Drømmehagen. Hurra.

Lillemor har oppdaga Drømmehagen. Hurra. ENDLIG!! TENK! Hun er 2 år og har ikke brydd seg om å se på tv før NÅ! Vi klarte endelig å få henne interessert i Drømmehagen. Vi tvang henne til å se tv. Bandt henne foran. Om hun gråt? Å joda! Men hun orka jo ikke å gråte i evigheter heller. Hun fant til slutt ut at hun skulle like det. Lurt. Det er viktig at barn ser så  mye på tv som mulig. Best om de er helt oppslukt, faktisk. Sånn at man får litt fred og ro i huset... 

Etter at broren slutta å se på Drømmehagen må jeg innrømme at jeg har sett på i smug. Jeg ble helt hekta, og savna Hopsi Deisi og Makka Pakka sine gjentatte setninger (åh, jeg vokser aldri fra repetisjon), for ikke å snakke om Tomlingene, som har slikt et praktfullt stemmeleie. Hinkel Pinkel sier ikke så mye, bare pip-pip, men det er søtt det også. Og når han ringer i bjella si! Jeg dåner!! Det er så... (ja, hva skal jeg si)... maskulint! Ja. Det er det. HAN er det. Maskulin.

Hahoene er litt sånn tykkfallen. Det er så bra. Man føler at de er større enn seg selv og da føler man seg bra. De som har produsert dette har tenkt på alt. I Drømmehagen er alle snille med hverandre, og de smitter med sin entusiasme over de små gledene her i livet. Jeg blir glad hele dagen av å se på det. Barna kan gjøre hva de vil, jeg bare ler. (Grise med middagen, vaske doen med hendene, nekte å legge seg.) Jeg bare sier som Hopsi Deisi: Hopsi deisi Bø! Også ler jeg.

Jada såe... Jeg er IKKE lei meg hvis det viser seg at lilla ønsker mer Drømmehagen framover. Ikke i det hele tatt! Fint om det er hver dag, og aller best om det er flere ganger daglig...



See you!