Festelig ja....

I dag har vi hatt generalprøve i festligheter, med bryllupet til søstera mi til sommeren som mål. Vi var ikke lenge i barnedåpen før vi konkluderte med at her var det rom for forbedringer, virkelig! Men selv om det ikke føles sånn, vi er da fortsatt i livet..!

Det starta så hærlig med at lillemor (som vanlig) nekta å ha på kjole når vi skulle dra. Å ha storebror som forbilde er ikke bare greit. Hadde vi tredd på henne en hullete gammel ullongs og en lappa ullbody som broren hadde brukt, så hadde vi glatt sluppet denne første kneika. Men hun får bare lære seg at hun er jente, og når hun er så "uheldig" å ha fått mange fine kjoler i gave, så får hun værsågod bare bruke dem når anledningene for en gang skyld byr seg.
(Stakkars jente. Jeg føler litt med henne.) Vi klarte å finne den mest behagelig kjolen, som var mest mulig lik broren sin vest, og da gikk det greit til slutt, sånn ca.

Så var vi framme på fest da. (Forresten kjempehyggelig å bli bedt!! Synd det sikkert var siste gang...) Stemmene summer mot oss i det vi åpner ytterdøra, som bevis på at her er det også er par andre. Vi kler av oss klærne, mens barna står stive av skrekk i gangen, og må bæres inn. Idet vi setter oss (vi aner at dette kan bli "livate", så vi finner det bordet som er minst mulig midt i) klarer bror å stange hodet i bordkanten, etterfulgt av et skrekkelig hyl, og påfølgende uling, som varer i laaaange minutter, mens en far (som ikke akkurat higer etter unødig oppmerksomhet) trøster etter beste evne.

Så er det tid for mat. Bror vil ha brus. Ok, det er fest, vi lar han få litt brus. Hadde nå det brusglasset bare havna i magen og ikke på bordet og mest på gulvet, så hadde det jo vært vel og bra. Men det gjør det jo ikke. En småsvett far tørker opp med de få serviettene som er tilstede, mens han hinter til en småsulten mor om at han muligens trenger fler.

Bordene var fint pynta. Her kan vi godt legge trykk på VAR. Inntil vi pynta litt mer med brus, og søster også ville sette sitt preg på det hele med å rive duken i filler, og slenge på en lang flenge på ca en meter. Hvor var den tapen jeg hadde gjemt i veska før jul?
Vel, vi får da etter hvert putta i oss gode kaker i ro og mak. Helt til søster klemmer fingrene mellom to stoler, og lydnivået fra bordet lengst bort i kråa igjen overdøver resten av selskapets summende stemmer. Nå prøver mor å se på far og le, for dette begynner å bli komisk. Men etter å ha fått "dette-er -ikke-morsomt-jeg-vil-hjem-blikket" fra far, slukner latteren fort, og hun begynner også å lengte hjem.

Etter kakene er det tid for lek. Så godt å ha litt voksentid  ved bordet,  og endelig prate litt med de andre som sitter der. Det varer kanskje i tre minutter, så kommer søster deisende med et meterslangt skojern, til vår store begeistring. Dasker litt på bordet, og klarer nesten å treffe målet: kopper og kar.
Nesten samtidig hører vi på  nytt uling. Fra en som sitter med hodet nedi en lekekasse, hvorpå en liten tass har klaska lokket til kassa i hodet på stakkaren...

Vi bestemmer oss for å dra hjem. (Ok, vi fikk noen ledige stunder, innimellom, til hyggelig prat med gode venner, TAKK!)
Vi bruker vel ett kvarter på å kle på oss å komme oss ut, for nå vil jo ikke gullungene hjem. Det er luer av og luer på og jakker hit og jakker dit og "æ vil sjøl" og "æ vil ikke" og løping med cherrox inn i stua. Til slutt sitter vi der da, med ungene fastspendte i hvert sitt sete, hylende... På tur HJEM!

Så gjett om vi gleder oss til bryllup!! Iallefall til barna har sovna og vi kan feste litt mer
anonymt og stillferdig...

Endelig klar til å dra... En godt slitt jakke, votter som stinker og
cherrox passer perfekt til finkjolen. Det gjør iallefall søster glad,
da det er selveste BROR som har brukt plaggene før.

Kanskje vi kan konkludere med at hvit strømpebukse
 ikke er det lureste når bryllupet går av stabelen...

Lys og mørke

Nå er sola rett rundt hjørnet her i nord. Eller, rett bak fjellene, kan man vel si. Noen plasser har den allerede klart å klatre over fjellene, eller i mellom. Noen minutter. Det ryktes fort når solstålene kiler i nesa på en eller annen. Da er det å tilkalle media for å fortelle hele verden at NÅ KOMMER SOLA TILBAKE!! mens vedkommende nyser så det hviner. På direkten. På radio. Og så kommer det noe lignende på Dagsrevyen samme ettermiddag. Og så nyses det, dråper på kamera, på direkten. Flere ganger. På tv. Vi er redda fra mulm og mørke!!

Er det noe vi her i Nord- Norge liker å skryte av så er det at vi er skrekkelig tøffe, som faktisk klarer å leve i TOTALT mørke i flere måneder i strekk!! MANGE måneder faktisk! Sikkert 2,5 måned, det er jo nesten i overkant av et halvt år. Og det ER SÅ MØRKT!! HELT fryktelig mørkt. Det er sånn at vi like godt kunne vært blinde alle som en, for vi fomler oss bare fram likevel. I mørket.

Trette er vi også. SKREKKELIG trette. Vi kunne egentlig bare ligget i dvale, i likhet med andre dovne dyr. Stengt alt, satt alt på vent. Til første solstråle kilte  noen i nesa. Og en eller annen hadde vett til å slå på radioen og "Sjå sole, eg må nyse..."., jalla ut i fjorder og på fjell. Da hadde vi våkna. Og når Ola Bremnes sang "I fire minutta på kjøkkenet hadd vi ho, sola...", så hadde vi starta å leve igjen for alvor. Da hadde vi ilt til butikken for å kjøpe solkrem, for her var det om å gjøre å beskytte seg, for snart hadde vi sola her HELE DØGNET! FYTTE KATTA så mye sol det plutselig kom.

For om sommeren så har vi jo sol hele døgnet, uansett hvor tykt skydekket er. Det ER SÅ MYE SOL!! Natt som dag. Vi drikker solkrem for å ikke bli brent. Men likevel er sjøen SÅ KALD!! Men vi er jo så SKREKKELIG tøffe, så vi bader i mars ,alle som en.

Vi liker å skryte av landsdelen vår. Vi liker kontraster. Vi liker å overdrive litt. Og så synes vi tida går fort. Og det er jo sant. Det er jommen ikke rart at vi glemmer at det muligens er flest måneder i året det er ganske likt her som ellers i landet. Kanskje skinner ikke sola heeeele døgnet, heeeele sommeren, uansett skydekke. Men det er så greit å fortelle det sånn.
Også er det kanskje ikke mørkt heeeele vinteren, heele døgnet, men vi liker jo å få litt sympati.

Jeg har bodd både i sør og i nord. Merkelig nok så ble jeg fascinert av lys og mørke sørpå også. Muligens fordi det er ganske lyst der også midt på sommeren, med fine soloppganger og solnedganger. Og det er nokså mørkt der også på den mørkeste årstida.
Uansett har de mulighet til å se sol hele året, og det er kanskje det som gjør at vi i nord synes vi har det så mye bedre: i mangel på sol så kan vi tillate oss å klage mye mer, for vi har det myyyye værre enn folk sørpå akkurat da, men så er vi jo også så myyye tøffere som faktisk holder ut å bo her! Og om sommeren har vi det myyye bedre fordi vi tross alt KAN ha sol midt på natta (selv om det kan være somre hvor vi kan telle de nettene på en hånd, hvor skydekket tillater det).

En ting er iallefall sikkert: fint lys er det mye av i en eller annen form, uansett, både i nord og  i sør. Gatelys, trafikklys, skiltlys, huslys, lyshus (i adventa), fyrlys og billys, for ikke å snakke om månelys, nordlys, midnatsol og satelittlys.

Ha en strålende aften!

(Ble bare romantiske solbilder her, for nå ser vi kun frem til å kunne skryte til "søringene" at vi har "lyse tider".)

Tid for hjem

Sitter her og fnyser av de derre håpløse amatørene i "Tid for hjem" på TV2. De tror liksom at de er noe!? PHØ!Da kan jeg vise til myyye bedre, finere og mer for-seg-gjorte saker:

Det er mye lettere å skifte putetrekk hvis du bare surrer stoffet rundt puta.

Ok, innrømmer at vi var litt uheldig med "surringa" her, men nå ligger den så fint til rette at...

(Håper ingen som kommer på besøk starter opp med putekrig...!)

Her har vi funnet frem de fineste skattene vi har, og laget et lite utstillingsvindu.

En kontrastvegg er et must for tida...

Vi anser oss som totalt ferdig-rydda i kjelleren... (?)

(Det er bare noooen "småting" igjen å gjøre der.

Hvis du elsker å pusse opp gamle kjellere så er du skrekkelig hjertelig velkommen!!)

SLÅ DEN, "TID FOR HJEM"!!

Nominert

OJ! Skikkelig koselig å bli nominert i kategorien -Årets morsomste mammablogg-. Hærrlighet! Det hadde jeg ikke venta, også med DE med-nominerte da!
Tusen takk til de som har fiksa det. :)

Hvis du vil stemme på mammablogger i ulike kategorier, gå HIT.

Hampetau

For noen år siden kjøpte jeg et nøste med hampetau.

(Nå er det sikkert noen som kommer til å si: -Det der heter ikke hampetau!,

men jeg kaller det for det fordi det er det jeg tror at det er, for det ligner iallefall.)

Jeg har brukt det på julegaver i flere år, på bursdagsgaver,

farsdagsgaver og venninnegaver, men det nekter å bli oppbrukt!!

Jeg har også brukt det til å henge opp dill og dall med:



Nå har jeg til og med begynt å hekle og strikke med det for å få bukt med det:

Ok da, dere så dette i forige innlegg, men skitt au!...

Men tror dere jammen sann meg ikke det fortsatt er masse igjen!?

Forresten: Hva tror dere det siste der er? Gryteklut? NEI!

Det der er faktisk en bordskåner, som det heter så fint. Mannen min foreslo at jeg kunne sette gul lapp på den, og skrive på hva det er, sånn for å sikre at det ikke kommer til å bli noen misforståelser, og vi blir saksøkt fordi noen har brent seg på grunn av store masker i det denne "noen" trodde var en gryteklut.

Men er den ikke overmåte vakker??! Og ikke skjev i det hele tatt. Vakker er kanskje å ta i, jeg ser den. Men praktisk da? Hvis du har liten plass? Da kan du bare knørve den til en liten ball, og knyte den med... hampetau! Og putte den inni et glass, som uansett tar plass i skapet. Ok, så er kanskje ikke bordskånere det som tar mest plass uansett. Men det er jo skikkelig kult å ha flere ulike slag av samme art.

Så pass deg!! Hvis du ikke er snill, så kommer DU til å få denne i posten!

Ha ei god uke! :)

Sånn er livet

Det blir så som så med blogging for tida. Og når jeg tenker meg om så er det ALDELES ikke rart. Tenk for et PRESS husmødre går gjennom i hverdagen!
Det skal selvfølgelig jobbes på ekstern jobb. Men sånn hjemme, når man er HUSMOR, så er det presset setter inn. Stell av barn er nå en ting. De legger seg jo i 19-tida, så det er stille noen timer på kvelden, det er jo ikke det. Men så er det kjøret begynner. Når de har lagt seg...

Det skal drikkes te. Det skal ses på tv. Det skal leses blogger. Og alt dette skal skje, helst på en gang, mens man prøver å slite ut sofaen, slik at man kan få skaffe seg en ny om et par år. PHU! sier jeg bare.
Det er sånn at hvis man er så heldig at man kommer på at man har glemt å henge klærne som man vaska i går, så er det en lettelse å få lov til å reise seg.

Så dere skjønner, livet er ikke så lett alltid. Det er ikke så enkelt å få fred til å tenke og skrive i TILLEGG til alt dette. Men her kommet noen små glimt av livet vårt i det siste:

På julaften (ok, dette var på morningen, innrømmer at vi tjuvstarta...) passa vi godt på at barna hadde på seg beskyttelse når de åpna pakkene,

sånn i tilfelle det var farlige stoffer inni. Jeg tipper det er derfor vi lever enda...

Vi bytta på å holde vakt ved vinduene. Julenissen har vist seg å være litt av en skummel kar.

Over til nåtid. Jula er over, og diverse mager vokser. En av oss er SVÆRT opptatt av store mager for tida. (Nei, dette er ikke meg, GARANTERT!! Det er søstera mi...)

Da han i etterkant av dette lytta på magen,

sa faktisk HUN (for det er ei jente, sier han) "blupp, blupp."

Jeg er bare NØDT til å ta dette bildet med, for jeg har overgått meg selv i dag! Jeg fant på at jeg kunne hekle en brikke av hampetau eller hva det nå heter. Gikk passe fort for en utålmodig sjel. Og det ble ikke så veldig stygt å se på heller. FORNØYD! ;)

I dag kom pakken fra H&M. EI av oss var visst ikke så fornøyd med innholdet.

I kveld fant jeg deler av pakken i matsøpla!?!

I morgen blir det foredrag om forbruk!!

Så var det den stakkars lille blomsten som hadde gjemt seg bak gardinene, i håp om å få overleve ei stund til, selv om jula var over. Vel... å dø klarte den jo helt på egenhånd.

HA EN FORTREFFELG KVELD!! :) 

Almanakken- livsviktig kunnskapsbok

Noen leser krim. Andre leser romaner. Jeg leser almanakken. Det er viktig. Jeg faller til ro når jeg tar frem den lille hvite boka med rød og svart skrift, den med de lekre, røde stripene rundt kanten. Jeg setter meg godt til rette i godstolen, slurper i tekoppen, og lar lærdommen fra en av verdens mest detaljerte bøker (i forhold til størrelsen) synke inn.

Da jeg fortalte på jobb at jeg hadde gitt almanakk til noen venner i julegave, lurte de litt på hvor gammel jeg egentlig var. Men det er helt greit det, å mobbe almanakkforkjempere. Så kan de bare sitte der, totalt uvitende om akkurat når dato og klokkeslett neste fullmåne er. For ikke å snakke om stjernene på den nordlige halvkule, buddhistiske helligdager, tussmørketabellen for hele Norge, pensjonsreformen  og at sola står opp kl 0829 i Kristiansund den 19 oktober 2012.


Hva hvis en snørrunge kommer bort til deg og spør på sin nesevise måte: "Du, vet du når det er jakttid på villsvin i hele landet eller? HÆ?!" Så står du der da, og lar deg kue av en liten hvalp av en unge, som selvfølgelig vet å bruke dette mot deg, at du ikke visste noe så viktig om noe så dagligdags som villsvin, du som liksom skal være voksen.


Og hva gjør du hvis du ikke vet at det er "midnattssol øvre rand første gang" den 19 mai på Andenes?
Det vil jo være fullstendig krise!
Nei, gjør som andre vettige folk: kjøp almanakken! Hold deg orientert! Du vet aldri når du kan få bruk for livsviktig kunnskap.

Kalkun...eller elefant?

"Den største de har!!" var tanken min, da jeg skred inn på butikken på jakt etter føde til 20 personer, som skulle gå inn i det nye året hjemme hos oss, lykkelige og mette.

Den største de hadde var 7,555 kilo, og jeg tenkte da jeg bar den ut av butikken etter èn finger (i den andre hånda hadde jeg selvfølgelig tre bæreposer, og ja! jeg tar "latmanns-bører" så det holder) at denne kjentes passe tung ut, og så tok jeg meg selv i å lure på om det var en kalkun eller en elefant.

Dette spørsmålet stilte jeg meg fortsatt da jeg tok den ut av eska. Den så merkelig lik ut en elefant. Hærlighet! Hvem tør å ale opp et beist av en FUGL på denne størrelsen?

Til min store skuffelse huska jeg ikke fra i fjor hvordan man skulle tilberede en kalkun. Men jeg fulgte bruksanvisninga, og stappa den med epler og dæsja på smelta smør, salt og pepper.

Jeg prøvde også å binde opp bein og vinger, men jeg er sikker på at denne kalkunen levde fortsatt, for den stritta noe vanvittig imot, så jeg ga opp.

Da jeg skulle putte den i stekepose skjente jeg på meg selv fordi jeg hadde sendt mannen min ut med ungene, og skrytt av at dette klarte jeg på egenhånd.

Og da stekeposen renska av all smurning og krydder, mens jeg baska og løfta, for så å sprekke så det sang etterpå, angra bittert på at jeg ikke hadde valgt ut en mindre skapning av samme art.

Ellen en helt annen art for den saks skyld. For snakk om å ha personlighet! Jeg følte at den lå og frøs, og jeg synes det var naturstridig og putte epler som stedfortreder for tarmer og andre naturlige systemer. Snakk om mishandling!

Men mat måtte folket få, så jeg gjorde meg flid med å putte epler 3/4 dels fullt, akkurat som bruksanvisninga sa. Men under gjennomførelsen av prosjekt "kalkun-inn-i-stekepose", klarte den å forkaste omtrent alle eplene.

Og det nytta heller ikke å putte de inn igjen, når den lå på det som så ut som den rette veien.

Etter å ha snudd den 140 ganger, og epler hadde flaksa ei stund, fant jeg ut at den måtte ligge på ryggen. Men da den var ferdig stekt ante det meg hvorfor man bør binde beina... Eller evt legge den med brystet ned...

Det er rett og slett av anstendige grunner!

Men på bordet måtte den, om den så aldri så frekk ut, og ingen klagde.

I dag så den endelig død ut. ENDELIG!!

GODT NYTTÅR!! :)