Ting som ikke irriterer en perfekt person...

Jeg er jo som kjent ganske så perfekt. Og her kan dere bare overse "ganske", for jeg er HELT perfekt. Det gjelder jo selvfølgelig på alle fronter i livet: som ektemake, mor og husmor, på jobben, som venninne, som bærplukker, som sjåfør, som tilskuer og publikum, i utseende, ja, i alt og ett rett og slett, er jeg perfekt.  

Se her, hvor godt jeg egner meg på portrettfotografier...
Kunne hengt på enhver vegg, i enhver stue, i enhver krok av Norges land...

Det beste av alt er at det ikke er anstrengende i det hele tatt. Jeg bare ER sånn! Og da går det så naturlig liksom.

Og jeg irriterer meg jo ikke over noen ting. Hvis ett av barna, som jeg trodde endelig (en time etter leggetid) hadde sovna, kommer luskende og sier det har bæsja, så ler jeg, klapper barnet på kinnet og sier mildt og sindig: "Å, så koooselig! Kom snuskelusk, så skal vi skifte." Også tar vi tåtille-tilletå og synger vuggesanger en time, så er vi klar for å sove igjen.

Jeg irriterer meg heller overhodet ikke når vi får et skjeldent besøk, og barna lager "litt" støy, lillesøster tar leker fra storebror og storebror tuter og storerbror får et anfall av vaskelyst, og barna plutselig krever full oppmerksomhet fra mor og er ganske trette, og mannen min er borte. Jeg klarer jo å handle alt dette på en gang, snakke rolig med besøket og IKKE irritere meg over barna, som både før og etter besøket, er som lys, leker rolig og er gode venner.

Neste steg er jo å vekke til live disse perfekte genene fra mor til barn. Men så er det jo sånn at barna har jo gener fra faren også, så prosjekt nr 1 nå er å eliminere de genene som ikke er så bra (som jo MÅ stamme fra faren), og kun aktivere de gode morsgener (og de gode som er igjen fra faren da, hehe, JEG har jo ikke valgt en mann som er heeelt håpløs heller).

Og i dette prosjektet er jeg jo på god vei kan man si, og det er ikke strevsomt i det heeele tatt!

De skal nok bli som meg en dag ja, HELT perfekt! (I den grad det går an da...)