Pausen er over

Må ærlig innrømme at det ble litt mye blogg her for ei ukes tid siden. Så jeg bestemte meg for å ta ei ukes datapause. Ikke bare for bloggens del, men også fordi jeg lenge har tenkt at jeg kanskje muligens bruker litt for mye tid forran skjermen. Jeg ville bare se hva jeg egentlig brukte tida på før.

Jeg har faktisk strikka en halv lest. (Ullsokk, for dere som ikke er inne på nord-norske uttrykk.) Jeg har sydd en julegave (jada, søster, julegaven din er nesten i boks, og du vet aldeles ikke hva det er...?). Jeg har lest litt. Og jeg har sett på tv. Og trimma to ganger. Eller... var det bare en?
Nå hadde jeg faktisk gleda meg til å skryte av alt jeg hadde klart å få gjort mens jeg hadda fri fra sosiale medier. Men så slår det meg her jeg sitter at den lista ble ikke så lang som jeg hadde ønska.
Typisk.
Dette kan tolkes flere veier:
1) Jeg bruker ikke så mye tid på nettet som jeg tror.
2) Jeg er treig og lat.
3) Tida strekker faktisk ikke til så mye etter at ungene er lagt uansett.

Det kan til og med hende det alt dette spiller inn på en gang.
Altså kan jeg fortsette i samme stil som før. PHU!

Her er et lite visuelt referat av hva vi og barna har gjort:

Vi har fiska etter kråker!

Merkelig nok ikke en eneste kråke som bet på, enda vi stod både lenge og vel.

Og gutten kom med noen sannhetens utsagn, som f.eks:

"Store fugla leke sisten." Ja, for det var nok av fugler å se,

men de var altså opptatt med å leke sisten.

Vi har knipsa bilder av sure barn og ertende barn og sinte barn...

Og blide barn. (Uffda... En sokk av hver farge. Så uvørent av meg.)

Skal tidlig krøkes som god ertekrok skal bli... Og som god sinnatagg skal bli...

Det viser seg at man må kunne begge deler i denne verden.

Så vi har trent på det.

Og vi har starta tidlig med innlæring av juleevangeliet.

(Her strir jeg litt imot meg selv, siden jeg blir irritert av å se julegodis i butikken allerede.)

Av erfaring så vet jeg at det ikke blir for mye tid når selve jula er der, om jeg aldri så mye ønsker det.

Vi starta med tegnefortelling.

Jeg fikk god hjelp til tegninga. Ser dere det som kommer der oppe i lufta,

mellom stjerna og engelen? "Så kom det et fly," kunne treåringen tegne og fortelle, 

da jeg på godt, gammeldags vis fortalte om englene som dalte ned i sky.  

"Også kasta dæm snybailla!" (Oppe til høyre for engelen)

...

Og jeg skjønte da at det er lurt at vi begynner med innlæringa i god tid før jul...

HA EI GOD UKE, FOLKENS!

Takk, Trude!

Torsdag 20/10-2011 skrider ei smålubben, barnehagekledd småbarnsmor i sin beste alder inn på et lite samvirkelag langt mot nord, med sine feminine fjellsko, som muligens hadde hatt godt av en omgang med skokremen for flere måneder siden.
Hun gjør seg ferdig med handlerunden, der mat til mann og to barn (og kanskje litt til seg selv) er hovedingrediensene i handlekurven. Mens hun skravler med butikkdama kaster hun et raskt blikk mot avisstativet. "Finn din beste treningsform," står det på forsiden. -JA! Der finner jeg sikkert oppskrifta, den som passer akkurat for meg, og som gir meg skikkelig inspirasjon!
Bladet blir med hjem. Og allerede under middagen blar hun opp på sidene i bilaget til avisa, med treningstipsene. Skuffa over at det står akkurat det samme som det står i hundre andre blader om akkurat dette, blar hun videre. Der står det bl.a. om Trude Mostue og Tare. Javel. Hun bretter avisa sammen, og vier mann og barn litt mer oppmerksomhet.

Etter middagen kommer tankene tilbake til avisa, som hun tross alt betalte 20 kroner for! Den må leses, om den ser aldri så lite interessant ut. Mens barna hopper og klatrer rundt, får Tare gjennomgå først. Hun blir imponert. For en fyr!! For en stå-på-vilje! Han står det respekt av!
Så er det Trude sin tur. For ei dame! Pen, fresh, veltrent, smilende. Kan få det hun vil ha? Kan få det som hun vil ha det? Hun har nok jobba for det også. Men hva er det hun sier? ...bør ikke få barn?? Hm. Slikt blir man paff av.

Bloggelysta er stor den kvelden. Hvem skal hun velge? Tare eller Trude? Det er de som surrer i hodet nå, og som har gjort stort inntrykk. Valget faller på Trude, siden hun mener noe som ligger hjertet så nært; barn og familieliv.
Så i vant "ironi-og-overdrivelse-med-en-snert-av-sannhet-stil" blir det et innlegg om henne, og hennes meninger. For første gang blir det et innlegg som retter seg mot en bestemt person og dens meninger.
Bloggeren bestemte tidlig i sin blogg-karriere at her skulle man holde seg innenfor rammene, slik at man ikke risikerte så mange slibrige kommentarer. Vel, dette innlegget er kanskje på kanten, men hun tenker at det kommer til å gå bra. At leserne kjenner henne så godt at de tar det med et smil, og at Trude selv neppe kommer til å lese det.

Dagen etterpå er det sjekking av bloggen, som vanlig. HVA!?? 26 kommentarer?? Hva skjer?! Der er det jommen et innlegg fra en journalist i VG! Og hva er det han sier? Han har linka til hennes blogg fra førstesida på VG-nett! Nei og nei...

Det tar sin tid å lese 26 kommentarer. Noen lange, veeeldig lange. Noen sure, som tydeligvis er dypt rysta over hennes manglende innsikt når det kommer til likestilling (som om de kjente henne ut og inn), og noen heeelt enige, Trude er teit! (?)
Og hvem har vi der?? Unni Lindell?!? Hva er stelt i stand nå da?
Det dukker opp flere og flere kommentarer, så kvelden er berga hva fritidsaktiviteter angår...
Og DER skjer det som ikke skal skje. Trude herself kommer med en kommentar som viser at hun faktisk har lest om seg selv. Sukk. Javel. Men da får man bare ta det derfra. Og vente på at det skal ringe på dørklokka, og der står venninnene Trude og Unni, med kjeppene klare.

Lørdagen kommer, men ingen Trude og Unni. Litt skuffende. Hun hadde liksom bollene og kaffen klar, samt masse gode argumenter.
Men de har vel nok å stri med akkurat nå, så de er unnskyldt. Hun sitter og leser videre på flere kommentarer. Noen mer saklig enn andre. Og det stiger opp en takknemlighet i henne! For hadde ikke Trude blitt født, så hadde hun faktisk ikke nådd over 7000 sidevisninger på bloggen på en dag! FOR et sammentreff!

Når hun gikk på skolen var ikke statistikk så morsomt. Nå har hun forandra mening...

Ikke det at det betyr noe sånn i hverdagen. Dagene flyr, barna må i BARNEHAGEN, hun må på JOBB, mannen må også på JOBB, men det er jo litt morsomt å ha i bakhodet, og kunne fortelle til barnebarna når de, uten å tenke seg godt nok om, er født til denne verden, og trenger en god (og mulig litt overdrevet) historie om da mormor eller farmor ertet på seg Trude og Unni.

Debatten raser...

...på MIN blogg! Det var kanskje ikke det jeg hadde venta meg i går, da jeg posta innlegget om Trude Mostue og hennes meninger. Dette var vel kanskje det mest seriøse og krasse innlegget jeg noen gang har skrevet, men da bør man kanskje også vente seg dette?
Er det nå man skal si unnskyld til Trude, og si at sorry Trude, jeg mente ikke å såre deg med de barne- og pengegreiene...? For du har kanskje lest  om deg selv her? Men når du sier noe slikt i en stor avis, så regner jeg med at du skaper debatten med vilje, og venter både motstand og enighet.

Jeg ble litt provosert i går, ja. Fordi det virka så lettvint for deg, som tydeligvis har penger nok til å være hjemme, å mene at man bør være hjemme med barna til de er tre år. Det er tross alt ikke alle som har mulighet til det, selv om vi så gjerne vil. Men ok. Det er mange som er enig med deg. Og ja, vi må vel alle se på hva som passer best for enhver.

Her er litt av min historie:
Jeg er vokst opp med 8 søsken. Mamma var hjemmeværende. Jeg husker det som ei fin tid, og vi hadde hverandre og andre nabounger å leke med. Vi tok dagene som de kom, og det var ingen stress. Vi fikk alltid ferdig middag når vi kom hjem fra skolen. Vi fikk også øve oss på å kjede oss. Da sa mamma alltid at da øver man opp kreativiteten best. Pappa jobba, og fra jeg var seks år hadde vi sauer som biintekt.
Dette var vel også  noe jeg kunne ønske for mine barn. Men samfunnet har endret seg siden den gang. (Og det er kanskje noe med sammfunnsordningen fra høyere hold du egentlig vil kritisere?)
Det er flere ting som avgjør hvilke valg man faller på; hvor man bor, hvordan man bor, hvilke jobbmuligheter som fins, hvilke inntekter man har, hva staten krever at skatter og div, hvilke alternativ for "barnepass" det er snakk om, og mye mer.
Kanskje velger man ikke alltid rett. Men en ting er sikkert: Vi vil det beste for våre barn, og prøver å velge slik at både de og vi får et så godt liv som mulig der man er i livet, med det man har å rutte med! Det blir for lettvint å si at man ikke skal få barn, av slike grunner.

Vi er heldige. Barna stortrives i barnehagen. De går i en liten og oversiktelig barnehage, og vil dit. Hva som er best for barn er individuelt. Jeg tror vi hadde hatt det fint om vi hadde vært hjemme, men det er få andre barn som er hjemme på dagtid, så jeg tror de hadde gått hverandre litt "på nervene", hvis dere skjønner.

Barna våre er etter vår mening (vi tror vi er normalt oppegående mennesker) sunne, sterke og trygge barn, som ser ut til å ha det godt. Og er det dager de ikke er i stand til å være i barnehagen, ja, da har vi dem hjemme. I barnehagen har de venner. De lærer seg å omgås og å måtte ta hensyn til andre. De er heldige og har stabile og trygge voksne der. Dette er våre valg, og vi føler at det er valg vi kan stå for. Veien blir til mens man går, og blir det sånn at barna ikke lengre har det bra, da må vi velge annerledes.

Når det kommer til pupper og likestilling, så tror jeg vi tar det i et annet innlegg. ;)

Trude Mostue

Ja, det er dama si det. I dag kan dere lese om henne i "God torsdag" som er den glatte blekka som ligger inni Dagbladet. (Jeg har faktisk kjøpt en avis i dag!! Og ble så engasjert at barna fikk klare seg selv en hel stund, til mor var ferdig å lese om viktige personer som Trude og Tare. Jeg konkluderer med at jeg ikke bør kjøpe avis så ofte. Risikerer å bli anmeldt for omsorgssvikt...).


Hun mener at ingen som ikke har tid eller råd til å være hjemme med barna sine de første tre åra bør få barn.
Hm. Javel? Neivel. Såe... DET sier du, Trude?!
Du, som "bare" har kjøpt deg en villa til 17 millioner, har au pair mens du selv likevel er hjemmeværende, og som kanskje ikke heeelt vet hva det vil si å være "vanlig" innbygger i et land der ledelsen jobber mot at alle barn SKAL i barnehage, og alle kvinner SKAL jobbe.
Det er mulig det hadde blitt skrekkelig få barnefødsler her til lands hvis vi skulle følge dine synser. Men på den andre siden; hadde man hatt råd til din villa, og til å være hjemme i tre år, med "bare" kjendisoppgaver som ga   inntekt, hvorfor ikke??

Når det kommer til dine andre "gammeldagse" meninger, så er jeg faktisk enig. At likestillingen har gått for langt i Norge. Jeg har skrevet om det før: det er faktisk vi kvinner som har brystene, og vi som bærer og føder barna (foreløpig). Og jeg tror at de aller fleste av oss kvinner som liker menn, liker menn som er menn, bortsett fra de som roper høyest om at de mener at menn skal gjøre alt vi kvinner gjør, men samtidig være menn. Men de aller fleste av oss roper ikke så høyt, desverre.
Men DU sier det, det er bra!!

Stå på, Trude, men send nå noen millioner hitover så vi kan få flere barn med bedre samvittighet!

Hva SKAL man gjøre??

...hvis man for eksempel finner så mange fine, gamle ting på loft og i uthus, som er sånne ting man ser i interiørblader for tida, som altså er topp moderne, sånn at man nesten får lyst til å lage et seriøst innlegg på bloggen, sånn interiør-blogg-aktig, men så har man ikke en sånn seriøs blogg, så det passer liksom ikke inn...?!?

Man har vært skikkelig heldig med huskjøpet, og man oppdager at man faktisk er mer interessert i gamle ting og tang enn man vil innrømme, og blir superstolt når man ser "sine" ting i bladene, og tenker:
-SÅNN HAR JEG!!

Og mannen i huset blir mer og mer bekymra for hver ting som blir trukket inn i hus, og føler snart at han kommer til å drukne i ting, og man ser at han nærmest kaster etter pusten, og blir blåaktig på månetoppen.  

Ikke det at dette gjelder OSS! Neida, det er bare sånn HVIS det var sånn, og HVIS det kanskje kan bli sånn, eller KANSKJE er LITT sånn, da er det på en måte lurt å vite hva man skal gjøre. Være på forskudd, hvis dere skjønner...

Jeg kan jo også gi dere noen eksempelbilder på hvordan det KUNNE vært...

La oss si at man fant denne på loftet... Det hadde jo vært krise!!
Hvor skulle man gjort av den liksom? I hvertfall ikke i stua!

Tenk dere at jeg fant denne kassen i fjøset og mange bokser rundt omkring.
Hærlighet, DET hadde vært problematisk (for mannen).

For ikke å snakke om hvis man fant gamle bilder, og bare hang dem på veggen.

Hvis jeg hadde funnet denne boksen hadde jeg besvimt fullstendig.
Den er vakker, ikke sant? Sånn flaks at jeg ikke har funnet den, sånn egentlig!

Det hadde vært kult å funnet denne i kjelleren.
Men jeg det har jeg jo ikke, så ta det bare heeelt med ro!

Denne kommoden kunne stått i snekkerverkstedet.
Da hadde jeg tvunget mannen min til å tømme den og bære den inn i stua.
Han er nok glad for at det bare KUNNE vært sånn...

Dette gamle speilet kunne jeg hengt i gangen...

Denne gamle fuglen kunne også hengt i gangen.
Det hadde vært litt stilig. Sukk. 

Det kunne også vært sånn at vi fant fire gamle stoler å sjåen,
som hadde perfekt farge til vårt hus...

Så hadde det vært litt morro hvis man fant disse på mørkeloftet,
for man hadde akkurat sett noe kult med gamle lampeskjermer i et blad.

Og TENK om man på samme mørkeloft- turen fant dette tøystykket!?

Men nå er jo dette langt fra sannheten, og jeg slipper heldigvis å bekymre meg... Det hadde vært litt ekkelt å innse at man hadde prikk lik smak som hun gamle dama som muligens bodde her. Det ville jo blitt sånn at man tenkte at det hadde vært fint om vi hadde vært ung samtidig, for da hadde vi nok vært bestevenninner.
Eller bitre konkurrenter...

Forstå det den som kan

Enkelte ting her i verden er det rett og slett ikke gitt at alle skal forstå. Som det unikumet av et menneske jeg er, er det faktisk ikke så mye jeg IKKE forstår (!?!). Men det ramler nå inn noe nå og da, skjønt det er ganske så skjelden...(?)
Men nå det dukka opp noe her om dagen som var totalt ubegripelig:

OBS! OBS! JEG ADVARER MOT STERKE BILDER! DETTE ER IKKE FOR MANNFOLK!!!!

Hva er greia med å ha gammeldags rosemønster på BIND???!!?

Altså... Her sliter man med å få nok penger til folk som virkelig trenger det, men å klekke ut, designe og lage rosemønster på bind, DET har vi liksom penger til!

Jeg skjønner jo at enkelte lar seg begeistre, at de blir overstadig glade av å se på dette mønsteret. Men ærlig talt!! Her er det noe som ikke henger helt på greip.

Vi kan jo også se på en annen ting innenfor samme sjanger, som jeg anser som like unyttig, men kanskje er LITT lettere å skjønne:

"Punk" faktisk! Hm. Bryr deres unger seg mye om hvilket mønster som er på bleia? Eller bokstavelig talt driter de i det? Det gjør mine. Og DET skjønner jeg meg på.

Skal vi være bekymra?

Sønnen vår kommer hjem fra barnehagen og jubler ikke over at vi har kylling og pomes frites til middag, men over at vi har salat til. Salatbollen står på bordet og venter på at resten av maten skal bli ferdig i ovnen. To barn kaster seg over salaten, og spiser opp all paprika, tomat og agurk før vi rekker å sette oss til bordet. Lillesøster liker alt storebror liker, så her er det vill stemning, som om det var julemiddag.
Vi lurer litt på om det er greit at de spiser seg mette på salat før resten av middagen, vil andre folk og eksperter synes det er greit?Men hva kan man si? Nei til salat? Så vi lar dem gnafse.

Men det er noe som ikke stemmer her... Barn liker jo ikke salat og grønnsaker! Det er noe foreldrene skal presse dem til å spise, og lure inn i annen mat, sånn er det bare. Altså er våre barn spesielle. Og det vil vi jo ikke. Alle barn skal være like. Hva skal vi gjøre? Noen gode råd på veien?

Legg til bildetekst

Lyngen Lodge, Ingvarda slettli og andre viktigheter

I helga hadde jeg et fantastisk døgn på hotell. Neida, man trenger slett ikke dra så langt for å unne seg litt luksus, 1,5 km holder for min del. HER er hotellet.
God lukt (akkurat som om jeg til vanlig plages av vond lukt, som f.eks. fra matavfall og bleiebøtter, hærlighet,  nei, aldeles ikke!), god og rolig atmosfære (liksom vi har det så støyende og bråkete her til daglig, nei, overhodet ikke), fantastisk mat (som om jeg ikke pleier å ha tre- retters her flere ganger i uka, men uansett, greit å spise det borte også...), og mange koselige damer (DET treffer jeg ikke så ofte på. Ikke så mange på en plass iallefall).
Vi hadde overraskelses- døgn for ei venninne som skal gifte seg snart.

Her er et bilderas:

Frukten så altfor norsk ut til at jeg turte å smake. Men den var helt sikkert god!

Min mor har tovet disse. (Det er ikke tull, bare reklame...)
Hærlig å "måtte" tre disse på labbene og tasse rundt.
(Neida, hun var ikke naken, hun nærmeste.)

Denne så ikke helt fornøyd ut med å ha sprunget gjennom veggen og blitt fast der.
Men så lenge den hang der og ikke menget seg med oss var vi fornøyd.

Forretten var utsøkt! Nådde ikke å ta bilde av den før den var fortært.

Samme med middagen! Utrolig god rein med tilbehør.

Når desserten kom var jeg i grunn så mett at jeg klarte å ta bilde først.
Men den var ikke på fatet så lenge etter.

Enkelte hadde problemer med å nå opp til bordet.
(Hva med barnestolen som sto i rommet ved siden av, A.K.?

Bloggvennlig bilde av finpynta, hyggelige damer.

Og til sist: INGVARDA SLETTLI fra Spåkenes!
Trenger jeg å si mer?
Legg merke til staven, med ringeklokke og speil.
For ikke å glemme den fabelaktige veska og hodelykta.
Hodelykta var satt på blinking for å spare batteri. :D
Moderne briller og snus som renner ned fra munnvika...
Hun er jo rett og slett til å spise opp,
og jeg skjønner ikke hvorfor frøkna ikke er gift...



Dette var bare noe av det hele. Tør jeg nevne yacussi, nordlys, måneskinn og meteorstorm?? Og smågodt og masse latter og kos?

Nå begynner det å bli såpass mye reklame for nord her på bloggen at jeg lurer på om jeg ikke skal ta meg betalt snart... ;)

Høsten- ei rolig tid?

Ja, nå tipper jeg det er mange fortvilte sjeler der ute, som ikke gjør annet enn å gå rundt og trø, og håper inderlig at det kommer et innlegg fra denne kanten snart. Nå er fortvilelsens tid ute, og det er bare å slappe av, her kommer det endelig noen velvalgte ord...

Det er høst. Og det merkes. Det er ikke bare det at det blir mørkt og at naturen går sin gang. Det er vel mer det at alt skal skje på samme tid. Helst samme uke, samme dag, samme tidspunkt. Det har gått såpass lang tid siden jobbstart etter sommerferien at det plutselig er på tide at det skjer noe. NÅ! For alle. Møter. Prosjekter. Foreldresamtaler. Bursdager. Reiser.

Så da skjønner dere selv. Det er ikke det at jeg har slutta å blogge, jeg er bare "tatt" av høsten.

Vi har bl.a. vært og reist. Det var hyggelig. Og givende. Endelig fikk vi svidd av litt penger!!
At vi bor landlig til, med flere timers kjøretur til nærmeste kjøpesenter, har vi smertelig fått bevist nå.
Etter år og måneder med minimalt med shopping, og lapping på gammelt og arving til barna, bestemte vi oss for å virkelig "rive i han" og trø til med litt shopping mens vi var sørpå.
Mannen var først ut (var jeg ikke generøs?). En kveld med hele 11/2 time for seg selv på Strømmen storsenter, det var så vel fortjent, og jeg så på han at han var i lykkerus (?)... (Han var vel egentlig beordra, etter måneder med klaging over at han ikke har bukser.)

Jeg hadde vel regna med at han kom hjem med èn, maks to poser, og ikke hadde funnet så mye brukbart. Men da han kom tilbake var han storfornøyd (kanskje mest fordi han hadde fått gå i fred for kona?), og kunne skryte på seg hele TRE poser!! OWÆO!
Men "har du, ka tar du", da han begynte å pakke ut, så kom det fram TO POSER TIL! Jeg må si jeg ble målløs. Og hva dro han fram? Det ene plagget etter det andre, så til og med jeg ble fornøyd.

Men alle uvante bevegelser tar på en kropp som til vanlig aller nødigst tar turen innom lokalbutikken på 50 kvadrat: Han hadde faktisk pådratt seg "shoppers knee". Altså hadde han på ett eller annet tidspunkt på senteret sett noe utrolig bra (diamanter til kona? (tvilsomt), blomster (også tvilsomt)), bråsnudd, og pådratt seg selv en skrekkelig kneskade. Jeg ser han for meg, og konkluderer bare med at her trengs det trening!!

Dagen etter var det min tur. Jippi!! DET var en etterlengta tur det! Men hva tror dere skjedde? Joda, når jeg kom hjem så hadde jeg fått vondt i skuldra! Shoppers shoulder... Er det mulig... Totalt ute av trening...

Så det var utrolig godt å komme hjem igjen, og heller bruke tida til  møtevirksomhet, det er tross alt noe vi har mer trening i.

Ha ei rigtig god helg!! ;)