Rystende bra risting.

Den finnes sikkert allerede. Men den har ikke kommet hit til bygda. Før i dag da. DEN treningen. Det startet med skremselspropaganda på Facebook. Skjønt, det burde jo selvfølgelig ha starta før. Men det var liksom noe med de der bildene, der de viste hva som skjer med kroppen når vi sitter mye i ro. Det var fæle bilder. Av blodpropp. Vond rygg. Vonde skuldre, nakke, og, på toppen av det hele, vondt hode. Hofteleddsbøyer som slet. Vannføtter. M.m. Ja, hele pakka av ekle følger var ramset opp på noen bilder. Og jeg tenkte: Shitt! Jeg som har en rolig jobb og som er god venn med sofaen etter at ungene er lagt. Jeg så for meg sprengt hjerte, men før det: krokete gange som en følge av for stive hofteleddsbøyere, høye skuldre og røde øyne som en følge av ektrem hodeverk. (Det kunne faktisk vært et bra konsept på tv-3: Ekstrem hodeverk. Det overrasker ikke om det finnes allerede.) 

Så jeg bestemte meg umiddelbart for at jeg ikke skal ende opp sånn. Men jeg liker jo fortsatt å slappe av etter at ungene er lagt. Noen timer med ro og fred før senga kaller. Ellers blir jeg stressa. Ergo må jeg rett og slett ta fatt på treninga mens ungene er våkne. Disse fantastiske tankene ble satt ut i livet i dag, da minstejenta bada i badekaret. Det var som en tanke fra oven slo ned i meg som et lyn: "Rist!" Jaha?!? Javel. Så jeg rista. Og det var da jeg kjente det. Flesket. Grevinnehenget var først ut. Grevinnehenget fikk skikkelig risting. Og jeg som har innbilt meg selv at jeg slett ikke er gammel nok til å ha grevinneheng. Så var det lårene. Og det var litt morsomt å se i speilet: Det bølget liksom så fint fra knærne og opp mot halsen. Ja, til og med kinnene fikk seg en rist da jeg tok "bølgen". Så var det rumpa og magen. (Jeg husker det da jeg gikk på Zumba. At noen øvelser gjorde at man ble litt mer bevisst sitt flesk enn andre.) Og vet dere hva?! Jeg ble faktisk kjempesvett!! (Nesten så svett at jeg ble våt på hånda da jeg tok den mot panna, men da sluttet jeg jo. Det er så ekkelt å bli så svett at man må dusje. Plagsomt.) Jeg pusta også litt etterpå. (Eller, jeg HEV etter pusten faktisk.) Og jeg tenkte: JA!! Endelig har jeg kommet på en treningsform som passer meg. Endelig litt morsomt å bevege seg! Hurra. 

Da jeg kom ned i stua måtte jeg fortelle og demonstrere min nye treningsform for min mann. (Som selvsagt burde visst om dette, da han har mastergrad i noe sånn der treningsgreie.) Jeg starta med armene. Jeg kan bare ikke fatte hvorfor han så så himmelfallen og overrasket ut. Han lo ikke en gang. Ikke før han spurte om jeg kunne riste på hodet også. Da trakk han litt på smilebåndet. Så demonstrerte jeg lår og rumpe, med etterdønninger til magen. Ok da, han skjønte poenget. Spurte om jeg ikke kunne riste på armer og hode samtidig da også... Jeg spurte om ikke dette var en anerkjent treningsmetode fra før. Neeei, ikke det han kunne komme på. Vel, så bra. Da kan det BLI det. 

Huset vårt har mange vinduer. Bygdas eneste busskur er rett nedenfor. Og da jeg demonstrerte håper jeg at Tromsø-Alta- bussen kjørte forbi. OG Tromsø- Storslett- bussen. Og det er bare SÅ bra! At noen kanskje fikk med seg denne utrolige treningsformen. 

Så nå skal jeg skrive bok om den. Og legge ved en demonstrasjon. Jeg skal også spørre om jeg ikke kan få starte grupperisting på nærmeste treningssenter. Sorry folkens! Det blir lite "Cat slide" fremover. Håper bare ikke at treningen har så stor effekt at flesket renner av. Da blir det jo ikke morsomt i det hele tatt!! 

Ses vi på signeringa av boka til påske?? Eller enda bedre: På treningssenteret?

Snakker ut om sjokket

Han ante ingenting om konas beskjeftigelser mens han satt og så på tv, i fred og fordragelighet.
Han besvimte av sjokket. Han vurderte først å saksøke henne, men valgte til slutt å tilgi.

Det var tirsdag for nøyaktig en måned siden. Han (som velger å være anomym) hadde satt ungene forran barne-tv og fylt kaffe i yndlingskoppen sin. Han hadde lett etter en god stilling i sofaen i hele 2 skunder, og endelig funnet den, da kona kom inn døra. -Jeg er jo vant til at kona kommer og går i døra, men dette kom litt brått på kan du si.

Hun kunne forberedt meg bedre
-Jeg mener å huske at hun sa: "Nå må du ikke få sjokk", mens hun kom inn. Men jeg er jo en avbalansert kar, så jeg tenkte at det skulle nok gå fint, jeg kom ikke til å få sjokk. Det der sier hun jo rett som det er, og det er liksom aldri noe å bli sjokkert over. Men det skulle vise seg at han tok feil. Han fikk sjokk likevel. -I ettertid er jeg selvsagt irritert for at hun ikke forberedte med bedre. Hun kunne kommet og sett meg inn i øynene og fortalt meg det i god tid før, ikke bare dure inn sånn plutselig.

Besvimte
-Jeg reagerte med sjokk og vantro, og besvimte. Da jeg våknet etter 5 minutter hadde jeg sølt ut halvparten av kaffen min. Yndlingskoppen var på skjeiva i hånda mi. Tunga hadde hengt ut av munnen min i 5 min og tørka inn. Dere kan selv tenke dere hvordan det var å få den inn igjen. For ikke å snakke om kaffen som var igjen i koppen, som var blitt lunka. Hadde det ikke vært for at det var en del "imprignering" i sofaen fra før, så hadde jo kaffen trekt inn i den. Heldigvis kunne jeg bare sope den opp i koppen igjen og varme kaffen på nytt i mikroen, så det løste seg jo, på et vis. 

Vurderte å saksøke
På spørsmål om han har vurdert å saksøke kona svarer han ja. -Det er klart man vurderer det når man seg på følgene. Tunga mi har fortsatt en sprekk etter at den tørka ut. Det svir når jeg skal spise saltsild, men ellers går det egentlig overraskende bra. Det er verre med yndlingskoppen hans. -Hver gang jeg holder i den er jeg så anstrengt og minnene om da den lå på skjeiva i hånda mi, og halvparten av kaffen hadde rendt ut, sitter i enda. Jeg skjelver bare med tanken.

Tilgir
Nå, en måned etterpå, har han tatt valget om å tigi kona. At hun hadde bretta og så bar opp stamper med klær som hun putta i skap og skuffer, viste seg i etterkant å være utrolig praktisk, tross sjokket og etterdønningene det medførte. -Det var så lenge siden hun hadde gjort det at jeg ikke skjønte hva som kom inn døra da hun kom bærende på stampen. Derfor besvimte jeg. Av uvissheten og at hun kom så plutselig, med klær i armene! Jeg visste ikke at benken på vaskerommet var grå, jeg ville huske at den var rød. Det er bare så rått at den er grå! -Jeg innrømmer at det er litt irriterende å måtte gå helt opp og lete etter klærne mine i klesskapet, men det er jo tross alt lettere å finne dem da enn hvis de ligger i en haug blanda med visse andre personer i huset sine plagg. Det, og at hun har lovet meg å si ifra i god tid i forkant neste gang, var avgjørende for at jeg valgte å tilgi og ikke gå videre med saken.
 

(Takker Maria for idèen)


 

Vis meg ditt spisebord

 Reisaklara har instendig spurt om jeg ikke kan vise spisebordet mitt fram for allmennheten. (For dere som er litt "med" på interiørfronten, så vet dere at dette er et helt vanlig fenomen. "Vis meg ditt lysfat", "Vis meg ditt beste sommerbilde", "Vis meg ditt soverom".) (Soverommet kommer nok med i et annet innlegg, for det er så utrolig flott og presentabelt!)

Jeg tenkte straks: "Ok, fineste Reisaklara, siden det er deg." Også har jeg jo faktisk et nytt spisebord, så det var bare så utrolig flaks med det spørsmålet akkurat nå. For til neste år er jo spisebordet gammelt og modent for loppemarked!
Jeg er svært påpasselig med å ha spisebordet mitt presentabelt til enhver tid. For man vet jo aldri når folk som er på besøk tar selfie og jeg er så heldig å få med mitt spisebord i bakgrunnen.

Sånn! 

Hvis det ser litt rotete ut så har jeg nådd målet mitt. Egentlig har jeg brukt flere timer på å dandere "rotet", og ingeting er overlatt til tilfeldighetene, hvis det er det dere tror. Det skal være sånn i interiøret nå, man må få fram at man er en aktiv familie. Og man skal bruke tid på interiøret, men det skal ikke se sånn ut, hvis dere skjønner....?

La oss ta noen nærbilder:

Hører denne hjemme på et spisebord da? JA! Så absolutt! Man vet aldri når ungene får lyst til å leke med ball når de spiser middag. Å leke med ball er såpass lite utbredt at vi lar dem få holde på når det måtte falle dem inn. Omså det er suppe i tallerkenene? JA! Omså det er suppe i tallerkenene. Hallo! Jeg liker da å vaske!

Det er ikke det at vi tenner så mye stearinlys, men det er jo ok å late som. Vi "tenner så mye stearinlys at vi ikke klarer å henge med på å skifte dem ut". Blomstene er ikke utblomstra løvetann. Dette er en ny sort jeg fant på senteret borti gata. (Men det er fint hvis det ser ut som utblomstra løvetann, for da ser det ikke ut som jeg har brukt penger og energi på dem.)

Her har jeg dandert en fløyte (ja, jeg knuste den for å få det hele til å bli litt sånn "småbarnsaktig" i stilen), et forstørrelsesglass (også det "ødelagt" med viten og vilje) og noen blålys med sirene ("plukka av brannbilen av småbarnshender".). Her slår vi ofte to fluer i en smekk og lar minstejenta få utforske pynten. (Ikke det at hun bruker å fekte med armene så grøt og middag fyker rundt, dette er KUN for at hun skal få stimulert sin utforskertrang. Ja, også er det jo kul pynt...)

Et "glattejern" er noe enhver burde ha på spisebordet sitt. Tenk hvis duken blir krøllete!!

Konfetti er fremme til enhver tid, sånn i tilfelle vi plutselig har glemt en bursdag. Eller, jeg glemmer selvsagt aldri bursdager! Men konfetti er nå en fin ting uansett! Hver dag er en fest!

Nissen ja. Det er tross alt bare 6 måneder igjen til jul. Julekvelden kommer aldri mer som julekvelden på kjerringa her i huset. Aldri.

 Ja, det var et lite innblikk på mitt spisebord, Reisaklara! Håper du kanskje fikk noen tips som du kan bruke selv.

Servietter, takk!

Hva er det første dere tenker på når dere skal arrangere selskap? Hvor mange som kommer? Mat? Plass å ha det på? Min mann tenker på om vi har nok bord og stoler. Akkurat som at det er så viktig. Folk kan vel sitte på gulvet hvis det er så om å gjøre å sitte. Jeg tenker på noe myyye viktigere, nemlig servietter.

Vi skal feire to dåper i familien i påska, og nå er jeg så UTROLIG letta! I går trålte min søster Bergen rundt med en liten baby i vogna, på leiting etter servietter. Og hun fant det! Hurra, dåpsfesten er berga. TENK hvis gjestene kom inn og så at serviettene var usannsynlig upassende!!? Eller enda verre; tenk hvis det ikke var nok servietter. Skulle de liksom sitte å tørke seg med hendene? Dopapir? Vanlig tørkepapir, til festbruk?!?

Da jeg var lita samla jeg på servietter. Jeg samla dem i en stråkoffert fra Stavanger. Jeg husker ikke hvilket antall jeg kom opp i før jeg slutta å samle, men kofferten gikk nesten ikke an å lukke igjen. Mamma og min venninna pleide å ta med seg servietter når de var rundt omkring på kafeer og restauranter. Også tok de med seg servietter hjem når de var på besøk. Snek ned i veska og sånn.

Mens jeg var som mest fortvila over at vi enda ikke hadde fått tak i servietter, og det bare var 3 uker igjen til dåpsfesten(!!), tok jeg meg en tur inn på spiskammerset. Jeg tok de serviettene vi hadde ut fra skapet for å se om jeg kanskje hadde noen i tilfelle serviettkrisetider. For det er best å være forberedt!!

Og SÅNN utrolig flaks! Der hadde jeg jo et liiite utvalg. Og det slo meg at det kan virke som at jeg fortsatt samler, bare at nå er det på hele pakker, ikke bare en enkel seviett av hvert slag. 

Det kommer ca 50 pers i dåpen (jeg måtte jo vite hvor mange servietter vi skulle ha, så ja, jeg har talt meg frem til antall folk). Dette KAN gå, sånn i tilfelle flyet ramler ned og serviettene fra Bergen flakser utover Nordlands kyst. Eller i tilfelle søstera mi ikke har kjøpt nok, og halvparten av gjestene er forkjøla og velger å bruke finere utstyr til å snyte seg med, siden de alt er på fest. Eller hvis noen søler brus og grafser til seg en dunge med servietter for å tørke opp. Det er synd å bruke fine servietter til slikt, men det SKJER jo. 

Og det er kanskje akkurat det som gjør at jeg har et anselig antall servietter liggende; at jeg synes det er så synd å ødelegge så fint papir! Noen har faktisk tatt seg bryet med å designe og lage dette fine papiret! Hvis man skal være så brutal og ikke kan klappe seg forsiktig og diskret rundt munnen, slik man gjør i fine selskap, hos fintfolk, hvorfor kan man ikke bare bruke vanlig tørkerull da? Derfor er jeg ofte gjerrig på serviettene, sånn ellers, og sier heller til familie og venner at: "Det er tørkepapir til høyre for vasken, nei, jeg mener venstre, rett ved skapet, det øverste, mellom skapet og døra til spisskammerset!" Og de finner det jo, bare det at da har jo vannet eller dritten de skulle tørke flaksa rundt i hele kjøkkenet mens de leita. Så, jeg vurderer nå om jeg skal ta de styggeste serviettene fram når vi får besøk. Juleserviettene med kuler på f.eks. Eller de grå-hvit-og-svart-stripete. Men til fest er vi rause med serviettene!

Men det er klart, hvis jeg først har gitt folk servietter og jeg ser at de nesten ikke er brukt når jeg rydder, så tar jeg jo vare på dem som ser nesten ubrukt ut. De har sikkert ikke hosta i dem og sånn, bare tørka litt sikkel. Det tørker jo igjen. En runde med strykjernet og de er som nye.

"Den som gjømme når han har, han har når han treng", pleide min bestemor å si. Og det er sant. Og akkurat der har jeg god samvittighet. På serviettfronten. 

Ikke fortvil, dere skal nok få en oppdatering på hvordan det gikk. Ble gjestene fornøyd med serviettene? Ble det nok servietter? Ble det mange vi kunne samle inn igjen etterpå? 

Vi høres!! :)

Run Olga, run!

Hvis man skulle følge opp forrige innlegg så skulle dette innlegget het "En høygravids hverdag del 2". Men det ville kanskje være å tøye overdrivelsen litt vel langt. Det er tross alt et halvt år siden jenta spratt ut, så jeg går nok ikke her å vagger lengre, HELDIGVIS!

Mor har nå kommet seg såpass godt at mannen fant ut at nye joggesko var tingen til bursdagen. Så er iallefall ikke DET noen unnskyldning for å ikke dra på litt mer enn å "gå å loffe etter veien", som han kaller det. "Man får ikke muskler og kondis av å gå å loffe langs E6!" Eh... Nei vel?!

Etter tre (!!) dagers feiring av 33 årsdagen var tiden kommet for å ta i bruk vidunderskoene.

Jeg synes de passer bra til resten av dama
om jeg skal si det selv.

Jeg har forstått det slik at når man skal trene er det på sin plass med god treningsmusikk, så jeg raska med meg headsettet mens vesla lå i vogna og fekta og skreik. Satte Spotify på "work out running" og la i vei, slik enhver moderne og sprek mamma ville gjort. Med barnevogna.

Etter 20 meters løping innså jeg at her er det rom for forbedring. Av musikken selvsagt. Jeg prøvde bl.a. "Just give me a reason", i remix utgaven. Og  flere sanger som liksom skal få folk til å gi jernet. Men neida. Det var ikke mye "gi jernet" der. Det ble liksom ikke noe driv i det hele tatt, og jeg følte meg mest som en 33 år gammel trebarnsmor som fortvilt prøver å komme i form og være sprek, men som bare ser teit ut der hun humper avgårde og egentlig har nok med seg selv, om hun ikke attpåtil skal dytte på ei barnevogn. Musikken og jeg passa ikke ihop, kort fortalt.

Jeg visste rett og slett ikke annen råd enn at jeg måtte ty til min egen spilleliste. Og hei og hå, tror dere ikke vi kom over en godbit som virkelig satte beina i kok!? "Tømmerhoggaren", av Sputnik selvsagt! At jeg ikke satte Sputnik i sving før!? Nå ble det andre boller. Det ble mer sving over dissinga i diverse kroppsdeler kan man si. Jeg, som hadde planlagt å jogge 5 lyktestolper, fløy  forbi 23 før Sputnik hadde sunget siste strofa. Ordet "oppskjørta" kom til sin rett, der jeg løp så kjolen svevde (alle anstendige fruer i nord løper med kjoler, så det er ikke noe å stusse over), i vals- takt. Tung-lett-lett-tung-lett-lett... Med mine nye joggesko.

Da Tømmerhoggaren var ferdig kom "Nå skal vi skilles Johanne". Jeg var først inne på tanken om å høre på den ferdig, men så kom jeg på at ungen i vogna jo heter Johanne, og da jeg la sammen to og to, og innså hvilken kraft Sputniks musikk hadde på meg, var jeg redd jeg skulle slenge barnevogna i grøfta og løpe fra Johanne, så jeg satte over til neste sang. Og der var jo redninga i tilfelle jeg hadde løpt fra Johanne, for i neste sang ville ikke Sputnik skilles fra Johanne likevel. Så HVIS jeg hadde slengt henne i grøfta og løpt fra henne, så hadde jeg jo kommet tilbake å plukka henne opp igjen, før barnevernet.

Det ble litt mere "Tømmerhoggaren" mens det enda var litt saft i beina. Men det er klart, og man skulle ikke tro det, men det fins en grense selv når det gjelder Sputnik. Etter hvert føltes det helt ok å slå over til Ola Bremnes i stedet.

Men ved neste anledning er det påan igjen. Dette ga mersmak, så det blir nok flere runder langs Spåkenesveien med Sputnik og Johanne. Jeg var forresten innom nettsida til Sputnik. (Kunne ikke dy meg...) Tror dere ikke mannen har en egen nettbutikk?? Der er det salg av mange Sputnik-effekter, så hvem vet? Kanskje blir det nye løpeklær også etterhvert...? 

 

Og her har dere Sputnik, hvis dere var i tvil.
Bildet har jeg ikke tatt selv, men stjålet fra Google.