onsdag 29. februar 2012

Vekstsenter

Det er ståhei i kommunen vår for tida. Kort fortalt, til de som ikke er inne på det, skoletrukturen skal endres, og barnehagestrukturen er  nok ikke helt trygg den heller. Sånt blir det bråk av, det trengs ikke store hjernen for å skjønne det.

Kommunen må spare 10 millioner på oppvekst på ett år, var det ikke så?
Jeg skal ærlig innrømme at dette er utenfor mitt fagområde. Men jeg tar meg selv i å gispe:
TI MILLIONER!! skal spares?!? Hadde det nå enda vært snakk om å spare litt her og litt der, men neida. Her er det kun snakk om oppvekst, sant? Det høres ikke riktig ut. Men, som sagt, jeg er ikke inne på hva det koster å drive skole.

Så nå er det altså snakk om å endre hele strukturen på oppvekst, slik at vi kan spare penger i framtida, OG drive barnehage og skole med KVALITET.  Det som er så kinkig er jo det at kommunen vår er lang. Det er liksom ikke bare bare å byggen ÈN ny skole, eller ETT oppvekstsenter, på EN plass. Iallefall ikke uten bråk. Noen mister noe uansett. Jeg ser for meg krigstilstander. Balltre og sultestreik. For det er ikke bare bare å pille kåfjordingene på nesa.

Men hva om vi kutter ut OPP, og skriver VEKSTsenter i stede? For et menneske slutter jo aldri å vokse. Vokser vi ikke opp så vokser vi ut, og når vi når et visst punkt så vokser vi ut og ned. Og vokser vi ikke utenpå så vokser vi inni. Skjønner? Og det er dette vi kan utnytte til fulle i vår kommune. La oss gå forran som en prøvekanin, så kan andre kommuner le av oss når det går skeis og si: Hva sa vi? Eller de kan hoppe etter, for dette funka jo så godt i Kåfjord.

Hva med å bygge et vekstsenter som går gjennom hele kommunen? Da blir nok alle fornøyd, tenker jeg.  La oss starte med fødestue på Nordnes. Da kastes fødselsskrikene over til Lyngen, det er pass til dem. Etter hvert som barna vokser så forflyttes de videre langs E6. Når de er ett så går de i barnehage i Manndalen. Når de er størst og tøffest i barnehagen er de nådd til Skardalen, der er det passe tøft og stort nok i massevis for dem. Småskolen tar de i Birtavarre, mellomtrinnet i Trollvik.  (Det er jo omtrent som det er nå, så da blir det iallefall ikke så mye forandring for dem.) Ungdomsskolen befinner seg på Langnes (grei plass å få luftet på hormonene?), mens Nummedalen er så heldige å få videregående og russefeiring. Juhu. (Nei, det er ikke småsei som hopper i havet, det er "drop-outene". Men DET kommer ikke til å bli mange altså!)
De som karer ser videre til høyskole er så heldige at de kommer til Olderdalen, og når de får jobb er det Ysteby som er mest aktuelt (for de som er utdanna til noe annet enn at de trengs langs hele stripa). I Ysteby møtes mange på kafè, det blir pardannelse og når man når Seidigenta så er det på tide å gå ut i fødselsperm. (Her er det selvsagt mest fedre som er ute og triller sine små håpefulle, siden de da har krav på minst 20 uker pappaperm. Eller vent nå litt, ungene befinner seg jo faktisk mellom Nordnes og Manndalen. Men det passer jo bra, så får fedrene ha permisjonen sin i ro og mak.)
I Nordmannvik løper (førtids)pesjonistene fra fjell til fjell, mens de i Djupvik er på aktivitetssenteret for aldrende og finner ut at de er ikke så aller verst på å dekorere egg, bare så synd de fant det ut såpass sent.
Når deres siste dager er kommet er de på sykehjmmet på Spåkenes, og myser tilbake til Nordnes, sin fødeby, og synes faktisk de har kommet seg godt gjennom det hele, og nå er de til og med der de starta: de bruker bleie og blir mata med teskje, mer behagelig kan man vel ikke få det?

Nå begynner jeg faktisk å glede meg, for når dette blir en realitet så kan jeg jo bare hoppe rett til Nordmannvik, løpe litt der fra fjell til fjell, for så å komme til kommunens vakreste plass: Djupvik! :D (Balltre i hodet nå?! Ja ja, kirkegården er jo rett rundt hjørnet likevel, så hvorfor ikke ta sjansen på litt patrioti?)

tirsdag 21. februar 2012

Kongefeiring

Jeg må ærlig innrømme at jeg har aldri lagt noen større merke til når Kongen har hatt bursdag før om årene. (Unntatt 70 års-bursdagen, hvem kunne unngå å merke den?)
Men i dag var jeg (ufrivillig?) med på å feire han. Kongen. 75 år.
På jobb ble vi møtt med dette:





¨
Noen bedre???!
Det viser seg gang på gang at jeg jobber sammen med en ekte (?)rojalist (?). For hvem ellers kunne finne på å bake to(!) kaker og komme på jobb kl 07.15, når man ikke begynner før kl 08.00??
(Av respekt for rojalisten lar jeg være å nevne navn...)

I morrest kunne de fortelle på radioen at Kongen var reist bort for dagen. Og hvor hadde han tatt veien mon tro?? Joda...

Det var det jo ingen grunn til å betvile. Han skulle selvsagt skride opp trappene og feire dagen sammen med... OSS! (ifølge rojalisten...) Så vi venta. Og venta. Oooog venta. Men det er jo ikke bare bare å lande et småfly i værharde nord, om du er "omsåkor" kongelig. Så Han sitter nok et annet sted og feirer vil jeg tro, og vet slett ikke hva han gikk glipp av. Men men, mer ble det på oss! ;)

Gratulerer med dagen, Kong Harald!!
(Og takk til Rojalisten som vet å sprite opp jobb-hverdagen!)


søndag 19. februar 2012

Plutselig tilbake!

At jeg skulle bli så lei av denne firkantede boksen med vippelokk at jeg holdt på å pælme den ut av vinduet, hadde jeg aldri trodd.
Jeg har til og med trua med å slette hele facebook-profilen min, og slutte  blogge. Skrivegleden forsvant plutselig. Derfor har jeg ikke lagt inn innlegg på leeenge.

Men hei og hå, her i går kom skrivelysta snikende tilbake, heldigvis. Det hadde sikkert ikke vært så dumt å bare kutte ut disse nymotens greiene en gang for alle. Men så har det seg nå engang slik at disse tekniske duppedingsene er kommet for å bli. Og når man tenker seg om en gang til, så finner man fort ut at livet uten data rett og slett blir tungvint når man er vant til et liv med.

Men en pause i ny og ne, og litt moderasjon, skader ikke. Man trenger jo ikke å slette profiler og slutte med noe man egentlig liker å koble av med, men man trenger ikke heller å vite hva alle gjør til enhver tid, og andre tenger ikke å vite hva jeg gjør og tenker hver dag. Når det begynner å bli et behov å gjevnlig logge seg på Facebook, så er det nok på tide å ta seg en aldri så liten avvenning...

Grunnen til at jeg ble så luta lei hele maskinen kan nok ha sitt opphav i flere faktorer. For det første jobber jeg nå på en jobb der jeg sitter forran skjermen opptil flere timer daglig. Og for det andre så hadde jeg tusen påbegynte prosjekter som jeg pussig nok fikk lyst til å få ferdig. Jeg er (uheldigvis) skapt slik at jeg bare kan konsentrere meg om en ting av gangen. Et det strikking så er det strikking kan du si... Men det er ikke dermed sagt at jeg klarer å strikke prosjektet ferdig. Eller male ferdig.
Så da er jo spørsmålet: Fikk jeg ferdigstilt noen av prosjektene?
Å joda!!! (Iallefall ett...)


Og det iløpet av fire dager! Det er slett ikke verst, spør du meg. (At jeg klokka 00.00 på natta holdt på å kaste hele symaskinen og glidelåset i ovnen snakker vi ikke så høyt om,  for ferdig ble den jo til slutt.)

Men... Disse hobbyprosjektene går jo selvfølgelig ut over andre (bagatellmessige?) ting:



Som for eksempel barnas ernæring. Til slutt besto jo dagens middag av skall av diverse slag... Det ser simpelt ut ja. Men det er iallefall ikke fare for overvekt!! Og selvsagt måtte de klare seg selv, så selvstendighetstreninga var på høyt nivå...

Diverse andre gjøremål måtte også ofres. Som for eksmpel å holde liv i julesviblene:


Det er tragisk ja. Og jeg som hadde tenkt å ha disse sviblene helt til neste jul.
Nevnte jeg forresten halvferdige maleprosjekter? Vel, denne her har stått her i noen uker og lurt på når den skal få et mer helhetlig preg...


Så sånn har vi det her i gården. Hvordan er det med deg?? Klarer du å få ferdig alle prosjektene, pluss alle hobbyene OG ta deg av resten av vesnene i familien, ometrent samtidig?

GOD UKE!! ;)

søndag 5. februar 2012

Grenser

Jeg regner med at jeg ikke var den eneste som felte mine "modige" tårer da gjengen fra "Ingen grenser" nådde toppen av Snøhetta.

Og jeg som trodde JEG var den tøffeste i landet!...


Her kravler man under bord og stoler for å lære barna gode teknikker som kan komme de til gode i framtida. Man vet ikke hvordan man skal få armene fram og rumpa under, man blir sittende fast, og når man nesten er nådd gjennom så får man et anfall av noe som ligner latterkarmpe, mens barna suger til seg lærdom, rister på hodet og er oppgitt over sin mor, og det i en alder av bare 3,5 og 1,5 år.


Men nå må jeg altså se meg slått, av folk som hopper opp på et fjell, uten ben, armer, syn og hørsel. Jeg legger meg flat. (Men skal holde meg oppå sofan, ikke under...)

Her klager man over at ungene skal "gjøre selv" når det ikke passer for oss voksne. Hallo! De viser vilje og evne til å utfordre seg. De utvikler seg til selvstendige vesen. Og ikke minst: de har alle kroppsdeler de skal ha, og alle forutsetninger er til stede. Da har ikke vi lov til å være utålmodig, sånn egentlig.

Jeg lover, jeg skal skjerpe meg!! (Ingen kryping under møblene mer heller, det kan de iallefall få lov til å gjøre sjøl!)

Ha ei god uke!! 
Og takk til nye følgere og koselige kommentarer! :))