hverandre og andre nabounger å leke med. Vi tok dagene som de kom, og det var ingen stress. Vi fikk alltid ferdig middag når vi kom hjem fra skolen. Vi fikk også øve oss på å kjede oss. Da sa mamma alltid at da øver man opp kreativiteten best. Pappa jobba, og fra jeg var seks år hadde vi sauer som biintekt.
Dette var vel også  noe jeg kunne ønske for mine barn. Men samfunnet har endret seg siden den gang. (Og det er kanskje noe med sammfunnsordningen fra høyere hold du egentlig vil kritisere?)
Det er flere ting som avgjør hvilke valg man faller på; hvor man bor, hvordan man bor, hvilke jobbmuligheter som fins, hvilke inntekter man har, hva staten krever at skatter og div, hvilke alternativ for "barnepass" det er snakk om, og mye mer.
Kanskje velger man ikke alltid rett. Men en ting er sikkert: Vi vil det beste for våre barn, og prøver å velge slik at både de og vi får et så godt liv som mulig der man er i livet, med det man har å rutte med! Det blir for lettvint å si at man ikke skal få barn, av slike grunner.

Vi er heldige. Barna stortrives i barnehagen. De går i en liten og oversiktelig barnehage, og vil dit. Hva som er best for barn er individuelt. Jeg tror vi hadde hatt det fint om vi hadde vært hjemme, men det er få andre barn som er hjemme på dagtid, så jeg tror de hadde gått hverandre litt "på nervene", hvis dere skjønner.

Barna våre er etter vår mening (vi tror vi er normalt oppegående mennesker) sunne, sterke og trygge barn, som ser ut til å ha det godt. Og er det dager de ikke er i stand til å være i barnehagen, ja, da har vi dem hjemme. I barnehagen har de venner. De lærer seg å omgås og å måtte ta hensyn til andre. De er heldige og har stabile og trygge voksne der. Dette er våre valg, og vi føler at det er valg vi kan stå for. Veien blir til mens man går, og blir det sånn at barna ikke lengre har det bra, da må vi velge annerledes.

Når det kommer til pupper og likestilling, så tror jeg vi tar det i et annet innlegg. ;)

Trude Mostue

Ja, det er dama si det. I dag kan dere lese om henne i "God torsdag" som er den glatte blekka som ligger inni Dagbladet. (Jeg har faktisk kjøpt en avis i dag!! Og ble så engasjert at barna fikk klare seg selv en hel stund, til mor var ferdig å lese om viktige personer som Trude og Tare. Jeg konkluderer med at jeg ikke bør kjøpe avis så ofte. Risikerer å bli anmeldt for omsorgssvikt...).


Hun mener at ingen som ikke har tid eller råd til å være hjemme med barna sine de første tre åra bør få barn.
Hm. Javel? Neivel. Såe... DET sier du, Trude?!
Du, som "bare" har kjøpt deg en villa til 17 millioner, har au pair mens du selv likevel er hjemmeværende, og som kanskje ikke heeelt vet hva det vil si å være "vanlig" innbygger i et land der ledelsen jobber mot at alle barn SKAL i barnehage, og alle kvinner SKAL jobbe.
Det er mulig det hadde blitt skrekkelig få barnefødsler her til lands hvis vi skulle følge dine synser. Men på den andre siden; hadde man hatt råd til din villa, og til å være hjemme i tre år, med "bare" kjendisoppgaver som ga   inntekt, hvorfor ikke??

Når det kommer til dine andre "gammeldagse" meninger, så er jeg faktisk enig. At likestillingen har gått for langt i Norge. Jeg har skrevet om det før: det er faktisk vi kvinner som har brystene, og vi som bærer og føder barna (foreløpig). Og jeg tror at de aller fleste av oss kvinner som liker menn, liker menn som er menn, bortsett fra de som roper høyest om at de mener at menn skal gjøre alt vi kvinner gjør, men samtidig være menn. Men de aller fleste av oss roper ikke så høyt, desverre.
Men DU sier det, det er bra!!

Stå på, Trude, men send nå noen millioner hitover så vi kan få flere barn med bedre samvittighet!

Hva SKAL man gjøre??

...hvis man for eksempel finner så mange fine, gamle ting på loft og i uthus, som er sånne ting man ser i interiørblader for tida, som altså er topp moderne, sånn at man nesten får lyst til å lage et seriøst innlegg på bloggen, sånn interiør-blogg-aktig, men så har man ikke en sånn seriøs blogg, så det passer liksom ikke inn...?!?

Man har vært skikkelig heldig med huskjøpet, og man oppdager at man faktisk er mer interessert i gamle ting og tang enn man vil innrømme, og blir superstolt når man ser "sine" ting i bladene, og tenker:
-SÅNN HAR JEG!!

Og mannen i huset blir mer og mer bekymra for hver ting som blir trukket inn i hus, og føler snart at han kommer til å drukne i ting, og man ser at han nærmest kaster etter pusten, og blir blåaktig på månetoppen.  

Ikke det at dette gjelder OSS! Neida, det er bare sånn HVIS det var sånn, og HVIS det kanskje kan bli sånn, eller KANSKJE er LITT sånn, da er det på en måte lurt å vite hva man skal gjøre. Være på forskudd, hvis dere skjønner...

Jeg kan jo også gi dere noen eksempelbilder på hvordan det KUNNE vært...

La oss si at man fant denne på loftet... Det hadde jo vært krise!!
Hvor skulle man gjort av den liksom? I hvertfall ikke i stua!

Tenk dere at jeg fant denne kassen i fjøset og mange bokser rundt omkring.
Hærlighet, DET hadde vært problematisk (for mannen).

For ikke å snakke om hvis man fant gamle bilder, og bare hang dem på veggen.

Hvis jeg hadde funnet denne boksen hadde jeg besvimt fullstendig.
Den er vakker, ikke sant? Sånn flaks at jeg ikke har funnet den, sånn egentlig!

Det hadde vært kult å funnet denne i kjelleren.
Men jeg det har jeg jo ikke, så ta det bare heeelt med ro!

Denne kommoden kunne stått i snekkerverkstedet.
Da hadde jeg tvunget mannen min til å tømme den og bære den inn i stua.
Han er nok glad for at det bare KUNNE vært sånn...

Dette gamle speilet kunne jeg hengt i gangen...

Denne gamle fuglen kunne også hengt i gangen.
Det hadde vært litt stilig. Sukk. 

Det kunne også vært sånn at vi fant fire gamle stoler å sjåen,
som hadde perfekt farge til vårt hus...

Så hadde det vært litt morro hvis man fant disse på mørkeloftet,
for man hadde akkurat sett noe kult med gamle lampeskjermer i et blad.

Og TENK om man på samme mørkeloft- turen fant dette tøystykket!?

Men nå er jo dette langt fra sannheten, og jeg slipper heldigvis å bekymre meg... Det hadde vært litt ekkelt å innse at man hadde prikk lik smak som hun gamle dama som muligens bodde her. Det ville jo blitt sånn at man tenkte at det hadde vært fint om vi hadde vært ung samtidig, for da hadde vi nok vært bestevenninner.
Eller bitre konkurrenter...