Dilla

Jeg er glad. Her for ei tid tilbake var jeg skikkelig fortvila. Jeg fikk ikke dilla på noe musikk, sånn som før!! (Ja, det er kanskje en bagatell, men sånn var det bare.) Hva var problemet? Jeg var skikkelig lei det jeg hadde hørt på i månedsvis, eller årevis, for den saks skyld, og fant liksom ikke noe nytt. Mulig hverdagen gikk litt for fort, så jeg hadde ikke akkurat tid til å sitte og leite heller.

Men det har jeg nå! Hurra. Jeg har dilla. Først var det hun derre Colbie Caillat med "I do". Det var i bilen og på turgåing og i stua og ja... over alt. Det var bare så vidt  de på jobben slapp unna.

Nå har jeg avansert. Til et helt album faktisk!
Hekla Stålstrenga. Makramè. For ei fantastisk gruppe! Også jeg som elsker felegnikking, gitar og nord-norsk visesang med tilbehør.
Tekster på norsk, som man forstår innholdet i (det høres så mye lurere ut å synge ord man kan enn dårlig engelsk, som kanskje ikke har helt riktige ord på rett plass engang), MED innhold (ok da, kanskje ikke alt er like forståelig, "erter og sverter" heter en sang, og den må jeg innrømme at jeg sliter litt med å forstå).

Jeg føler meg litt som en liten unge, som kan høre det samme om og om og om igjen. Men det er jo om å gjøre å bevare barnet i seg nå for tida, og er det noe jeg henger med på her i verden, så er det det. På enkelte områder iallefall. Som musikk og film, f.eks. Jeg skjønner godt at treåringen vil se samme Sauen Shaun om og om igjen. Jeg burde kanskje være flau, men jeg har sikkert sett Stolthet og fordom seks ganger, og kommer til å se den mer. Det er noe med det å kunne drømme seg bort i fine kjoler og god gammeldags romantikk, der alt ender godt.

Her er en liten link til en fin sang av Hekla Stålstrenga:
http://www.youtube.com/watch?v=Rck1uCW50uA

Hørs!! ;)