Jeg lever enda... Så vidt.

Neida, jeg er ikke død. Det bare virker sånn. Nå som jeg har blitt "voksen" har jeg innsett at vår og høst er til for en ting: å prøve å ta livet av folk. Spesielt foreldre.
Jeg tror jeg klaga min arme nød over dette i høst også, sist jeg holdt på å stryke med.
Men hærrlighet! Det MÅ da være lov å klage når man så vidt klarer å holde hodet over vannet!!? Og det føles som at man blir tvingt til å svømme tre runder krål uten å egentlig kunne det, og man sluker halvparten av vannet i bassenget...

HVORFOR??? Hvorfor skal alt skje på samme tid? Hvorfor kan ikke avslutninger og sommerfester og konfirmasjoner og dåper og foreldremøter og andre møter og bursdager komme litt mer spredt utover året??! Eller når det er andre høytider likevel? Sommerfest i februar, f.eks. Så var det unna. Foreldremøter i sommerferien, for da var vi likevel bortreist. Alt av konfirmasjoner, dåpsdager og bursdager kunne vært i jula, når man likevel har kaker, gaver og rent og ryddig hus. (BURDE ha iallefall...) Bryllup kunne vært lagt til påska...
Så kunne man bare ha slappa av resten av året, og holdt seg noenlunde flytende, helst på rygg, på en luftmadrass.

Ellers så kan det jo hende at det er meg det er noe galt med. Jeg trenger rett og slett et kurs i å ikke bli stressa av at det skal skje noe. For andre ser jo ut til å takle det helt fint, at det skjer noe. De ser høyst oppegående ut. Mens jeg, ser sikkert ut som er sur, gammel skurefille med ukesgamle kakaoflekker på.

Men nå er jeg plutselig tilbake. Nå skjer det nesten ikke noe lengre. (Hva SKAL jeg fylle fritida med? INGEN møter på kalenderen etter i morra kveld?! Får nesten abstinens... Not!)

Registrerer likevel at jeg har fått noen flere følgere. DET er jo oppmuntrende. Takk for det! :)

Ha en FIN vår! Håper dere også overlever den.


Nysgjerrig på hva jeg KUNNE blogga om i vår?

 Tre like nysgjerrig elger som inntok hagen og gnog hemningløst og rått på den finsete rogna... Vi hørte slafsinga helt inn, og jeg ble SINT! Da det enda var snø her, mens de sørpå sto i full blomst...

Eller en prikkete 2-års-dag, da jeg ikke fikk med på bildet at også mor og datter inntok prikkete jumpere, og jeg presterte å lure på hvorfor jeg fikk hodeverk...

Eller 17.mai-feiringa, der mor, som satt i 17. mai-kommiteen, pynta trappa med noe så vakkert som en snøskufle, og utstyrte gutten med to rumpeakebrett istedetfor flagg.

Men det viste seg jo at min kvinnelige intuisjon slo til (som alltid..!?).

Noen dager senere snødde det kraftig...