Neper og nord vs sør

Min mann kom hjem fra jobb her om dagen og rista på hodet og lurte på hvordan det kunne ha seg at flere av kollegaene satt å gomla nepe til lunsj. "Er det vanlig?", spurte han? "Eh... Vanlig og vanlig. Det er jo mange som dyrker neper her, sånn for gomlingens skyld", svarte jeg. Så da er det vel ikke så uvanlig heller da.
Joda, det gror jo ting og tang her oppe også. En gang hadde vi faktisk en nepe hjemme hos foreldrene mine som ble GEDIGEN! Den ble som to barnehoder tilsammen (eller et SVÆRT voksent hode om du vil). Vi holdt den opp èn etter èn og målte og sammenligna, og så hvem som ligna mest på ei nepe. (Det ble sikkert meg.)

Han skal nok oppdage mange ting som er til å riste på hodet av i tida framover. Jeg for min del slutter ikke å forundre meg over forskjeller og likheter mellom landsdelene i vårt lengstrakte land.
Ta for eksempel selskpeligheter. Selskap sørpå er SELSKAP! Man pynter seg. Får en innbydelse med et klokkeslett, og kommer gjerne litt etter for ikke å komme for tidlig, for ikke å forstyrre.

Selskap nordpå... Tja... Det KAN være pynting. Iallefall i bryllup, dåp og konfirmasjoner. Bursdager kan da også være staselig. Men er det ikke runde dager så vet man ikke:
A) om det kommer noen
B) hvor mange som kommer
C) når det evt kommer noen
D) om de kommer i fjøsklær, turklær med bållukt eller er litt mer festlig kledt
E) Du bør bake KAKE(R)! og ha kaffen klar, for hvis det kommer noen og de ikke får servering, så er det skikkelig teit.

(Dette bildet er lånt fra Google, nam NAM så kakesulten jeg ble nå...)

Kaffer og kaker ja...
Som nordlending må jeg jo si at jeg venta lenge på de kakene i de første selskapene jeg var i sørpå. Middagen var fortært, og her i nord pleier kaffer og kaker å komme på bordet MED EN GANG (iallefall så raskt det lar seg gjøre) etter varmmaten. Man kan være "omsåkor" mett, men kaffe og kaker klarer man å presse ned. Det er liksom det som er festens høydepunkt.
Mulig det er derfor de er så T R E I G E med den slags der sør. Man skal bare gå der å glede seg, L E N G E. Og snakke med folk. Så, langt på kveld, når man egentlig har gitt opp og hadde tenkt på å dra hjem etter å ha gjespa i en time allerede, DA kommer de trekkende med godsakene.

Etter å ha bodd noen år sørpå merker jeg jo at jeg har blitt mer søring enn nording på dette området. Så når det er selskap så sender jeg meldinger og inviterer (men de som ikke får meldinger er selvsagt velkommen de også!). Men pga gammel skikk her så sier jeg ikke klokkeslett. Folk får kommer når det passer dem. Men jeg ser jo fordelen med klokkeslett. Og når vi ikke får klokkeslett, HVIS vi får invitasjon, så merker jeg jo at jeg lurer VELDIG på når det passer best at vi kommer.
Men når det gjelder kaffe og kaker, så tør jeg ikke å vente for lenge. Plutselig har gjestene dratt, og der sitter vi igjen alene, med haugevis av kaker på spiskammerst.
Men bevares, jeg skjønner tanken til søringene. Det pleier jo å være en fordel å ha plass til det beste. ;)

Dette er MIN oppfatning. Slett ikke sikkert det passer for alle søringer og nordinger.
Hvilke erfaringer har dere?

Ha en god kveld!! :)

Fargesjokk

Mens vi er inne på farger...
Glunten vår mangler joggebukser. Så da jeg bestilte noe fra H&M her om dagen, slang jeg like godt en bestilling på ei joggebukse til 145,- kroner. Det var bare det at de var litt utplukka på fargene, som vanlig...

Ja ja, tenkte jeg. Den grønne der er vel ikke så verst.

Da den kom i posten syntes jeg først den var ganske verst. Jeg hadde kanskje håpet at den skulle være litt mørkere grønn.

Men skitt au! Barn skal ha farger, tenkte jeg. Og sendte gutten i barnehagen med den grønneste grønne buksa...

Men hva skjedde??!

Da han ble henta i barnehagen hadde han ikke buksa på. Den lå i hylla, den.



Og var langt fra ren (noe som jo ikke er særlig nytt hva barnehageklær angår), og langt fra hel. (En mulig årsak til at den var såpass billig?? Ikke beste kvalitet kanskje)

De hadde nemlig vært og plukka bringebær. Og tror dere ikke han så sitt snitt til å bli kvitt den skjærende grønne buksa!? Jeg ser han for meg: "Jeg henger bare rumpa på denne kvisten og aker fram... Sånn!"

Men er han riktig uheldig, så tar mamma seg tid til å sy litt, for en gangs skyld. Bevares! Splitter nye buksa!! Neste gang blir det GUL bukse. Gult er kult. 

Fargeutfordring

Jeg leser i flere blogger at de tar utfordringer med farger i heimen. Da skal de vise fram ting i interiøret som har en spesielt utvalgt farge. Det har vært rosa, orange og sort. Og sikkert flere som jeg ikke har fått med meg.

Tenkte jeg skulle ta alle utfordringene under ett, nå som det er ei stund sia det starta, og jeg ikke har vært med før...

Vi tar rett og slett alle farger...

Denne fargeglade tannkremen er sikkert ment til å få barna til å

smile når man pusser tennene på dem. Vel... DET funker ikke akkurat

på våre barn, men du og du så deilig med en slik fargeklatt på vasken!

Redder dagen til mor iallefall! (?)

Det skal visst være stilfullt med helt hvite håndklær på nye bad.

Men det er oppskrytt. De blir jo omtrent som dette etter tre-fire

omganger i maskinen iansett, så vi har gått til innkjøp av ti stk av

dette i stedet. UTROLIG fargerikt på badet for tida!!

Og hva med misfarger? Det er da også farger...

Vi tvinger vesla til å søle litt yoghurt her og der, så det ikke

skal bli så fargeløst og kjedelig.

Min mann har piffet opp finbuksa med noen hvite prikker rundt omkring.

Han tok bare litt av malingen vi har på huset og dæsja på.

Jeg skjønte ikke hva han drev på med der ute, men du

verden så imponert jeg ble av hans kreativitet når han kom inn.

Helt svart og blank keramikktopp er kjedelig!

Bordflater er blir også utrolig "platte" hvis det ikke er litt

sjateringer av diverse slag på dem. (Her syns sjateringene

skuffende dårlig...)

Dette ble også et dårlig eksempel, da vesla var litt for pertentlig da

hun spiste kvelds (eller spiste hun i det hele tatt?). Vi liker ikke

helt hvite overflater. Kan lett bli blendet.

Så... Hvordan står det til med DIN fargeutfordring??

Effektiv lørdag

Og hva tenker du når du ser dette bildet?

Du tenker nok: - Jøss! Her har husmora sjøl vært i sving!

Og det har du helt rett i. Så til de grader.

Jeg har nå funnet ut at man er ti ganger mer effektiv på lørdager når man jobber fem dager i uka enn når man har fri 60 dager i strekk.

Når man kommer hjem fra jobb på en torsdag er ikke lysta sååå veldig stor på å kaste seg rundt i huset å stelle og styre.

Man venter nemlig til lørdag, for da er man hjemme hele dagen. Iallefall et stykke utover formiddagen.

Jeg sto på vaskerommet og hang opp en kurv med våte klær, som var på grensa til å lukte mugg, da lillegutt stakk sin lyse lygg inn døra og sa så pent: -Tror det mamma, at vi må bake boller. -Ja, det var godt du sa, lille venn! Vi må bake både brød og boller, vi har omtrent ikke mat i huset. (Stakkars lille gutten. Han var så sulten at han egenhendig måtte komme å be om at det ble laget litt mat, før mor reagerte.)

Så mor hev seg rundt, satte bolledeig... Og der var det tomt for hvetemel. Sendte mannen him self til butikken for å ordne saken. Han kom hjem, og vi satte bolledeigen. Så var det tid for brøddeig. Fant alle ingrediensene, bortsett fra havregryn...

Så bar det til butikken igjen. Denne gangen var det jeg og barna som tok oss en luftetur, mens mannen satte over grøten.

Vel hjemme var det å hive igang brøddeigen i Kenwooden og rulle ut bolledeigen (med god hjelp fra fire barnehender, og to barnemunner som ELSKER bolledeig (bare så synd ikke magen gjør det)). Imens rørte jeg i grøten, og tenkte: OWÆO!! FOR ei husmor jeg er!!

Det gikk som smurt ei stund. Så bar det igang. Med hyling (mens Kenwooden fortsatt durte, fordi jeg hadde hatt for mye vann i deigen, og prøvde å utligne det med mel). Da gikk det opp for meg at de barna som var så sultne i sta enda ikke hadde fått skikkelig mat. Så hylinga tiltok. Men jeg hadde bestemt meg; de skulle spise skikkelig med middag i dag, så noe mat før maten var ikke aktuelt.

Nå begynte også mannen min å bli litt amper, mens han fortvilt forsøkte å gjøre abligøyer for å få dem til å slutte med den tutinga, det var igrunn nok med kjøkkenmaskinen, som ikke ga seg.

Langt om lenge (etter nikoking og blåsing på grøten) ble det endelig middag, og ungene spiste. Og spiste. Og etterpå spiste de ferske boller, mens brøddeigen sto og gikk. Alt var så herlig, og jeg tenkte på at det er bra for barna at de er skikkelig sultne før de får mat, (for menn også, for den saks skyld) så setter de mer pris på maten, og kan kanskje sette seg inn i hvor fælt mange har det her i verden. (At jeg smugspiste smågodt der jeg huserte var ikke tema der og da, i dag var det menn og barn som skulle tuktes.)

Men effektivitet og tukt har sin pris. Tror dere ikke brøddeigen ble glemt! Hadde det ikke vært for at det lå en pose over, hadde den lagt seg utover både benk og gulv. Og når brødene var i formene, var det en lite gutt som hang over bordet og påsto at det brant i rumpa. Jeg spurte om det var vondt? -Ja takk! svarte han.

Det slo meg at bolledeig, grøt og ferske boller sånn rett etter hverandre kan være en mulig årsak til følelse av brann i baken. Og når vesla fulgte på var dagen komplett.

Neste lørdag blir det pølser til frokost, lunsj, middag og kvelds. Lett og skjære i biter og servere, helst kalde, og passe mengde mat i hver bit.

GOD HELG VIDERE!! ;)

Rysta og selvsentrert

Jeg hadde liksom trodd at man fant seg selv LITT før man ble 30. Jeg gikk til og med på folkehøgskole i en alder av 19 år for å finne meg selv tidlig nok, slik at jeg kunne slappe av resten av livet.
Men jeg måtte bare legge meg flat, rulle meg rundt og leite videre, jeg fant meg definitivt ikke den gangen.

Det viste seg at det skulle gå elleve år, iallefall. I mellomtiden gjorde jeg mye rart mens jeg leita. Jeg har alltid vært en rolig person, så det var jo ikke grøftefyll og pokerspilling akkurat, men sånne ting som å starte på radiografstudiet, f.eks. Hallo. Radiograf!?? Det var vel helst fordi det hadde et kult navn. Lynet slo heldigivs ned i tide, og jeg innså at et liv på landet ikke var forenelig med et mangfold av røntgenapparater.
Så jeg hoppa over til førskolelærerstudiet. Ja, begge studier har jo med mennesker å gjøre, så SÅ stort hopp var det vel ikke?...

En gang jeg hadde veiledning med pedagogikklæreren min, spurte hun rett ut: "HVA får deg til å velge dette? Du har 7 mindre søsken, og man skulle tro du var drittlei den sorten." Jeg husker ikke hva jeg svarte (sikkert noe som var forenelig med en grei karakter), men noe inni meg sa at hun hadde rett. Jeg var gærn! Og ikke overmenneskelig glad i småbarn. Jeg kom til å bli drittlei yrket før jeg begynte. Men det gikk overraskende bra, og jeg klarte da jobben greit. Og ja, jeg har vært lei innimellom. Og nå, når jeg har to små hjemme, tenkte jeg at jeg iallefall kom til å bli lei. Men så viser det seg at jeg faktisk bare synes det blir mer og mer interessant. Jeg bryr meg på en annen måte. Før var jeg bare glad for å komme hjem og hvile hodet. (Ok, det HADDE vært deilig å hvile hodet etter jobb fortsatt...) Men nå blir jeg oppriktig glad for å hente mine egne barn i barnehagen. Jeg synes det er så fint å klemme de som betyr aller mest for meg. Og i barnehagen tenker jeg at noen elsker disse barna like mye som jeg elsker mine, så da er jobben min en av verdens viktigste. Den gir mening.

Så var det trening. Et evig tema. Det har nå gått opp for meg at det bare er noe enkelte av oss MÅ gjøre. Gjevnlig. Resten av livet. (Sukk. Resten av livet!?) Jeg kan vel ikke skryte på meg at jeg alltid har likt å trene. Jeg har rett og slett HATA å presse meg. Hvis andre ser på, ok, LITT, men er jeg alene, niks.
Jeg kunne bare ikke skjønne at daffing alene rundt omkring hver fjortende dag ga så lite resultater. Helt til min mann sa at det mest effektive er å ha puls, gjevnlig. -Åja?! -Og har man blodsmak i munnen, så er det super-effektivt. -AHA!!?
Så nå har jeg endelig (skjønner ikke hvorfor akkurat nå?) tatt bladet fra fanget, og kommet meg ut. Flere ganger i uka (foreløpig). HVA SKJER?
Jeg leter etter blodsmak i munnen. (Og joda, jeg får da det ganske så fort fortsatt, (bare jeg leiter godt nok, hehe).) Og jeg har gjort en (nesten ekkel) oppdagelse: Jeg LIKER å være anpusten! Jeg kan ikke fatte det. Før var jeg nesten redd for det. Slitsomt. Ubehagelig. (KAN jo hende denne redselen kommer tilbake en gang...)

Over til husvask. Jeg har ALDRI likt å vaske. Jeg gjentar: aldri! Men så fikk vi eget, nytt hus. Og tror dere ikke selveste Kåfjordolga er blitt opptatt av å vaske og ta vare på huset sitt?? (Vel, at jeg ELSKER å vaske er vel å ta hardt i, men det er greit nok liksom... På grensa til koselig.)
Det neste blir vel at det er ryddig rundt i hele huset, til enhver tid. Og nå blir jeg redd. Er det da jeg skal lage ny blogg? Og ta fine bilder hver dag, rydde og pynte, handle og forandre? Nei, nå får det holde. Jeg tenker vi sier at jeg har funnet meg selv nok nå. Enkelte hemmelige rom må man nok bare la være lukket...

Så jeg sier meg fornøyd, og håper jeg ikke utvikler meg mer. Det ville vært fryktelig slitsomt å spurte rundt på E6 her hver bidige ettermiddag på leiting etter blodsmaken. Å absolutt alltid like alt som skjer på jobben hadde blitt for heftig. Å vaske huset rundt hvert halvår hadde jo vært skummelt pertentlig. Og sist, men ikke minst, å ikke spise noen usunne ting i hverdagen hadde jo rett og slett vært uhørt!!

Og vips var sommern over

Nå har jeg satt meg i godstolen, og det føles som at jeg  kan sitte her i timesvis. Men, som vanlig, plikter kaller. (Superhusmora er i full sving, egentlig. Har iallefall skottet bort på støvsugeren, og blei litt skuffa når den sto der fortsatt, og bare venta på å bli satt igang.)
Tenkte bare å gi litt livstegn fra meg, sånn at dere ikke gir opp. Det er lite inspirerende å klikke seg inn på en blogg, for så å se at det står akkurat det samme som det gjorde for fjorten dager siden.
Jeg lover forbedring. Det er bare det at det har skjedd så mye her i det siste.

Det gikk opp for meg her en dag at det faktisk bare var kort tid til jeg skal begynne å jobbe. 100 %. Ikke vikariat denne gangen. Neida. Fast stilling. Så da var det bare å ninyte siste rest av den lengste ferien jeg har hatt siden jeg gikk på ungdomsskolen.
Vi har feira bursdager. Vi har kjørt turer. Sykla turer. Gått turer. Hatt koselig besøk...
Hvis noen tror vi har spist godt, så er det bare å tro om igjen. Vi har OVERHODET ikke spist is, kaker, boller og sjokolade. Overhodet ikke.
Det har vært den beste sommern jeg kan huske, og atpåtil masse fint sommervær her i nord. Ungene har hatt lang ferie de også, og har satt stor pris på å gå i pysjen til langt ut på formiddagen.

Har dere hatt en fin sommer? Håper det!! :)

Her er noen ferieminner fra oss:

Vi liker oss i fjæra. Og når det er såpass bra temperatur at barna kan ligge/sitte
halvveis uti havet uten å bli dratt lengre oppi fjærsteinene, så er livet perfekt.

Føste gang det er hersja her til gards på mange mange år. Bestefar har sauer,
og tørrhøyet er til medisinsk bruk, ifølge han. Også er det jo LITT nostalgi over det hele.

Når luene blir for små her i huset finner vi bare nye måter å bruke dem på.

Jeg har stjålet et nydelig bilde av min mann.

Sommerens tema har vel egentlig vært sykkel.

Søsken"kjærlighet"

"KOR E BRUSEN MIN??!! KÆM HAR DROKKE DEN OPP?!? Æ HADDE LAGT DEN I KJØLESKAPE, OG NO E DEN BORTE." Søstera mi på 21 fortviler. Hun skal på tur og har kjøpt brus for anledningen. Men å legge den i det "offentlige" kjøleskapet hjemme hos "ho mor", var nok ikke det lureste. Hun burde forutsett det...

Han som fikk skylda hadde løpt opp på nærmeste fjelltopp. Sikkert det lureste der og da. Der satt han til søstera var dratt på tur på havet. Jeg så han i livet etterpå, så jeg tror det gikk bra. Mulig han skyldte på at han har diabetes og at brus er skrekkelig nødvendig når man har det. Hvem av oss andre vet? Det er godt å ha en eller annen slags sykdom når man er ni søsken, for ellers har du lite å få sympati for. Jeg har alltid vært (til tider irriterende) frisk.

Mange lignende spørsmål og kjeftende fraser er ropt ut i huset til foreldrene mine gjennom årenes løp. I en søskenflokk på ni er det kanskje ikke til å unngå. Selv har jeg nå mitt eget hus, min egen vaskemaskin (som jeg kan skylde på når sokkene blir borte), mitt eget rot. Og det er VELDIG deilig! Men jeg kjenner igjen frustrasjonen.
Det slo aldri feil. Når jeg hade vært hjemme i helgene og vaska en maskin med klær eller to, var det slett ikke uvanlig at jeg tok bussen tilbake til hybelen tre-fire plagg fattigere. Det var bare å henge dem til tørk det, så var man sikra at noen så sitt snitt til å "ta feil" eller bare "låne" litt.

Ullundertøy var det bare å si farvel til etter et par gangers bruk (beklager skakt bilde, men maskinen vil ikke snu det). Sokker kunne jeg bare gå på leiting etter i de andre sine skap, så fant jeg garantert et og et halvt par som ble borte sist jeg var hjemme. Trusene fikk jeg ha i fred, da jeg (for den saks skyld: heldigvis) hadde større rumpe enn de fleste andre i huset. Jeg skyldte på den som sa minst når noe var borte og jeg konfronterte, og det stemte stort sett.

Men dette er visst ikke et ukjent fenomen i større søskenflokker. Jeg har noen venninner som er fra en flokk på ti, hvorav syv av dem er jenter. DER var det "stjeling" skal jeg si dere! Hvis en av dem hadde noe fint på seg, og jeg sa at jeg synes det var fint, så kunne jeg være sikker på at det egentlig ikke var hennes. Hun bare "lånte" litt. Det være seg sko, kjoler, skjerf, vesker eller jakker.

En gang var den ene av dem på overnattingsbesøk hjemme hos oss. Vi skulle gå på topptur på lørdagen, og hun hadde pakka så hun skulle være godt utstyrt.

Det var ikke så veldig langt ut på lørdags morgenen da vi våkna av at døra til soverommet mitt fløy opp, og ei av søstrene hennes ropte til ei irriterende lillesøster, som nok raskt ante hva det gjaldt: "KOR E VINDVOTTAN MINE??!"

Her var det ikke noe vennlig "God morn!", nei. Mer husker jeg egentlig ikke (mulig jeg var i sjokk), men når storesøstera hadde tatt seg bryet med å ta en aldri så liten omvei for å få tak i vottene sine, så tror jeg hun var i såpass dårlig humør at lillesøster ikke satte seg på bakbeina.

Nå er det ei stund sia jeg bodde hjemme hos foreldrene mine. Men det var godt å høre at ingenting er forandra for dem som fortsatt bor der, i tid og i utide. Vi liker jo at ting er "som før", ikke sant?

Hvis noen av dere søsken leser dette; kom gjerne til storesøster for råd. Jeg kan blant annet nevne at lugging, knusing av glass, kasting av fat og slenging med dører så handa gikk gjennom ikke så ut til å hjelpe den gang. Men mulig det har bedre effekt for dagens ungdom.