Husregler og manerer

Når man er vokst opp i en stor søskenflokk er det noe man ikke blir så nøye på som andre. Dette med lyd og bråk av visse arter, f. eks. Man kan fint sove middagshvil mens 8 andre hoier og løper rundt i rommet. Hopper de på deg der du ligger, gjerne midt på gulvet, gløtter du litt på øynene og sover videre. Man klarer fint å stenge ute mange andre mens man fører en samtale, ser på tv eller leser ei bok. Å gjøre lekser oppe på rommet, der det kanskje er litt stillhet, er ikke aktuelt, det er ALTFOR usosialt.

Jeg husker godt hvor jeg lærte ordet "hensyn". Det var hos venninna mi, der mora jobba som sykepleier og måtte sove på dagtid på grunn av nattevakter. De var bare tre søsken, og DU så flinke de var til å være stille!! Jeg var himmelfallen, og prøvde så godt jeg kunne å være stille jeg også. Med og uten hell. Det varte gjerne helt til vi gikk ut gjennom ytterdøra. Jeg lukka den nemlig aldri, jeg slamra den igjen, slik som hjemme. (Det var nok ikke uten grunn pappa ordna dørstopper på ytterdøra. Og det er heller ikke rart at både skapdører, ytterdør, dolokk og vannkraner ble noe raklete etter hvert.)

Hvordan lære barna å ikke ha føttene på bordet
når man ikke klarer å la være selv?

Jeg  kan ikke huske når jeg lærte at man ikke skal ha føttene på bordet. (Kanskje hos samme venninne? Isåfall: Takk for at du forsøkte, som med så mange andre lærdommer!) Hjemme hadde vi alltid føttene på bordet, såfremt det ikke var fine duker på bordet og fremmedfolk i hus. Det kan godt hende mamma og pappa prøvde å lære oss at de ikke skulle være der til hverdags heller, men det mest logiske er at det var en av tingene de måtte gi opp, til fordel for viktigere lærdom.

Å sitte på kjøkkenbenken var en selvfølge. Det satt alltid ei eller annen rumpe på kjøkkenbenken (ikke der mamma bakte, bare nesten...), gjerne flere rumper på en gang. Ja, jeg kan vel ikke lyve å si at vi ikke sto på kjøkkenbenken også. På den kjøkkenbenken er det sjorra, ledd, grått, fortalt om kjærester, brudd, gifteplaner og graviditeter, der er det spilt gitar (med og uten strenger) og sunget. Det er garantert noen som har skudd noen ned derfra også. Og like garantert har noen blitt lugga og kløpet der. (Og nei, ingen av oss har fått varige men så vidt jeg vet...)

På kjøkkengulvet har det ligget mangt et måltid, til glede for både hunder og babyer. Det var ikke uten grunn venninna mi alltid tok med seg slippers når hun skulle på besøk til oss. Det var ikke det at det ikke ble kosta og vaska, jeg tenker mamma gjorde det tre ganger om dagen, minst! Men når 5-6-7-8-9 barn i ulike aldre, og to voksne skal spise minst fire måltider hver daglig, og ikke alle er hjemme og spiser samtidig, så blir jo gulvet deretter.

Det er blitt greit nok folk av oss alle sammen. Vi klarer oss fint! Som voksen sitter jeg igjen med en erfaring av at foreldrene våre valgte ut det viktigste i livet, og lot være å pirke på detaljer. Detaljene har jeg lært andre plasser, og jeg har ofte tatt meg i å bli overraska av alle "reglene" og manerene som fins. Men det beste er jo å bare jatte med. Så får man fred liksom.

Noen regler er grei og logisk. Andre ikke, og oppfattes bare som mas, særlig hos barn. Er det så nøye om barnet ditt ikke spiser opp ALLE skorpene ALLTID? Er det krise hvis man slenger beina på bordet hjemme hos seg selv (eller foreldrene sine) når det ikke er noen i rommet som synes det er skrekkelig ekkelt? Og er det så ille om man løper og roper litt inne, hvis man lærer at noen ganger kan man gjøre det og andre ganger må man ta hensyn?

Takk for lesningen, og ha en fin kveld videre!! ;)