tirsdag 17. juni 2014

Snakker ut om sjokket

Han ante ingenting om konas beskjeftigelser mens han satt og så på tv, i fred og fordragelighet.
Han besvimte av sjokket. Han vurderte først å saksøke henne, men valgte til slutt å tilgi.

Det var tirsdag for nøyaktig en måned siden. Han (som velger å være anomym) hadde satt ungene forran barne-tv og fylt kaffe i yndlingskoppen sin. Han hadde lett etter en god stilling i sofaen i hele 2 skunder, og endelig funnet den, da kona kom inn døra. -Jeg er jo vant til at kona kommer og går i døra, men dette kom litt brått på kan du si.

Hun kunne forberedt meg bedre
-Jeg mener å huske at hun sa: "Nå må du ikke få sjokk", mens hun kom inn. Men jeg er jo en avbalansert kar, så jeg tenkte at det skulle nok gå fint, jeg kom ikke til å få sjokk. Det der sier hun jo rett som det er, og det er liksom aldri noe å bli sjokkert over. Men det skulle vise seg at han tok feil. Han fikk sjokk likevel. -I ettertid er jeg selvsagt irritert for at hun ikke forberedte med bedre. Hun kunne kommet og sett meg inn i øynene og fortalt meg det i god tid før, ikke bare dure inn sånn plutselig.

Besvimte
-Jeg reagerte med sjokk og vantro, og besvimte. Da jeg våknet etter 5 minutter hadde jeg sølt ut halvparten av kaffen min. Yndlingskoppen var på skjeiva i hånda mi. Tunga hadde hengt ut av munnen min i 5 min og tørka inn. Dere kan selv tenke dere hvordan det var å få den inn igjen. For ikke å snakke om kaffen som var igjen i koppen, som var blitt lunka. Hadde det ikke vært for at det var en del "imprignering" i sofaen fra før, så hadde jo kaffen trekt inn i den. Heldigvis kunne jeg bare sope den opp i koppen igjen og varme kaffen på nytt i mikroen, så det løste seg jo, på et vis. 



Vurderte å saksøke
På spørsmål om han har vurdert å saksøke kona svarer han ja. -Det er klart man vurderer det når man seg på følgene. Tunga mi har fortsatt en sprekk etter at den tørka ut. Det svir når jeg skal spise saltsild, men ellers går det egentlig overraskende bra. Det er verre med yndlingskoppen hans. -Hver gang jeg holder i den er jeg så anstrengt og minnene om da den lå på skjeiva i hånda mi, og halvparten av kaffen hadde rendt ut, sitter i enda. Jeg skjelver bare med tanken.

Tilgir
Nå, en måned etterpå, har han tatt valget om å tigi kona. At hun hadde bretta og så bar opp stamper med klær som hun putta i skap og skuffer, viste seg i etterkant å være utrolig praktisk, tross sjokket og etterdønningene det medførte. -Det var så lenge siden hun hadde gjort det at jeg ikke skjønte hva som kom inn døra da hun kom bærende på stampen. Derfor besvimte jeg. Av uvissheten og at hun kom så plutselig, med klær i armene! Jeg visste ikke at benken på vaskerommet var grå, jeg ville huske at den var rød. Det er bare så rått at den er grå! -Jeg innrømmer at det er litt irriterende å måtte gå helt opp og lete etter klærne mine i klesskapet, men det er jo tross alt lettere å finne dem da enn hvis de ligger i en haug blanda med visse andre personer i huset sine plagg. Det, og at hun har lovet meg å si ifra i god tid i forkant neste gang, var avgjørende for at jeg valgte å tilgi og ikke gå videre med saken.
 


(Takker Maria for idèen)


 

fredag 13. juni 2014

Vis meg ditt spisebord

 Reisaklara har instendig spurt om jeg ikke kan vise spisebordet mitt fram for allmennheten. (For dere som er litt "med" på interiørfronten, så vet dere at dette er et helt vanlig fenomen. "Vis meg ditt lysfat", "Vis meg ditt beste sommerbilde", "Vis meg ditt soverom".) (Soverommet kommer nok med i et annet innlegg, for det er så utrolig flott og presentabelt!)

Jeg tenkte straks: "Ok, fineste Reisaklara, siden det er deg." Også har jeg jo faktisk et nytt spisebord, så det var bare så utrolig flaks med det spørsmålet akkurat nå. For til neste år er jo spisebordet gammelt og modent for loppemarked!
Jeg er svært påpasselig med å ha spisebordet mitt presentabelt til enhver tid. For man vet jo aldri når folk som er på besøk tar selfie og jeg er så heldig å få med mitt spisebord i bakgrunnen.

Sånn! 
Hvis det ser litt rotete ut så har jeg nådd målet mitt. Egentlig har jeg brukt flere timer på å dandere "rotet", og ingeting er overlatt til tilfeldighetene, hvis det er det dere tror. Det skal være sånn i interiøret nå, man må få fram at man er en aktiv familie. Og man skal bruke tid på interiøret, men det skal ikke se sånn ut, hvis dere skjønner....?

La oss ta noen nærbilder:

Hører denne hjemme på et spisebord da? JA! Så absolutt! Man vet aldri når ungene får lyst til å leke med ball når de spiser middag. Å leke med ball er såpass lite utbredt at vi lar dem få holde på når det måtte falle dem inn. Omså det er suppe i tallerkenene? JA! Omså det er suppe i tallerkenene. Hallo! Jeg liker da å vaske!
Det er ikke det at vi tenner så mye stearinlys, men det er jo ok å late som. Vi "tenner så mye stearinlys at vi ikke klarer å henge med på å skifte dem ut". Blomstene er ikke utblomstra løvetann. Dette er en ny sort jeg fant på senteret borti gata. (Men det er fint hvis det ser ut som utblomstra løvetann, for da ser det ikke ut som jeg har brukt penger og energi på dem.)
Her har jeg dandert en fløyte (ja, jeg knuste den for å få det hele til å bli litt sånn "småbarnsaktig" i stilen), et forstørrelsesglass (også det "ødelagt" med viten og vilje) og noen blålys med sirene ("plukka av brannbilen av småbarnshender".). Her slår vi ofte to fluer i en smekk og lar minstejenta få utforske pynten. (Ikke det at hun bruker å fekte med armene så grøt og middag fyker rundt, dette er KUN for at hun skal få stimulert sin utforskertrang. Ja, også er det jo kul pynt...)
Et "glattejern" er noe enhver burde ha på spisebordet sitt. Tenk hvis duken blir krøllete!!
Konfetti er fremme til enhver tid, sånn i tilfelle vi plutselig har glemt en bursdag. Eller, jeg glemmer selvsagt aldri bursdager! Men konfetti er nå en fin ting uansett! Hver dag er en fest!
Nissen ja. Det er tross alt bare 6 måneder igjen til jul. Julekvelden kommer aldri mer som julekvelden på kjerringa her i huset. Aldri.



 Ja, det var et lite innblikk på mitt spisebord, Reisaklara! Håper du kanskje fikk noen tips som du kan bruke selv.