onsdag 17. august 2011

Rysta og selvsentrert

Jeg hadde liksom trodd at man fant seg selv LITT før man ble 30. Jeg gikk til og med på folkehøgskole i en alder av 19 år for å finne meg selv tidlig nok, slik at jeg kunne slappe av resten av livet.
Men jeg måtte bare legge meg flat, rulle meg rundt og leite videre, jeg fant meg definitivt ikke den gangen.

Det viste seg at det skulle gå elleve år, iallefall. I mellomtiden gjorde jeg mye rart mens jeg leita. Jeg har alltid vært en rolig person, så det var jo ikke grøftefyll og pokerspilling akkurat, men sånne ting som å starte på radiografstudiet, f.eks. Hallo. Radiograf!?? Det var vel helst fordi det hadde et kult navn. Lynet slo heldigivs ned i tide, og jeg innså at et liv på landet ikke var forenelig med et mangfold av røntgenapparater.
Så jeg hoppa over til førskolelærerstudiet. Ja, begge studier har jo med mennesker å gjøre, så SÅ stort hopp var det vel ikke?...

En gang jeg hadde veiledning med pedagogikklæreren min, spurte hun rett ut: "HVA får deg til å velge dette? Du har 7 mindre søsken, og man skulle tro du var drittlei den sorten." Jeg husker ikke hva jeg svarte (sikkert noe som var forenelig med en grei karakter), men noe inni meg sa at hun hadde rett. Jeg var gærn! Og ikke overmenneskelig glad i småbarn. Jeg kom til å bli drittlei yrket før jeg begynte. Men det gikk overraskende bra, og jeg klarte da jobben greit. Og ja, jeg har vært lei innimellom. Og nå, når jeg har to små hjemme, tenkte jeg at jeg iallefall kom til å bli lei. Men så viser det seg at jeg faktisk bare synes det blir mer og mer interessant. Jeg bryr meg på en annen måte. Før var jeg bare glad for å komme hjem og hvile hodet. (Ok, det HADDE vært deilig å hvile hodet etter jobb fortsatt...) Men nå blir jeg oppriktig glad for å hente mine egne barn i barnehagen. Jeg synes det er så fint å klemme de som betyr aller mest for meg. Og i barnehagen tenker jeg at noen elsker disse barna like mye som jeg elsker mine, så da er jobben min en av verdens viktigste. Den gir mening.

Så var det trening. Et evig tema. Det har nå gått opp for meg at det bare er noe enkelte av oss MÅ gjøre. Gjevnlig. Resten av livet. (Sukk. Resten av livet!?) Jeg kan vel ikke skryte på meg at jeg alltid har likt å trene. Jeg har rett og slett HATA å presse meg. Hvis andre ser på, ok, LITT, men er jeg alene, niks.
Jeg kunne bare ikke skjønne at daffing alene rundt omkring hver fjortende dag ga så lite resultater. Helt til min mann sa at det mest effektive er å ha puls, gjevnlig. -Åja?! -Og har man blodsmak i munnen, så er det super-effektivt. -AHA!!?
Så nå har jeg endelig (skjønner ikke hvorfor akkurat nå?) tatt bladet fra fanget, og kommet meg ut. Flere ganger i uka (foreløpig). HVA SKJER?
Jeg leter etter blodsmak i munnen. (Og joda, jeg får da det ganske så fort fortsatt, (bare jeg leiter godt nok, hehe).) Og jeg har gjort en (nesten ekkel) oppdagelse: Jeg LIKER å være anpusten! Jeg kan ikke fatte det. Før var jeg nesten redd for det. Slitsomt. Ubehagelig. (KAN jo hende denne redselen kommer tilbake en gang...)

Over til husvask. Jeg har ALDRI likt å vaske. Jeg gjentar: aldri! Men så fikk vi eget, nytt hus. Og tror dere ikke selveste Kåfjordolga er blitt opptatt av å vaske og ta vare på huset sitt?? (Vel, at jeg ELSKER å vaske er vel å ta hardt i, men det er greit nok liksom... På grensa til koselig.)
Det neste blir vel at det er ryddig rundt i hele huset, til enhver tid. Og nå blir jeg redd. Er det da jeg skal lage ny blogg? Og ta fine bilder hver dag, rydde og pynte, handle og forandre? Nei, nå får det holde. Jeg tenker vi sier at jeg har funnet meg selv nok nå. Enkelte hemmelige rom må man nok bare la være lukket...

Så jeg sier meg fornøyd, og håper jeg ikke utvikler meg mer. Det ville vært fryktelig slitsomt å spurte rundt på E6 her hver bidige ettermiddag på leiting etter blodsmaken. Å absolutt alltid like alt som skjer på jobben hadde blitt for heftig. Å vaske huset rundt hvert halvår hadde jo vært skummelt pertentlig. Og sist, men ikke minst, å ikke spise noen usunne ting i hverdagen hadde jo rett og slett vært uhørt!!



7 kommentarer:

  1. Åh! Du e så arti!
    Du aner ikkje korr æ kjenn mæ igjen i det du skriv her...
    Kanskje æ må prøv å ta bladet fra fanget æ og, og leit etter litt blodsmak...hadde ikkje skada! ;-)

    Klæm, Kathrine

    SvarSlett
  2. Du får det sagt :))
    Mange førskulelærarar innpå her ;)

    SvarSlett
  3. Det der med treninga hørtes rett og slett skummelt ut..
    Men artig lesning som vanlig :-)

    Seinsommerklem fra sør

    SvarSlett
  4. Du herlige vesen! Du skriver på en slik måte at man ikke klarer å la være å skratte! Og i tilegg kjenner de aller fleste seg igjen! Spesielt med den treninga..og vaskinga...
    Takk for en herlig beskivelse! :D

    SvarSlett
  5. Jeg er forsåvidt enig i at det beste er å ha puls- jevnlig ;-D

    SvarSlett