tirsdag 27. mars 2012

Rydde, ja, men kaste?

Da vi flytta nordover for snart to år siden, rydda vi. Vi kasta med HARD hånd, faktisk!
Så hard hånd at vi trodde vi hadde kasta FOR mye... Vi fant for eksempel ikke flaggene til 17. mai. Vi lette lenge etter kabelen til det ene fotoapparatet.

Da vi flytta inn i det nye gamle huset, var det om å gjøre å stuve esker rundt omkring inne, for de skulle jo pakkes ut og innholdet skulle få sin plass. For nå hadde vi jo bare ting som vi trengte, helt sikkert! Det ble til at vi stabla eskene inne på et rom som ikke var helt ferdig. Smart. For da er det jo SÅ lett å gjøre rommet ferdig! Og så er det jo SÅ lett å finne det man leter etter, som selvsagt ligger "innst- unnst".

Nå har vi bodd her i 1,5 år, og endelig!! I dag ble rommet ferdig. Iallefall i morgen... De fleste eskene er rydda ut av. Det gjenstår bare noen få...


Det som er mest spennende er at jeg ikke aner hva som er inni dem. Det eneste jeg vet er at innholdet virkelig er noe vi trenger!! LIVSNØDVENDIG er det! Russedrakten til min mann, for eksempel...


Det er noe man bare ikke kaster! Om 50 år er russedress ala 1998 det hoteste ungdommen kan gå med. Problemet er bare: HVOR LAGRER MAN EN RUSSEDRESS slik at den helst ikke tar plassen fra andre viktigere ting (i den grad det fins noe viktigere)?
Som for eksempel min manns fantastiske barne-skole-sy-prosjekt; en shorts i smekre farger:




DET!! er ikke noe man kaster! Han er stolt av den, med god grunn. Og jeg kjenner jeg blir litt stolt av HAN, som er slik ein handyman!
Nå gjenstår det bare å plassere noen få ting rudt omkring. Ting vi selvfølgelig ikke hadde glemt, bare gjemt godt, for så å ta det fram under en spesiell anledning. Gammel skismurning er så bra å ha. Man vet jo aldri når den nye blir brukt opp, for vi smører jo ski omtrent hvert 3. år. (Her er det så bratt at man enten går med skifeller, eller renner ned en bakke.) Munnbind kan man plutselig få bruk for. Dere har vel svineinfluensaen og legekontorene friskt i minne??



Nå gleeeder jeg meg til i morgen! For dag skal jeg finne andre, livsnødvendige!! ting i de øvrige eskene. LYKKE!!? :D   :(

torsdag 22. mars 2012

Damene først?

Når jeg ser på "Damene først" på Tv Norge, slår det meg at jeg har gjort verdens største kupp når det gjelder valg av ektemann. Vel, ordet "valg" høres lettvint ut, la oss heller si flaks, eller en styrelse.
Jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal klage på han. Vel er det noen ting han ikke gjør, men jeg vet at han kan, og han gjør det hvis han må. Vaske klær og prosessene rundt dette, f.eks. Det gjør jeg. Men det er greit!


For han gjør så mange andre ting. Han lager middag. Han bringer og henter i barnehagen. Er utedressene våte, ja da henger han dem på vaskerommet, sirlig over en stol, slik at de har sjans til å tørke til neste barnehagedag. Han vrenger til og med votter og tar ut innlegg i skoene for at de skal tørke. Han legger ett av barna nesten hver kveld. Og her en dag, da det var min tur til å sove litt lengre, så hørte jeg støvsugeren var i gang. (Og nei, det var ikke første gang han tok i støvsugeren...) Er det skitne gryter på kjøkkenet, så er det ikke en selvfølge at det er jeg som skal vaske dem. Alt dette, og mere til, gjør han, uten at jeg trenger å mase om det. Mange ganger når jeg ikke å tenke på at ting skulle vært gjort engang, så er han ferdig med det.


Likevel er han en "mann". Han kan snekre, han hugger ved, henter stort sett ved, strør når det er is på gårdsveien, og ordner med bilene. Han har vært avløser i mange år, så han kan melke kuer og det som hører med.

Når jeg ramser opp alt dette positive lurer jeg litt på hva JEG egentlig gjør? Jaja, han har nå ikke klagd enda,  så det kan jo hende han er fornøyd med kona si. For så veldig romantisk er han ikke, så han sier ikke sånnt med blomster akkurat, at han liker meg. Han kommer ikke med gaver og den slags i tid og utide. Men det er greit. Jeg har ikke lov å klage. Det hadde nesten vært litt ekkelt hvis han gjorde det også, for da hadde han vært altfor perfekt, og jeg hadde blitt enda mer bortskjemt. Jeg vet jo at jeg betyr noe for han selv om han ikke kommer med blomster, for det var jo en grunn til at han valgt meg.

Det er noe som heter: "Det du gir oppmerksomhet får du mer av". Velger du å fokusere på det din kjære ikke gjør? Ja, da kan det jo fort hende at det dukker opp masse av det. Og mer kan det bli. Velger du å fokusere på det han/ hun faktisk gjør som er bra, så er sjansen for at det blir mer av dette større.

Dette ble et rosenrødt innlegg. Men er det ikke greit at noe er rosenrødt her i livet også? Det er jo det vi trakter etter. Jeg er iallefall fornøyd med min mann, og håper (og tror) jeg ikke er den eneste som har det sånn!

Kos deg på tur, kjære! Det fortjener du! ;)

torsdag 15. mars 2012

Overraskende funn (?)


Vi er så heldige at vi har et spiskammers innfor kjøkkenet...


På spiskammerset er vi så heldige at vi har et stort kjøleskap...

Vi kan vel også kalles heldige når vi åpner kjøleskapet,
og ser at det stort sett er tomt.
(Vi har et til kjøleskap på kjøkkenet, så jada, vi HAR mat...)

Men enda bedre er det hvis man tar en titt OPPÅ kjøleskapet...

Der ligger nemlig noe som så absolutt hører til på et spiskammers,
oppå et kjøleskap!!(?)


Prikken over i-en er motivet...

Dette var en helt naturlig julegave til søster og svigerbror,
fra to-tre kjekke brødre.

Lagringplassen har vært såpass naturlig at vi ikke helt har kommet på at vi har et ku-dolokk som ligger å venter på å bli montert.
Når vi får dette "oppe og går", har vi også løst helgevask-"problemet" hva dassen angår...
Det syns jo ikke at det er skittent der, da syns det heller ikke om det er rent. Sånt kan man spare energi på.

;)

mandag 12. mars 2012

Meteoritt

Æsj!!!

At det skulle begynne å snø nå!! I dag, som Knut Jørgen Røed Ødegaard oppfordra oss til å gå ut og leite etter meteoritter...

Ja, ja. Så har vi iallefall noe å gjøre til våren. Vi som er ferdige (Nesten iallefall. Eller på vei til å bli... På tur å begynne kanskje...) med hagen og alt, har jo god tid til det. Og når vi finner en, og lurer på om det er en meteoritt, så kan vi jo be Knut Jørgen hit på besøk for å se om det er det. Og er det ikke det, så kan han iallefall få en kopp kaffe, og så er det mulig at vi får en entusiastisk leksjon om verdensrommet på kjøpet.  

Han får nok å gjøre fremover tenker jeg... Når folk følger hans oppfordring og stormer til telefonen for å fortelle at de kanskje har funne en meteoritt eller ti. For ikke å snakke om alle som kommer til å få en i hodet. Jeg skal begynne å gå med hjelm.

"I Norge er det registrert bare 14 meteorittfunn siden 1848, siste gang i Moss i 2006. Steinen vekker allerede enorm interesse og kan være mye verdt." skriver Dagbladet i dag.
"Bare" 14!? Hallo! Det er jo sånn at man like godt kan gå å lete etter meteoritter som å spille lotto, hvis det stemmer at de er så mye verdt.

Åh, som jeg lengter etter vår!

onsdag 7. mars 2012

Hva ville bestemor sagt?

Det skulle egentlig bli et skjerf... Men tynt garn og gigafeite pinner ble litt sånn "keitete". Så da var det bare å felle av og finne et annet bruksområde. Dette "området" hadde jeg jo tenkt å fornye uansett ...


Det skulle vise seg å bli riktig så koselig. Mer romantisk kan man vel ikke skape det i stua midt på en onsdag i mars. Da gubben kom hjem, og han SÅ den, og han SKRØT av pynten min, så var romantikken fullkommen.

Og når jeg atpåtil fikk et koselig bilde av det hele, følte jeg meg som en hvilken som helst annen interiørblogger av rang.

Men så tok jeg et bilde til, og jeg må innrømme at jeg følte meg mer hjemme da jeg så på det...


Det er morsomt å strikke. Det ser iallefall morsomt ut i bøker og blader. Det er vel heller skjelden det blir noe av alt man ønsker og tenker at man skal få til å produsere. Jeg har til og med vært inne på tanken om å han stand på messer til jul... Hallo! Noen hjemme?  Jeg kommer til å stå på stand med TRE produkter. Men tar jeg godt betalt kan jeg jo tjene en slant, så kanskje jeg skulle prøve??

Nå er det jo så in å strikke interiør. Og som det "fornuftige" mennesket jeg er klarer jeg aldri å la være å tenke på hva bestemor hadde sagt hvis hun så at jeg f.eks. strikka klær til et NORGESGLASS!?!
For det første: fins det ikke mer nyttige ting å bruke glasset til? Mat for eksempel? Og for det andre: har man ikke mer vettige og nyttige ting å bruke energi og strikkeferdigheter til? Hva med ullongs til ungene?

Ja, bestemor, du kan så si. Jeg føler liksom at du ser meg, selv om du har forlatt denne jord. Og da kommer jeg ikke utenom å tenke på klesskapet mitt, som du kom å inspiserte gjevnlig, til min store fortvilelse. Men jeg HAR lært noe av deg! Jeg rydda faktisk i klesskapet mitt for noen uker siden. Og nå tenker jeg at jeg skal begynne på en mer nyttig strikkeprosjekt. Ullester. Ullongser. Jeg lover.

Godt at minnene om de gamles meninger om og med livet sitter litt fortsatt.

Men hvordan blir det med neste generasjon? 

tirsdag 6. mars 2012

Drømmehagen. Hurra.

Lillemor har oppdaga Drømmehagen. Hurra. ENDLIG!! TENK! Hun er 2 år og har ikke brydd seg om å se på tv før NÅ! Vi klarte endelig å få henne interessert i Drømmehagen. Vi tvang henne til å se tv. Bandt henne foran. Om hun gråt? Å joda! Men hun orka jo ikke å gråte i evigheter heller. Hun fant til slutt ut at hun skulle like det. Lurt. Det er viktig at barn ser så  mye på tv som mulig. Best om de er helt oppslukt, faktisk. Sånn at man får litt fred og ro i huset... 


Etter at broren slutta å se på Drømmehagen må jeg innrømme at jeg har sett på i smug. Jeg ble helt hekta, og savna Hopsi Deisi og Makka Pakka sine gjentatte setninger (åh, jeg vokser aldri fra repetisjon), for ikke å snakke om Tomlingene, som har slikt et praktfullt stemmeleie. Hinkel Pinkel sier ikke så mye, bare pip-pip, men det er søtt det også. Og når han ringer i bjella si! Jeg dåner!! Det er så... (ja, hva skal jeg si)... maskulint! Ja. Det er det. HAN er det. Maskulin.

Hahoene er litt sånn tykkfallen. Det er så bra. Man føler at de er større enn seg selv og da føler man seg bra. De som har produsert dette har tenkt på alt. I Drømmehagen er alle snille med hverandre, og de smitter med sin entusiasme over de små gledene her i livet. Jeg blir glad hele dagen av å se på det. Barna kan gjøre hva de vil, jeg bare ler. (Grise med middagen, vaske doen med hendene, nekte å legge seg.) Jeg bare sier som Hopsi Deisi: Hopsi deisi Bø! Også ler jeg.

Jada såe... Jeg er IKKE lei meg hvis det viser seg at lilla ønsker mer Drømmehagen framover. Ikke i det hele tatt! Fint om det er hver dag, og aller best om det er flere ganger daglig...




See you!

søndag 4. mars 2012

Helgereferat

Min mann ønsker seg traktor til bursdagen... (Hvis jeg ikke er helt på jordet med min kunsttolking.)
Han er så søt. Later som at han maler til guttungen, så legger han den diskret på bordet i håp om at kona ser den, tolker den, og bestiller en traktor.
(Ok, nå vet jeg egentlig at jeg er overfører litt strategiske takter over på en uskyldig, som mest sannsynlig ikke har tenkt sånn noen gang. Menn tenker ikke sånn. Det er bare å innrømme at det er noe bare kvinner gjør. Sånn gjevnt over i allefall. Legge et blad med bilde av DEN diamantringen foran mannens middags-tallerken, og forventer at han skal ta hintet, og så blir vi så til de grader skuffa når det viser seg at gaven inneholder noe totalt annet enn en diamantring.)

Ellers har helga gått med på å få svar på enkelte andre ting også. Vesla er like tålmodig som sin mor hvis det er noe hun ikke får til. Her skulle dere sett ansiktet, men jeg tenker å være litt snill med den stakkars jenta som ble tvunget til å gå på ski på nærmeste fjelltopp i en alder av 2 år. (Såpass må da en toåring klare.) Og det er klart, det hjelper jo å bli sint som en lemmen. Da blir du løfta opp nesten før du faller, for de skrika der kan man ødelegge hørselen på faktisk.

Ellers er det feber i huset. Det er heldigvis guttungen som har den. Da er det bedagelig ligging i sofaen og han er så søt og føyelig og stakkarslig at han står i fare for å bli oppspist.

Ha ei god uke alle sammen!! :)