Run Olga, run!

Hvis man skulle følge opp forrige innlegg så skulle dette innlegget het "En høygravids hverdag del 2". Men det ville kanskje være å tøye overdrivelsen litt vel langt. Det er tross alt et halvt år siden jenta spratt ut, så jeg går nok ikke her å vagger lengre, HELDIGVIS!

Mor har nå kommet seg såpass godt at mannen fant ut at nye joggesko var tingen til bursdagen. Så er iallefall ikke DET noen unnskyldning for å ikke dra på litt mer enn å "gå å loffe etter veien", som han kaller det. "Man får ikke muskler og kondis av å gå å loffe langs E6!" Eh... Nei vel?!

Etter tre (!!) dagers feiring av 33 årsdagen var tiden kommet for å ta i bruk vidunderskoene.

Jeg synes de passer bra til resten av dama
om jeg skal si det selv.

Jeg har forstått det slik at når man skal trene er det på sin plass med god treningsmusikk, så jeg raska med meg headsettet mens vesla lå i vogna og fekta og skreik. Satte Spotify på "work out running" og la i vei, slik enhver moderne og sprek mamma ville gjort. Med barnevogna.

Etter 20 meters løping innså jeg at her er det rom for forbedring. Av musikken selvsagt. Jeg prøvde bl.a. "Just give me a reason", i remix utgaven. Og  flere sanger som liksom skal få folk til å gi jernet. Men neida. Det var ikke mye "gi jernet" der. Det ble liksom ikke noe driv i det hele tatt, og jeg følte meg mest som en 33 år gammel trebarnsmor som fortvilt prøver å komme i form og være sprek, men som bare ser teit ut der hun humper avgårde og egentlig har nok med seg selv, om hun ikke attpåtil skal dytte på ei barnevogn. Musikken og jeg passa ikke ihop, kort fortalt.

Jeg visste rett og slett ikke annen råd enn at jeg måtte ty til min egen spilleliste. Og hei og hå, tror dere ikke vi kom over en godbit som virkelig satte beina i kok!? "Tømmerhoggaren", av Sputnik selvsagt! At jeg ikke satte Sputnik i sving før!? Nå ble det andre boller. Det ble mer sving over dissinga i diverse kroppsdeler kan man si. Jeg, som hadde planlagt å jogge 5 lyktestolper, fløy  forbi 23 før Sputnik hadde sunget siste strofa. Ordet "oppskjørta" kom til sin rett, der jeg løp så kjolen svevde (alle anstendige fruer i nord løper med kjoler, så det er ikke noe å stusse over), i vals- takt. Tung-lett-lett-tung-lett-lett... Med mine nye joggesko.

Da Tømmerhoggaren var ferdig kom "Nå skal vi skilles Johanne". Jeg var først inne på tanken om å høre på den ferdig, men så kom jeg på at ungen i vogna jo heter Johanne, og da jeg la sammen to og to, og innså hvilken kraft Sputniks musikk hadde på meg, var jeg redd jeg skulle slenge barnevogna i grøfta og løpe fra Johanne, så jeg satte over til neste sang. Og der var jo redninga i tilfelle jeg hadde løpt fra Johanne, for i neste sang ville ikke Sputnik skilles fra Johanne likevel. Så HVIS jeg hadde slengt henne i grøfta og løpt fra henne, så hadde jeg jo kommet tilbake å plukka henne opp igjen, før barnevernet.

Det ble litt mere "Tømmerhoggaren" mens det enda var litt saft i beina. Men det er klart, og man skulle ikke tro det, men det fins en grense selv når det gjelder Sputnik. Etter hvert føltes det helt ok å slå over til Ola Bremnes i stedet.

Men ved neste anledning er det påan igjen. Dette ga mersmak, så det blir nok flere runder langs Spåkenesveien med Sputnik og Johanne. Jeg var forresten innom nettsida til Sputnik. (Kunne ikke dy meg...) Tror dere ikke mannen har en egen nettbutikk?? Der er det salg av mange Sputnik-effekter, så hvem vet? Kanskje blir det nye løpeklær også etterhvert...? 

 

Og her har dere Sputnik, hvis dere var i tvil.
Bildet har jeg ikke tatt selv, men stjålet fra Google.