GPS-sporing

Her har vi nok en kilde til stor diskusjon. Og det trengs. Det er så lite å diskutere om her i verden fra før...

Forslaget om scanning og transportbånd i barnehagen kom fram i et annet innlegg jeg hadde for noen dager siden. I dag kom jeg over nyheten om GPS- sporing av barnehagebarn.

Vet ikke om denne kan brukes til sporing av barn,
men den ser passe kul ut til oss barnehagefolk.
Så jeg ønsker meg en lignende på jobb, som jeg kan
blafre med når vi er på tur, sånn hvis vi møter på folk.  

JA! Så lurt. Det hadde vært en sann lettelse. Så kan vi voksne sitte å drikke kaffen vår med bedre samvittighet, for vi følger da med barna uansett! På en skjerm iallefall. Det får da holde, ærlig talt!
Vi voksne skal ikke blande oss inn i barnas lek likevel, det der fikser de jo helt fin selv! Og de må værsågod lære seg å løse konflikter på egen hånd, det er god trening til de blir voksne. Slår de hverandre ned av og til, så er det bare pass til dem, og de lærer av det også. Læring, læring, læring. På barnas vis.
Vi ser dem jo vi! Med hjelp av GPS, det er akkurat som med jerven og bjørnen det, og de klarer seg også helt utmerket selv. Det er bare så greit at vi SER HVOR DE ER. Så vi har KONTROLL.

Nå mangler det bare sånn dass som vasker barna i baken etter at de har gjort store ting på do, så slipper vi voksne det også. Det er da nok av håndvasking i barnehagen fra før, så hvis vi kan gjøre det litt mindre, så hadde det vært perfekt, for hendene blir så tørre av all vaskinga, for ikke å snakke om spritbruken.

Det kommer til å bli en enda mer attraktiv jobb å jobbe i barnehage fremover. Med god nok teknologi slipper vi å ha så mye nærkontakt med alle disse snørrete ungene. Det hadde vært fint. De kan sitte ved dataskjermen og lese nettbøker og finne tema de kan jobbe med, helt selv. Barns medvirkning. Med GPS-brikken godt plassert i en fin øredobb, sånn hvis de skulle finne på å bevege seg bort fra PC-en.

Så hadde vi voksne fått være litt mer i fred, på jobben også.

(Ok da, jeg ser den med å se hvor de er HVIS de forsvinner når man er på tur... Sånn for sikkerheten sin skyld.;)

Dilla

Jeg er glad. Her for ei tid tilbake var jeg skikkelig fortvila. Jeg fikk ikke dilla på noe musikk, sånn som før!! (Ja, det er kanskje en bagatell, men sånn var det bare.) Hva var problemet? Jeg var skikkelig lei det jeg hadde hørt på i månedsvis, eller årevis, for den saks skyld, og fant liksom ikke noe nytt. Mulig hverdagen gikk litt for fort, så jeg hadde ikke akkurat tid til å sitte og leite heller.

Men det har jeg nå! Hurra. Jeg har dilla. Først var det hun derre Colbie Caillat med "I do". Det var i bilen og på turgåing og i stua og ja... over alt. Det var bare så vidt  de på jobben slapp unna.

Nå har jeg avansert. Til et helt album faktisk!
Hekla Stålstrenga. Makramè. For ei fantastisk gruppe! Også jeg som elsker felegnikking, gitar og nord-norsk visesang med tilbehør.
Tekster på norsk, som man forstår innholdet i (det høres så mye lurere ut å synge ord man kan enn dårlig engelsk, som kanskje ikke har helt riktige ord på rett plass engang), MED innhold (ok da, kanskje ikke alt er like forståelig, "erter og sverter" heter en sang, og den må jeg innrømme at jeg sliter litt med å forstå).

Jeg føler meg litt som en liten unge, som kan høre det samme om og om og om igjen. Men det er jo om å gjøre å bevare barnet i seg nå for tida, og er det noe jeg henger med på her i verden, så er det det. På enkelte områder iallefall. Som musikk og film, f.eks. Jeg skjønner godt at treåringen vil se samme Sauen Shaun om og om igjen. Jeg burde kanskje være flau, men jeg har sikkert sett Stolthet og fordom seks ganger, og kommer til å se den mer. Det er noe med det å kunne drømme seg bort i fine kjoler og god gammeldags romantikk, der alt ender godt.

Her er en liten link til en fin sang av Hekla Stålstrenga:
http://www.youtube.com/watch?v=Rck1uCW50uA

Hørs!! ;)

Mannfolk

Det slår meg gang på gang på gang: Det hadde vært så mye enklere å være et mannfolk!!
Alle mennene jeg omgir meg med har flere fellestrekk. For det første så lar de ikke ting gå så inn på seg. Det kan godt hende noen kaller dem for litt av hvert, men de går ikke rundt å tenker på det. Neida, de har da god nok selvtillit, og tenker at det selvfølgelig er de andre som er teite, ikke de. Enkelt og greit.
De spiser middag, suller med sitt, sover godt om natta og durer i vei til jobb dagen etter, som om ingenting har skjedd.
(Her sliter kanskje vi kvinnfolk hakket mer... Hvorfor kalte hun meg drittkjerring? ER jeg ei drittkjerring? Hva har jeg gjort som fortjener dette? Hva kan jeg gjøre for ikke å være det? tenker vi, mens vi egentlig skal sove.)

For det andre så tenker de praktisk. I ett og alt.
I går hadde vi besøk av to av mine brødre. De funderte over dette med å jobbe i barnehage (sånn som jeg gjør). De lurte på om det ikke bare var greiest å feste strekkode på barna, også kunne jeg sitte ved inngangsdøra med en scanner og registrere dem. Så kunne foreldrene sette dem på et rullebånd. De kom til lekebåsen, toalettet, håndvasken, mathjørnet, påkledning og lufteluka, alt mens de oppholdt seg (stille og rolig) på båndet. Når det var gått lang nok tid til at barnehagedagen var over, hadde båndet gått runden, alle behov var dekt (?) de kom tilbake til meg, og jeg brukte scanneren og registrerte at de skulle hjem, mens jeg slafset på en dagsgammel tyggis og spurte foreldrene om de ville ha kvittering? Og pose? Og mens de svarte at ja takk, de ville gjerne ha pose, hadde jeg allerede knørva kvitteringa og kasta den i søpla...



Å ha menn som sjefer har jeg også registrert er ganske greit sånn utstyrsmessig. Kun det beste er godt nok, og vi damene får stort sett det vi vil ha, og mer til. (Her hender det vel kanskje at utstyret blir for fancy og teknologisk for noen av oss? "Er det ikke omsorgen for barna som er viktigst da? Og hva er galt med håndskrevne lapper??")
Men hva er det vel å veie for og imot for? Vi tar en av den og tre av den, enkelt og greit. Så kommer de fancye varene inn døra uka etter, og damene som tar imot kvitterer, noe skeptisk, mens de lurer på hva denne dingsen egentlig er for noe? Er det fare for stråling her eller? Det er nok best å holde litt avstand.

Da jeg var yngre tenkte jeg stadig vekk på fordeler og ulemper med å være mann og kvinne. Det dumme med å være kvinne var jo at man fikk mensen og mest sannsynlig måtte føde barn. Men vi slapp jo unna militæret da. Det var liksom det som var så dumt med å være mannfolk. Nå opplever jeg jo at de fleste menn slipper unna militæret, og de som kommer dit synes slettes ikke det er så ille. Så da er det vel ikke så mange ulemper igjen med å være mannfolk?

Nå lurer jeg veldig på hvor mitt mannfolk ble av? Han satt her i sta, trøtt som en dupp. Gåta er vel ikke egentlig så vanskelig å løse. Hva gjør et mannfolk når han er trøtt? Han går å legger seg. Enkelt og greit. Og når jeg bare har gjort litt av ditt og litt av datt, da skal jeg sannelig følge etter. Jeg skal bare først.

God natt! ;)

Litt blomster fra eller til...

I dag fikk jeg så hatten passa. Av min egen mor.
Min sønn hadde vært og "grovve" i kjøkkenskapene, og der hadde han funnet noe som han syntes ligna skrekkelig på en tennisrekkert.

Så han fant like gjerne fram en tennisball også, og satte igang med tennistrening i stua.
Som den pliktoppfyllende husmor jeg er, sa jeg jo som enhver husmor med et vakkert og pyntet hjem ville sagt: "Ikke slå tennisball'n inne i stua! Du kan treffe blomstran!"
Da hørte jeg en sarkastisk stemme fra sofaen:
"HAHAha! Du har no ikke akkorat så mange blomstra han kan treffe. Han skal no treffe bra hvis han treff de få du har!!"...
...!...Og dette kommer fra min egen mor!?

Har ikke JEG blomster?? Neivel...

Kan vel JEG noe for at det var en sånn

skrekkelig tørr sommer her i nord i år??

Da søstera mi så denne mente hun den trengte vann.

"Det har den faktisk fått!" kunne jeg da fronte med.

"Den fikk allerede vann for tre uker siden!

Og før det var den egentlig mye større."

Denne er nesten ny. Har prøvd å fortelle den at det er

trærne UTE som skal bli gule nå, DEN trenger ikke bli det.

Men den ser ikke ut til å ta hintet.

Denne ser ut til å klare seg bra som tørrplante...

Den bare krøller blarne litt, men er like grønn (som meg).

Jeg har til og med blomster i BILEN!

(Hadde iallefall. Fra butikken og til venninna mi...)

Og... Har kanskje nevnt det før, men hun derre morra mi... Eplet faller ikke langt fra stammen, sier jeg bare. 

Bare å spole tilbake

Er det noe med utviklingen av teknologiske duppedingser jeg er fornøyd med, så er det sånn tv-boks som man kan sette sendingen på pause, spole tilbake og ta opp på.
I sta, for eksempel, så så jeg på Idol. Plutselig dukker det opp et kjent fjes i ett sekund, og jeg lurer jo på hvor jeg har sett han før. Jeg spoler tilbake, og ser et fjes jeg en gang gikk på skole med. Så gøy!



Det er bare det at det har en tendens til å gå litt for langt. Som alt annet så blir man forvent. Også tror man at det går an med alt. Når jeg "hører" på radioen, men likevel ikke hører, og det kommer noe som egentlig er interessant, men så går jeg glipp av halve poenget, så ønsker jeg at man kunne spole på radioen.

Og enda verre: Når barna gjør noe/sier noe morsomt, så klarer jeg å glemme hva det var, da hadde det vært fint om de hadde en spoleknapp bak øret.
Og når mannen sier noe koselig, eller masserer, så hadde det vært skikkelig kjekt med spoleknapp.

Men det hadde jo også vært bra om man kunne spole fram av og til. Spole fra søndags kveld og rett til fredagskveld igjen, for eksempel. Ikke hver uke, såpass bra har jeg det da i ukedagene, men sånn av og til. Spole over sutrete morgener og kvelder hadde også vært fint.

Men du og du, så fort tida hadde gått DA!
Nei huff, jeg tenker det er greit å måtte ta de minuttene og timene og dagene som de kommer likevel, og prøve å huske tilbake til de som var på vanlig måte. Da har man så god unnskyldning for å bare huske det brae og det man ønsker å huske. ;)

Ha en FIN kveld! :)

Ikke for å skryte, men...

Vi fra Kåfjord har jo stempel  på oss (fra visse andre kommunenaboer) for å være så trege og rare så jeg synes ikke det gjør noe at vi tar til ordet og skryter litt av oss selv, for en gangs skyld, sånn i all beskjedenhet.

I dag har vi vært på tur. Oppe ved ei bru. Rettere sagt: ei hengebru. I Kåfjord. I Nord-Troms.

Den er spektakulær. Det sto det i avisene (var det Framtid i Nord eller i VG, eller var det i begge deler, men de går jo uansett for det samme). Og de sier det på VG-TV. Og på noe annet slags tv.

Ei som var i gapahuken ved siden av brua, samtidig som oss, påsto (ikke til oss, men til noen andre som også var der. Jeg er  jofra Kåfjord, så jeg er ikke nysgjerrig, men det er jo visse ting man ikke klarer å la være å høre) at det var Nord-Europas dypeste juv, eller hva det er de kaller det, canyon. Jeg tror henne. Det var HØYT!!

Og: Det er et av verdens mest spennende steder å hoppe i strikk. DET tror jeg iallefall på!! Jeg synes det er en VELDIG spennende tanke. FOR spennende faktisk. Og jeg har INGEN planer om å være så naturstidig at jeg kaster meg utfor ei bru.  Selv om det er strikk fast i meg. Jeg stoler ikke på strikk. Jeg er fra Kåfjord, jeg er rolig og sindig, og jeg hopper ikke i strikk. Sånn er det.

Og vet dere hva!? Det verste av alt var jo at vi møtte på mange mennesker, og alle var ikke fra Kåfjord. Neida, dit kom det (av alle folkeslag) både SKJERVØYVÆRINGER og REISAVÆRINGER (med fine biler, parkert langs en stakkarslig liten kåfjorsk grusvei), enda så teite og treige de synes Kåfjordinger er!

Så visse ting går fremover her i verden... ;)

VI SES I KÅFJORD!! (I Nord-Troms!)



Jeg fant, jeg fant!!

... meg selv. Liggende på et badegulv. Lufta var stort sett gått ut av meg. Sliten etter å ha blitt gnikket i hår og hengt oppunder et tak (det hadde igrunn vært deilig og litt av en opplevelse (iallefall hvis det var et mykt hår)), slått, sparket og kløpet (vel, det var kanskje litt dramatisk), og flekkete av skitne barnehender (akkurat sånn det er til daglig). Kunne sammenlignes med en rosin eller en svisker. Men det har jeg liksom ikke heeelt klart å identifisere meg med før. SÅ gammel er jeg da visselig ikke.
Så fant jeg altså denne:

Den er ikke gammel. Men den har vært veldig stor og forstrukket i skinnet. Akkurat som meg. Da det lå unger under mitt skinn. Og sprengte på så skinnet ble ømt og strekkmerkene spratt fram. Og når de var vel ute, ja, hva da? PFFffff... Og magen ble aldri som før.

Men jeg sørger ikke (har ikke tid). Tenk på hva jeg fikk ut! (Ja, tenk! HYYYLET og VRÆÆÆLET, det kaller jeg dem etter kveldens "førleggetidsprosjekt") To yndige skapninger, som vet å sjarmere mammahjertet og skrukkemagen (tross i at lufta går litt ut av en til tider).

God helg!! :)