lørdag 19. mai 2012

2 år og verdensmester

Gid man hadde vært 2 år igjen. For her snakker vi om å ha trua på seg selv. "Kom igjen!" "Æ klare det!" "Se ka æ kan!" "Æ vil!" "Æ går bakom dæ, æ KAN det!" Jeg tror hun er født til verden for å utføre ÈN oppgave: å motivere. Iallefall seg selv. Om hun setter seg oppå storebror, eller tar hans ting og hans plass er ikke så nøye. Det som er nøye er at hun kan hvis hun vil.

Og får hun det ikke som hun kan og vil, så er hun unnskyldt raserianfallet som kommer som et stormkast midt i januar. Hun setter i et skrik og kaster seg bakover, med dramatiske gester og bevegelser. Hun tar sats og vræler igjen. Og igjen. Og igjen. Man er da bare 2 år! Hva annet hadde du forventa?!



Og når disse raserianfallene kommer AKKURAT på rette sted, til riktig tidspunkt, så er dramatikken fullbrakt. Som for eksempel når han som skal holde 17. mai-tale entrer scenen, og 2 åringen kommer på at det vil hun også. For nettopp nå passer det bedre enn da hun egentlig skulle være der for å synge sammen med de andre barna. Det passa ikke henne da, (eller, joda, hun VAR jo der, bare det at da passa det henne best å prøve på baklengs rulle (med kjole på) men NÅ! passer det enda bedre. For nå er det meninga man skal være stille. For nå skal han derre mannen snakke, så nå danser hun, og hyler og hviner og løper på scenen. Og når mamma tar henne ned derfra blir alt fryktelig dramatisk! HELT forferdelig. Det er om å gjøre å bevise at her er det barnemishandlig på gang, faktisk! Da MÅ man jo si fra. Også må vi gå ut gjennom hele salen som er full av mennesker. Som skal høre hva 17. mai-tale-mannen har å si.

Jo, hun KAN! Hvis hun vil. Og det er ikke så rent skjelden hun vil. Det er heller ikke så rent skjelden hun ikke vil. Og da kan hun også. Påvirke sine omgivelser. På godt og vondt. Man tørker svette i det ene øyeblikket, og lattertårer i det andre. Men DU så godt å kjenne på at når hun ligger der i senga si og sover, så er alt som kunne gitt grå hår glemt, og man kjenner bare på følelesen av at hun er søt som ei dukke og man elsker henne så høyt at det ikke kan beskrives. Og man ønsker at alt må gå henne vel i livet, og at viljestyrken kan bevares i positiv form, og være til hjelp i framtida.

7 kommentarer:

  1. Hihi, SOM jeg kjenner situasjonene igjen! Joda, vi har en 2 år gammel verdensmester her også. Fyller 3 i september. Og hun kan ALT, må vite! "Æ sjøl" er favorittuttrykket. Joda. Hvis bare evnen hadde fulgt viljen hadde alt vært bra. Men den gang ei. Men som du sier, når de søte små ligger der og sover (les: til lading) da er alt såre vel! :-)

    SvarSlett
  2. Jeg trur viljestyrke er bra, jeg. Det er slitsomt. Men de kommer seg fram!

    SvarSlett
  3. Tenk på de som går gjennom livet uten sterk vilje. Det er ikke bare bra, det! Vilje er en god ting ;) Men jeg har også tenkt mang en gang at den gjerne kunne vært litt mer porsjonert ut... Og med alle mine tre unger har jeg lurt på hvordan man lager barn som gråter og protesterer stille. Det har ikke jeg klart.

    SvarSlett
  4. Godt å høre at det er flere viljesterke her =)

    SvarSlett
  5. åh for et fantastisk innlegg!!! :))
    Du beskriver hverdagen godt sånn som den er her hjemme og, med ei jente på snaaart to år. Og veldig enig i det siste du skrev, om at viljestyrken kan snues til noe positivt i fremtiden.
    Jeg pleier å si om jenta mi at jeg er glad for at ho har egne meninger, men ho må bare lære at ho ikke kan bestemme alt selv. :)
    Lykke til med flott, bestemt jente!
    Hilsen Mari - venninne av din svigerinne Berit :)

    SvarSlett
  6. Bloggen din blir anbefalt i det nyeste Kamille!! Godt jobba:o)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ups! :/ Også jeg som ikke har skrevet noe på leeenge! Men koselig det da. ;) Må visst få litt mer aktivitet her igjen....

      Slett