onsdag 10. november 2010

Å ha en toåring i hus viser seg å være en så morsom, men ofte krevende opplevelse, at det absolutt fortjener omtalelse i bloggen.
Jeg håper humørsvigningene går over, de gjør vel det?? I det ene øyeblikket er humøret på topp! Virkelig på topp. Man tøyser og ler og hopper og danser, og er bare den mest sjarmerende klovnen man kan tenke seg. Man kan også være sååå koselig og ville sitte på fanget og si: "kose", og vet så inderlig godt at det smelter mammahjertet.

Men så... Så blir alt bare helt feil og verden er absolutt ikke til å holde ut! Ikke for seg selv, og nesten ikke for oss andre. Som lyn fra klar himmel er man plutselig ikke med på noe, man skal bestemme selv, og blir det ikke som man har tenkt, DA!!
Det er desverre ikke bare lett å for oss voksne å vite hvordan ting er tenkt. Og får man ikke bestemme selv blir man enten veldig sint og roper og skriker, eller man blir som gelè. Å bli som gelè er et veldig godt virkemiddel hvis man vil ha mamma oppgitt og irritert. For det er jo sååå lett å ta på trusebleie på et par helt slappe bein, som er begynt å bli ganske så lange, og det er jo nesten ikke irriterende å kle lange votter på et par spagettiarmer, hvor tommelen absolutt ikke kommer dit den skal, og man helst skal nå barehagen før den stenger... Å kle på seg selv er ikke interessant, bare aaav og til, men ikke når mamma synes det passer...

Jada, eg tror jo også dette går over (verken jeg eller min mann eller noen andre jeg kjenner orker å leke spagetti lengre, så en ende må det jo ta... ) og når språket kommer seg, så er det jo lettere å få sagt sin mening.

Apropo språk...
Toåringen har elska pølse siden første gang han smakte det.
For en tid tilbake ble han ikke overraskende svært opptatt av pølseklypa i skuffa. Og DET lærte vi å si fort! "Pølseklype, pølseklype. pølseklype..." Her en dag vi hadde pølser til middag, var det en stund siden pølseklypa hadde vært i bruk. Da det bare var noen få biter igjen, gikk lyset opp for han. Den ble henta i skuffa med det fornøyde utropet: "Klypepølse!!", og så sprang han med den til matfatet for å fortære siste rest...
Ordene måtte "smakes" på etter at vi hadde sagt hva det egentlig het: "pølseklype, klypepølse, pølseklype, klypepølse..." Det viste seg imidlertid å ikke være så lett å spise pølsebiter med ei pølseklype av den konstruksjonen som er her i huset. Det ble vill fekting for å få den til å fungere som en toåring forventer av ei pølseklype. Og nå var selvsagt ikke gaffel et begrep lenger, her vare det bare klypepølse og pølseklype som gjaldt, og den hadde bare med å være medgjørlig å gjøre sin plikt som det den var tenkt til, ellers ville den havne i gulvet eller i veggen.




...Og ikke overraskende fant jeg den under en stol i stua litt etterpå... ;) 

Og når denne toåringen er kommet over dette stadiet, så har vi en til på lager...
Heldigvis så er de for sjarmerende til at man noen gang tenker at man gir opp i de verste episodene. :)

7 kommentarer:

  1. Sitter her og leser hos deg, og vips har du beskrevet min dag med 5 åringen....vi leker og ler og så plutselig sitter han med armer bestemt rundt seg og munnevikene nesten i gulvet. Tilbake sitter vi da som spmtegn, hva skjedde nå??? Og så etter litt leker vi og har det kjekt igjen og alt er glemt...

    Jeg håper på en bedre dag i morra :o)

    monica

    SvarSlett
  2. Vi sitter her og ler og ler :-D
    Ja det går nok over, men så blir de tenåringer, og da ....!!!
    Klemmer sørfra

    SvarSlett
  3. Hva?? Tror jammen meg vi har samme toåring!!

    Hver en setning du har skrevet stemmer på en prikk!

    :)

    SvarSlett
  4. Oi oi... ser æ har mer i vente... æ som allerede har en 1 åring i det stadiet... :P

    SvarSlett
  5. hihi... god beskrivelse av galehuset som pågår hjemme hos oss også i disse dager. Med to gutter på 2,5 år er det dobbelt opp av spaghettiarmer, sinte og blide unger hele dagen....

    Heldigvis er de mest blide :-)

    SvarSlett
  6. Artig hverdagsglimt, får meg til å mimre om gamledager da det var slik her hos oss... Kan med sikkerhet bekrefte at de kommer over også dette stadiet, bare for å komme over i andre stadier. :-)

    SvarSlett
  7. Min toåring er livsfarlig. Jeg går stort sett rundt med blåmerker eller halvveis avtygd tunge fordi han skaller meg regelrett ned når jeg minst aner det. Ikke fordi han har planlagt det men i sinne, glede eller et eller annet innfall så kaster han hodet bakover og treffer meg så det svir. En gang kunne jeg ikke snakke rent på flere dager, stooort kjøttsår på tunga som sikkert burde vært sydd.

    SvarSlett