Så sånn gjør DOKKER!?

Jeg liker jo å ha det ryddig, jeg gjør jo det. Iallfall når vi får besøk.
Men noen ganger er det skikkelig slitsomt å ha det ryddig hele tida. Eller, OFTE er det slitsomt.
Så da tar vi de lette variantene på rydding, som dere jo har skjønt.
Som nå i ettermiddag. Jeg satt i sofaen med ei småsur lita snelle på fanget. Aha! Da kom jeg på at hun sikkert måtte luftes. Så jeg vranga av henne strømpebuksa. Åh! SÅ mye blidere på ett sekund! Men da satt jeg jo der, med ei strømpebukse i hånda. Å løfte på skrotten (to skrotter faktisk) å GÅ og legge den på plass føltes ikke aktuelt der og da. Så den strømpebuksa stakk vi under ei sofapute.

Men akk. Plutselig fikk vi besøk av pappa og ei av søstrene mine på 13. Det første hun kommenterte da hun kom til sofaregionen var: " Jasså! Så sånn gjør dokker når dokker får besøk!?" og løfta på puta. "Og se der, og der." sa hun, mens hun pekte på flere puter.
Automatisk tok jeg ett av plaggene som lå under ei pute og slengte den på gulvet mot ei krå, der det lå flere plagg. Så var de iallfall på samme plass, klar for å bæres videre. I morgen, kanskje.
"Javel", hørte jeg videre. "Så det e SÅNN det skal gjøres??" Ja.

Ja, sånn gjør VI det. Og jeg har bevist hvor dårlig forbilde jeg er for mine småsøstre. Hun måtte liksom gni det ettertrykkelig inn også. Men har jeg dårlig samvittighet? Næh! Hvor har JEG lært det fra?
Det var vel ikke få ganger, når jeg bodde hjemme, at det kom bil opp veien og vi skjønte at nå får vi besøk. Alle vi (anstendige? eller feige, som ikke ville vise fram rotet?) i familien så oss kjapt omkring, gjorde mange kjappe bevegelser med armer og bein, og vips! Når besøkene kom inn døra var det sååå ryddig og fint.
Vi fikk til og med kommentarer på det: "Dere har det veldig koselig og rolig til at det bor så mange her."

HAHAHA. De skulle bare visst. En drøss sjenerte unger som satt som lys når det var "fremmede" tilstede, men som, når besøket var på trygg avstand på E6, spratt og hoppa rundt som apekatter. Lydnivået var jo også deretter. Og rotet også. Ja, SÅNN hadde vi det. Det er vel bare et par småsøstere som ikke helt husker de villeste åra av barndommen.

Altfor fornøyd

AVISENE FORTVILER

Nei og nei! Er det virkelig noe nesten ingen klager på??!

Nå er vi nordtromsinger blitt så fornøyde at avisa

må skrive om det vi IKKE klager på.

Ja det kan jo bli interessant å følge med på i framtida...

INGEN KLAGER PÅ AT DET IKKE SERVERES MIDDAG PÅ SKOLEN!

INGEN KLAGER PÅ AT ELGEN

HOLDT SEG I SKOGEN I GÅR!

INGEN KLAGER PÅ AT

POSTEN KOM FOR TIDLIG!

INGEN KLAGER ENDA PÅ VINTERVEIENE, SOM OM IKKE LENGE BLIR GRUFULLE Å KJØRE PÅ!

Ha en klagefri søndag! :)



Søt butikk

Rundt omkring i Norges land finnes det mange små bygder med små, koselige butikker. Jeg bor i ei av de bygdene, og handler i èn av disse butikkene.

Betjeningen er alltid blid,

og du kan snakke med dem om alt. 

Her finner du alt du trenger, og mer til.

Og er det noe du trenger som de ikke har,

så bestiller de det.

Frukt- og grøntdisken er såpass opp

i årene at den er blitt moderne igjen.

Jeg har nå skjønt for alvor hvor viktig det er for ei bygd å ha en butikk nært. For det første er det arbeidplasser,

og for det andre skaper det et miljø.

Vi unge kjører vel forbi Rema 1000 rett som det er, men hva med de gamle som ikke kommer seg så lett rundt?

Og hva om du plutselig trenger noe fort,

og ikke kan kjøre i en 1/2 time til butikken, og en 1/2 time fra?

Og hvor koselig er det å komme inn i en svær monsterbutikk med betjening som knapt ser på deg, kontra de små, hvor du nesten får en klem når du kommer inn døra?

Alle dere som har det, ta vare på de små nærbutikkene!!



Vinterskoan mine...

...er veldig gode!! Bruker de hver dag! Det hadde jeg ikke trodd da jeg kjøpte dem i fjor. Nei, det er ikke Sorel. Var kanskje derfor jeg ikke hadde veldig tro på dem. Men det er da vintersko. De er varme. Den ene er litt varmere enn den andre.
Onkelen min lo da jeg kom med dem på føttene her i høst. "Ja, der har du vintersko ja!" Han hadde visst ikke sett sånne før. Iallfall ikke så tidlig på vinterhalvåret.
De er gode NÅ, men det var de ikke før. Eller, det var vel bare den ene som ikke var god. Jeg skulle ta den på i barnehagen jeg jobba i, og slet med å få den på. -Jaja, tenkte jeg. Det er vel bare jeg som er gravid og veldig hoven i den ene foten. Det går seg vel til.
Når man er gravid, magen kommer mer og mer i veien, du føler at babyen og alle innvollene kommer opp i halsen og du holder på å kveles jo lengre du står med hodet ned, så gidder du ikke det til slutt. Det ble for tungvint med de skoene, så de ble pakka ned for det vinteråret.

Men da jeg tok dem fram igjen ett år etter, nå i høst, så var den ene skoa fortsatt for trang!!?
Jeg var definitivt ikke gravid mer, og ikke hoven i beina. Da slo tanken meg... Hvilket nummer har de??

Aha...!!!!

Denne er grei...

Men her har vi problemskoa...

Ikke så rart den var trang kanskje??

Men når jeg oppdaga problemet var det for sent å bytte. Tanken på å ta fly helt ned til sør, fra nord, og strene inn på Metro i Lørenskog for å klage ett år etterpå, når skoa attpåtil var ganske nedtrykt, var ikke så fristende. Og som jeg tenkte, den har gått seg til. Eller så har den ene foten tilpassa seg skoa.

Heretter følger jeg med butikk dama/- mannen med argusøyne hver gang jeg kjøper sko, og spør: "Det er vel samme størrelse??!"

Trenden fortsetter

Det er bare å innse det først som sist. Det er noen interiøraktige løsninger som bare er "deg". Du kommer til å ha omtrent de samme løsningene, i mer eller mindre grad, alltid. Du bare er sånn. Og da er det bare å se det positive i det...

Tenk! Denne planten har søstera mi tatt vare på for meg siden jeg flytta sørover.
Den har vokst så jeg kan ikke huske at jeg hadde en sånn engang.
(Kanskje hun bare ville bli kvitt den da hun ga den "tilbake"?)
Tar seg best ut når man ser plastpotta den har vokst i fra den var liten. Nostalgi.
Til venstre for den stolte planten ser dere smokkebeholderen vår.
Det  var minst seks smokker i den da jeg ordnet den der. Noen har visst laget en ny smokkebeholder.
Og laget denne til en annen slags beholder. Sukk.
Kindersjokolade er godt.

 Passer fint å ha lyset litt på skjeiva.
Aluminiumsfolien er der bare for at folk skal tro jeg
har prøvd å fikse på et problem. Smart.

Man kan jo ikke klaske opp et slikt skilt på ei helt ny ytterdør!!
På veggen er det ikke plass. Ikke i yttergangen heller.
Her kan folk føle seg velkommen til å se på skitne vaskekluter og smekker,
og godt brukte forklær. Viktig å føle seg velkommen overalt.

Jeg fikk disse også (og skiltet) i posten av noen som var så glade for at jeg kjøpte
interiørbladet deres. (Burde kanskje lest det litt bedre??)
De står og passer på kjøleskapet så ingen tar smør uten lov.

Viktig med eksklusive flasker som pynter opp kjøkkenbenken.
Variasjonen i type flaske gjør det hele litt mer spennende.
Hvis jeg enda strikker "klær" til den ene, så blir det prikken over i-en.

Utrolig praktisk å ha noen kule esker å legge kjøkkenhåndklærne på!
Også greit å bevise at vi har spist den obligatoriske kransekaka på nyttårsaften.
Her er det også god plass til lagring av plastposer.

Et stuebord kan jo ikke stå der og bare være tomt, så vi følger eksempelet fra vi bodde i sør.
Her har vi system faktisk. Èn konvolutt med ubetalt regninger i, og èn med betalte.
Pluss divers annen post som må gjennomgås før eller senere...

Dette har vi ordna  slik for at barna skal lære prosessen med klær.
Her er både bretta og tørka og vått tøy på èn og samme plass.

Hyller og knagger? Næh!
Man må jo få en følelse av mangfoldighet, da føles det som at man eier mer.

Kjemepelurt med skuffer og skap med lange håndtak,
som også kan brukes til knagger.

En kjempelur idè begynner å ta form

Noe av det jeg bedrev tida med sørpå var en genial oppfinnelse. Han som er gift med svigersøstera mi er en skikkelig lur fyr. Han kan alt. En kveld trakk han fram noen dingser og en datamaskin. Han skulle "bare" lage noe som gjorde sånn at han kunne styre blitsen på fotoapparatet til å blitse og da ville apparatet ta bilde akkurat når han ville det, uten å røre i det. Eller noe i den duren. Iallfall skulle blitsen gå av akkurat i tide. Han ville visst ta bilder av dråper og egg som falt og sånn. Eller kanskje få skikkelig gode bilder av folk som falt på isen? Grimasene. Beinbruddene. Splæsjet på den våte isen. Bare at det måtte visst være mørkt der det skjedde.

Jeg ble så oppsatt på tanken om hva JEG skulle lage med de greiene, så jeg glemte å følge nøyaktig med på hva han sa.
Når det går an å få et fotoapparat til å gjøre det du vil, når du vil, så må det da gå an få mennesker til å gjøre det. Iallefall menn og barn. Det er da bare å lure inn en dings i maten deres, så kan den ligge der inni kroppen og jeg kan styre dem til hva som passer meg best.
Da kan mannen massere meg så lenge jeg vil, han lager middag hver dag og... (æsj, han gjør jo alt det andre jeg hadde tenkt å skrive...). Barna. DE kan... slutte med bleie! Spise opp all maten til hvert måltid! Rydde opp etter seg før de legger seg! Ikke våkne på natta! M.m.



Her har vi Jump Wire Kiten som er selve bindeleddet mellom det jeg gir beskjed om at de skal gjøre og hva de gjør. Kobler jeg feil her så kan det hende de gjør det motsatte, så her gjelder det å konse! De røde er for jenter, de gule for gutter og de grønne for menn. De lange er for at de skal gjøre ting lenge, de korte for at det holder med en liten stund.



Her har jeg begynt med det mannen og gutten skal gjøre lenge. Dere ser det lille røde lyset der? Det lyser hvis jeg gjør det riktig. Lyser det ikke gjør de det motsatte av hva jeg ønsker. Kan bli krise.



Med denne måler jeg hvor spent de er når de skal utføre handlingene.
Er de litt slapp og trenger de mer futt? Eller er de for ivrige?

Her leser jeg av måleresultatene på dataskjermen.
De tror jeg sitter på Facebook eller blogger, men der bommer de kraftig!



Denne lykten er viktig.

Jeg kan enten slå de i hodet med den hvis det jeg ber dem om ikke funker....

... eller jeg kan bruke den til det det egentlig skal brukes til,

å lyse på dingsen i kroppen sånn at de gjør det jeg vil.

Oppfinnelsen er fortsatt under utvikling, så vennligst ikke si noe til min lille uvitende familie.

Ferien er snart over...

... og vi har vært sørpå. Vi er kanskje litt kortfatta når vi skal beskrive steder, vi her nordpå. Det er liksom Sør- Norge og Nord- Norge. Og hvor går skillet? Alt nord for grensa mellom Trøndelag og Nordland er nord, og alt sør for grensa er sør. (?)

Vi har det også veldig greit med veien akkurat her vi bor. Det er bare to veier, veien sørover og nordover. Når jeg kommer til den ene rundkjøringa vi har i mils omkrets, som ligger 4-5 mil herfra, så husker jeg nesten ikke hvem jeg har vikeplikt for. Derfor unngår jeg den rundkjøringa såfremt det er mulig. Jeg undrer meg stadig over at jeg kom meg helskinna fram i trafikken da vi bodde "der sør".
Det var ikke uten grunn jeg satte meg på passasjersida hver gang vi skulle ut å kjøre bil nå i jula, da vi var sørpå. Mannen protesterte heller ikke på det...

Vi hadde ei fortreffelig julefeiring! Nå skulle jeg egentlig legge ut bilder av det vi har bedrevet tida med (det var ikke vanskelig å få tida til å gå...), men så klarer jeg jo selvfølgelig ikke å finne overføringsledninga til kameraet. En eller annen unge har sikkert spist den opp i håp om at det var et lakrissnøre.
Så da får jeg komme tilbake til de bildene i et senere innlegg.

Det jeg også egentlig skulle stikke innom for å si var:

GODT NYTTÅR!!

... men så lider jeg av den store svakhet at så mye må fram på en gang at jeg ofte klarer å sprate meg bort fra det som egentlig skulle vært sagt. Men nå er hovedbudskapet bringt fram, og jeg håper dere har hatt ei super jule- og nyttårsfeiring, med eller uten overkosing og overspising. (Det siste har ikke vi klart å holde oss unna, og nå lider jeg av det motsatte av spisevegring. Godt hverdagen begynner snart, og godteri er fryktelig dyrt her på nærbutikken.) (Og nå kom jeg på at jeg skal begynne på zumba i morra!!! HJELP! Uansett, jeg skal riste på flesket omså hele salen ler seg skakke av meg!)