Og får hun det ikke som hun kan og vil, så er hun unnskyldt raserianfallet som kommer som et stormkast midt i januar. Hun setter i et skrik og kaster seg bakover, med dramatiske gester og bevegelser. Hun tar sats og vræler igjen. Og igjen. Og igjen. Man er da bare 2 år! Hva annet hadde du forventa?!
Og når disse raserianfallene kommer AKKURAT på rette sted, til riktig tidspunkt, så er dramatikken fullbrakt. Som for eksempel når han som skal holde 17. mai-tale entrer scenen, og 2 åringen kommer på at det vil hun også. For nettopp nå passer det bedre enn da hun egentlig skulle være der for å synge sammen med de andre barna. Det passa ikke henne da, (eller, joda, hun VAR jo der, bare det at da passa det henne best å prøve på baklengs rulle (med kjole på) men NÅ! passer det enda bedre. For nå er det meninga man skal være stille. For nå skal han derre mannen snakke, så nå danser hun, og hyler og hviner og løper på scenen. Og når mamma tar henne ned derfra blir alt fryktelig dramatisk! HELT forferdelig. Det er om å gjøre å bevise at her er det barnemishandlig på gang, faktisk! Da MÅ man jo si fra. Også må vi gå ut gjennom hele salen som er full av mennesker. Som skal høre hva 17. mai-tale-mannen har å si.
Jo, hun KAN! Hvis hun vil. Og det er ikke så rent skjelden hun vil. Det er heller ikke så rent skjelden hun ikke vil. Og da kan hun også. Påvirke sine omgivelser. På godt og vondt. Man tørker svette i det ene øyeblikket, og lattertårer i det andre. Men DU så godt å kjenne på at når hun ligger der i senga si og sover, så er alt som kunne gitt grå hår glemt, og man kjenner bare på følelesen av at hun er søt som ei dukke og man elsker henne så høyt at det ikke kan beskrives. Og man ønsker at alt må gå henne vel i livet, og at viljestyrken kan bevares i positiv form, og være til hjelp i framtida.
