Festelig ja....

I dag har vi hatt generalprøve i festligheter, med bryllupet til søstera mi til sommeren som mål. Vi var ikke lenge i barnedåpen før vi konkluderte med at her var det rom for forbedringer, virkelig! Men selv om det ikke føles sånn, vi er da fortsatt i livet..!

Det starta så hærlig med at lillemor (som vanlig) nekta å ha på kjole når vi skulle dra. Å ha storebror som forbilde er ikke bare greit. Hadde vi tredd på henne en hullete gammel ullongs og en lappa ullbody som broren hadde brukt, så hadde vi glatt sluppet denne første kneika. Men hun får bare lære seg at hun er jente, og når hun er så "uheldig" å ha fått mange fine kjoler i gave, så får hun værsågod bare bruke dem når anledningene for en gang skyld byr seg.
(Stakkars jente. Jeg føler litt med henne.) Vi klarte å finne den mest behagelig kjolen, som var mest mulig lik broren sin vest, og da gikk det greit til slutt, sånn ca.

Så var vi framme på fest da. (Forresten kjempehyggelig å bli bedt!! Synd det sikkert var siste gang...) Stemmene summer mot oss i det vi åpner ytterdøra, som bevis på at her er det også er par andre. Vi kler av oss klærne, mens barna står stive av skrekk i gangen, og må bæres inn. Idet vi setter oss (vi aner at dette kan bli "livate", så vi finner det bordet som er minst mulig midt i) klarer bror å stange hodet i bordkanten, etterfulgt av et skrekkelig hyl, og påfølgende uling, som varer i laaaange minutter, mens en far (som ikke akkurat higer etter unødig oppmerksomhet) trøster etter beste evne.

Så er det tid for mat. Bror vil ha brus. Ok, det er fest, vi lar han få litt brus. Hadde nå det brusglasset bare havna i magen og ikke på bordet og mest på gulvet, så hadde det jo vært vel og bra. Men det gjør det jo ikke. En småsvett far tørker opp med de få serviettene som er tilstede, mens han hinter til en småsulten mor om at han muligens trenger fler.

Bordene var fint pynta. Her kan vi godt legge trykk på VAR. Inntil vi pynta litt mer med brus, og søster også ville sette sitt preg på det hele med å rive duken i filler, og slenge på en lang flenge på ca en meter. Hvor var den tapen jeg hadde gjemt i veska før jul?
Vel, vi får da etter hvert putta i oss gode kaker i ro og mak. Helt til søster klemmer fingrene mellom to stoler, og lydnivået fra bordet lengst bort i kråa igjen overdøver resten av selskapets summende stemmer. Nå prøver mor å se på far og le, for dette begynner å bli komisk. Men etter å ha fått "dette-er -ikke-morsomt-jeg-vil-hjem-blikket" fra far, slukner latteren fort, og hun begynner også å lengte hjem.

Etter kakene er det tid for lek. Så godt å ha litt voksentid  ved bordet,  og endelig prate litt med de andre som sitter der. Det varer kanskje i tre minutter, så kommer søster deisende med et meterslangt skojern, til vår store begeistring. Dasker litt på bordet, og klarer nesten å treffe målet: kopper og kar.
Nesten samtidig hører vi på  nytt uling. Fra en som sitter med hodet nedi en lekekasse, hvorpå en liten tass har klaska lokket til kassa i hodet på stakkaren...

Vi bestemmer oss for å dra hjem. (Ok, vi fikk noen ledige stunder, innimellom, til hyggelig prat med gode venner, TAKK!)
Vi bruker vel ett kvarter på å kle på oss å komme oss ut, for nå vil jo ikke gullungene hjem. Det er luer av og luer på og jakker hit og jakker dit og "æ vil sjøl" og "æ vil ikke" og løping med cherrox inn i stua. Til slutt sitter vi der da, med ungene fastspendte i hvert sitt sete, hylende... På tur HJEM!

Så gjett om vi gleder oss til bryllup!! Iallefall til barna har sovna og vi kan feste litt mer
anonymt og stillferdig...

Endelig klar til å dra... En godt slitt jakke, votter som stinker og
cherrox passer perfekt til finkjolen. Det gjør iallefall søster glad,
da det er selveste BROR som har brukt plaggene før.

Kanskje vi kan konkludere med at hvit strømpebukse
 ikke er det lureste når bryllupet går av stabelen...