Unik støvsuger

SE så fin støvsuger jeg har fått meg! Den er bare helt fantastisk!! Den ikke bare ser ut som ei marihøne, men den høres ut som ei marihøne også. (Har du hørt ei marihøne noen gang?) Jeg går og gleder meg til å støvsuge hele tida, finner stadig nye steder som må støvsuges. Det er så UTROLIG støvfritt her for tida. Ungene er også helt fra seg av begeistring. Det er nesten sånn at det er kamp mellom mor og barn for å komme seg først opp av senga om morgenen, og lete etter hybelkaniner som var så ulur at de dukket opp iløpet av natta.

Følehornene med øyne på føler seg fram til rusk og rask selv. Den rusler fram som ei...marihøne...og er superhappy når den finner noe. Er det smuler av ett eller annet godt, blir den ekstra ivrig. Ja, det hender til og med den slår ut vingene og flyr opp under taket for å se om det er noe spindelvev den kan slikke i seg. Gjett om det ble oppstandelse første gang den gjorde det!

Vi trenger ingen kjærledyr her i huset når vi har denne. Og gjett hva den heter!? Tihiii.... Ja, du gjettet det vel du. Den heter selvfølgelig MARI.

Tanker etter grusmhetene

Det er utrolig hvor mange kloke ord og setninger som blir sagt når noe så grusomt som det som skjedde på fredag skjer.
Jeg har ikke klart å skrive noe, verken på facebook eller i bloggen.
Jeg har rett og slett ikke funnet ordene. Og andre sier det så fint og rett, uttrykker det jeg også føler.
Har sittet lamslått forran tv-en, i fire kvelder på rad. Tårene presser på. På dagtid må vi ta oss av ungene, men sniker oss til å høre litt radio, se litt nyheter når de er opptatt med andre ting, og leser på nett innimellom.

Vi mennesker tenker så mange rare og uviktige tanker i hverdagen. Sier mye unødvendig. Når noe sånt her skjer får man et litt videre perspektiv. Jeg har tenkt ekstra mye på hva familien betyr for meg. Og det er mye.
Og jeg tenker masse, masse på hvordan de må ha det, de som ikke fikk sine hjem i livet. Og ikke minst på de som sitter igjen med opplevelser vi andre ikke kan fatte, de som var der selv og overlevde.

Dette er en katastrofe vi aldri glemmer. Aldri. Men det er godt å se på det gode som kommer ut av det, så mange mennesker som viser at de bryr seg.

Det er mange av oss som tror på Gud. Da er det naturlig av mennesker å tenke: Hva er meninga med dette, Gud? Hvorfor lot du dette skje? Men så lenge vi lever på jorda har Han aldri sagt at grusomme ting ikke skal skje. Vi mennesker har fått vår egen, frie vilje, og desverre er det for mange som ikke utnytter den friheten til det gode.
Men Han viser oss nå at det fins godhet, kjærlighet og håp blandt oss. Kanskje var det noen som fant trøst i å tro, av de som var redde? Kanskje er det mange som har trøst av det i sorgen? Det håper jeg. Da blir alt litt lettere å bære.

Og Han har lovet at det gode skal seire.

En god klem til alle de som trenger det.

Hello Kitty- fra vogge til grav

Jenter (og muligens noen gutter) som blir født i dag kommer ikke til å lide noen nød i livet.

De kommer til å bli fulgt at en yndig liten skapning, nemlig Hello Kitty!!



Når vi damer trykker ut ungene, så venter hun på fødestua:

Og når ungen skal spise, så trenger du ikke å fortvile, Kitty sørger for at den går ned som en lek!

(Og joda, det går nok an å få Hello Kitty- tatoo på puppen også, sånn hvis du ble bekymra for det tidlige matstadiet. Og HK- flasker har jeg sett i butikken.

Finnes også HK-is, den har jeg smakt.):

Skolearbeidet blir ikke noe problem! Ungen får lyst til å gjøre lekser. Blyant og papir, nei takk!

(Men hvis du er av den slemme foreldretypen, som ikke lar barna gjøre lekser på pc-en, så finnes det jo blyant og papir med HK også...):

Og barne- og ungdomsrommet, bare SE så lekkert!! Overgangen til eget rom er ikke tema.

De hyler og skriker hvis de ikke får sove på HK- rommet sitt fra dag èn i livet.:

Og når de blir 18 så gir du jo naturligvis "barnet" ditt en bil i gave,

slik alle prinsesser får når de blir myndige:

Ikke noe hvilket som helst eksosrør heller:

Og når madamen har funnet prinsen og velger å slå seg til ro, så er kjolen klar:

       

Og husmorpliktene går unna på denne fantastiske symaskina

(Nå angrer jeg på at jeg allerede har kjøpt en maskin, UTEN HK!!):

Og når alderdommen tar til og naturen går sin gang, så sitter de til slutt på en sky og er blitt til små, snille HK- engler, som passer på nye HK- frelste barn nede på jorda...

(Det slår meg oftere og oftere: jorda er blitt en merkelig klode...)

Bleier

Her har vi dem! Vidundrene, som er så fantastisk myke og behagelige. Det kjennes nesten ikke at barnet har dem på, noe sånnt sier de i reklamen. Og det tror jeg på! Det kjennes knapt at ungen har tissa, og det er heller ikke noe ekkelt å gå med større saker i baken. Jentungen vår nekter faktisk å skifte bleie, så behagelig er det. Jeg har vurdert å bare la henne gå med samme bleia så lenge at hun selv begynner å slite i den for å få den av.

Det aner meg at det kan ta noen dager, med den superabsorberende dingsen mellom beina. Og da er det sikkert lukta hun reagerer på først.

Men enda bedre er det at guttungen vår, på snart tre år, er så fornøyd med produktet. Han kan rett og slett ikke skjønne at det er noe problem at han fortsatt bare ønsker å gå med bleie. Hva skal man vel gå på do for, når man bare kan slippe det som vil ut der man er, og livet er like behagelig etterpå?

Akk og ve, sier jeg bare. Vi tror at verden går framover, men så viser det seg gang på gang at det til syvende og sist ender med det motsatte. Snart er "selvstendig bleieskift" et eget fag på skolen, og førsteklassingene får smileklistremerke hvis de klarer å skifte èn bleie selv iløpet av skoledagen. Når de har samla ti merker blir det tre gratis pakker med nye bleier.

Nei, nå er det rett før jeg begynner med god gammeldags tøybleie. Og den skal IKKE være behagelig!! Den skal KJENNES! Og ungene skal tigge om å få gå på do. Eller potte, samme det. Fra

ungen er et halvt år. Minst.

Hadde mennesker anno 1920 sett denne "trusa", hadde de muligens ikke knytta den til barn i det hele tatt. De hadde tredd den på oppegående, voksne folk, vaska den i elva, tørka den over ovnen og strøket den etterpå, så den var klar til bruk neste dag.
Jeg mener, SER dette ut som ei bleie?? NEI! Det ser ut som ei truse, og det ER ei truse. Engangstruse. Som tar opp halvparten av plassen i søppelboksen.

Neste unge (hvis det blir noen neste) skal ha tøybleier. Ubehagelige. Ikke akkurat fra Nøstebarn. Hehehehehe....

Jeg hadde ikke trodd dette med bleier skulle bli et irritasjonsmoment for meg da jeg fikk barn. Tøybleie- kontra Pampers/Libro- debatten gikk jo, men vi sverga til bruk- og kastmetoden. Aldri mer.

Så nå går resten av ferien med til å veve tøybleier av STIKKEstoff og strikke bleiebukser av uvaska, hjemmeklippet ull (fra baken på sauen!!), hjemmekarda og hjemmespunnet og hjemmestrikka.
Det skal klø på ei søt lita bleierumpe det tenker jeg!
Ikke noe behagelig Pampers eller Libero her i gården mer. Doen venter, og er nok snart i bruk av flere enn oss stakkars to voksne, som slett ikke hadde fine, behagelige truser fra dag èn av livet. (Men kanskje kommer til å få det på våre siste dager? Da skal jeg slutte å gå på do og bare nyte siste rest av livet...)

Rot i systemet? Hvilket system?

Det finns ordninger og anredninger av alle mulige slag her i verden, for å hjelpe oss å holde orden i sakene. Ikea maser og gnager om de fantastiske løsningene de har for at vi skal få det så ryddig og fint som overhodet mulig. "Ordning og reda" klinger i hodet mitt til tider. Husker ikke om det er en butikk i Sverige, eller om det er et eller annet slagord Ikea har brukt. Skjønner heller ikke hvorfor det plutselig klinger i hodet.

Ordning og reda. Det høres jo så lett ut! Bare kjøpe noen hyller her og noen kasser der, stuve dem inn under senger og oppå skap, så er man liksom kvitt alt.
Men hva med det man bruker ofte? Hvor slitsom er det ikke å å måtte ta fram en kasse hvis du har lest ei bok for å putte den nedi hver gang du har lest litt? Eller lukke opp ei skapdør OG brette klærne ELLER henge dem på en fin, hvit  kleshenger (helst med strikka trekk på) hver bidige gang du har brukt et plagg?

Nei, vettu hva! Det må da gå an å leve litt lettvint her i en ellers så tungvint verden (for vi har det gangske tungvint her i Norge, har vi ikke?)...

Hvorfor skal man bruke energi på å putte brødet inni brødboksen når man kan ha det oppå? og hvem har sagt at det skal ligge inni?:

Og hvorfor legge klærne pent sammen og inn i et skap, når man likevel skal bruke de flere ganger?:

Og hvofor i alle dager skal lesse ned et slikt fint stativ med ørepynt når det er mye enklere å bare legge de ved siden av?:

(Dette er forøvrig ikke mitt verk. Det er Monica sitt. Men hvis jeg hadde hatt et slikt stativ så hadde det vært omtrent sånn her. Takk, Monica, for at du beviser at det fins flere av mitt kaliber! (Og forresten, fine øredobber!))

Dette var bare noen eksempler. Og hvis Ikea har tenkt å åpne butikk LITT lenger nord enn Trondheim her i Norge (De er jo svensk så de tenker vel at det ikke bor så mange nord for Trondheim...?), så kommer ihvertfall ikke JEG til å handle der!! Bare LITT. Kanskje. Men IKKE for å orne og reda altså!! Fy så tungvint!

Krimaktig torsdag

Han satt på gulvet og kikka ut mot vinduet da han hørte lyden. En merkelig, ukjent lyd. Han trodde han var alene i rommet. Men det var han definitivt ikke. Han så bort mot kjøkkenet, der kona var. Hun holdt på med det hun gjorde sist han smugkikka på henne; ordna en hærlig fruktsalat.
Men hva var den lyden? Var det noen som hadde sneket seg inn? En ubuden gjest? Han så for seg de verste scenarioer. Han så knivblader, blod, skrik, sånn som på film... Men kunne ikke se noen.


Hei, vent nå litt! Var det ikke noe der? Der, bak bordet. Lyden var der fortsatt. Og joda. Der! Der kom det noe fram. Noen ekle, gul-hvite, åpne hender. Blodet frøs til is. Hadde vedkommede tenkt å ta han først? Og så kona, så barna? Dette var ikke noe morsomt. Han mannet seg opp, tok en gul, fireknotters logokloss fra lekekassa, og gjorde seg klar til å pælme.


Men stansa i siste liten. Heldigvis.

Der kom hun fram. Med gul-hvite hender som åpna og lukka seg og sa: kliss-klass-kliss-klass.
Og hun kom FORT! Han nådde bare så vidt å kaste av seg det forrige skrekkscenarioet før neste satte inn: hun hadde kurs mot det nye, beige flossteppet!! Med hendene fulle av BANAN!
Han åpna munnen og skulle til å rope, men det kom ingen lyd ut, så skrekkslagen var han.
Hun hadde ikke tenkt å snu. Han så på henne at dette var bananaktig alvor. Hun hadde det blikket, hendene rakt forran seg, stabba det forteste hun kunne, breibeint, glisende så alle tenner blottet seg, med mål for teppet.
Hjernen jobba, og bilder kom opp i hodet, rullende, som i sakte kino. Han så resultatet, som ville ende opp med sur kjerring og dårlig med fruktsalat.

På tredje forsøk klarte han endelig å rope: PAPIIIIR!!!


Og ettåringen ble så latterfull at hun falt på rompa. Og de barbariske bananhendene kom heldigvis ikke lenger enn til parketten, som forøvrig hadde fått smake banan både her og der, rundt omkring.
Så ble det fruktsalat på gubben i kveld også! Og jommen var ikke kona lydig og kom med papir. ;)

Sang til besvær

Hvordan oppdaget de første menneskene sangen? Var det sånn at en av dem fikk en stor stein på fingeren og satte i et langt og rungende "AUUU!" også: "Ojsann!! Det var en fin lyd. Kan vi lage flere av dem? AAAA...  UUUUU... EEEEEEE..." Også begynte han bare å nynne?
Også fant de ut at de kunne jo sette ord til lydene. Trekke ut ordene liksom. "Jeeeeeg eeeer eeen rååå maaaann, soooom nettoooopp haaar feeeel eeen moooooOOOskuuusss!" Han slo samtidig litt med svære, mandige hender på en flat stein, også falt damene pladask. Det var rett og slett så effektivt på beilerfronten med sang og musikk, at det ble fast innslag når man skulle gjøre inntrykk på det motsatte kjønn.

Siden ble det sanger om det meste. Sanger og musikk, som satte igang følelser. Glede. Latter. Sinne. Tristhet.

Jeg sitter og ser på Allsang på grensen. Jahn Teigen og Anita Skorgan. Katrhine sier at det kanskje er siste gang de synger "Adjø" (eller var det på fransk det skulle skrives? Adieu? Adjø er for norskt.), og vi tørker tårer, jeg og noen publikumsdamer. TENK så TRIST!! Ikke få høre dem sammen mer. De som har vært skilt i masse herrens år, men har fortsatt å synge. Stort spør du meg. Bevis på at man kan være venner selv om man er skilt. (Nå kan det hende de bare funker sammen på scenen, når de synger. De tjener jo penger på å mimre. Men så kaller de hverandre etterpå. "Du er dum!" "Nei, DU er dum! Du sang falskt!" "Sier DU, som har DE fingrene!")

Så er det Aleksander Rybak da. Han flørter. (Med kathrine MOHOLDT!! Hun er GIFT!! (Er hun ikke?) Må jeg virkelig ringe å minne han på det? Det verste er at hun flørter tilbake, for åpent kamera! Jeg bør nok ta en telefon til mannen hennes, i kveld. Han er LITT yngre enn henne også, Aleksander?) Han vil flørte så mye at han bare er NØDT å skrive sanger om det, og synge dem, for å få det ut.

Skjønner.

Jeg har det også sånn. Jeg flyter over av følelser, og kjenner at jeg MÅ lage sanger om det for å få det ut. Men det er visst ikke alle forundt det der. Å skrive ord. Sette til melodi. Få det til å klinge pent. Og resultatet skal helst ikke ligne på noe annet som er laget og spilt før. Da får du høre det, på sånn radioprogram, som sammenligner låta di og finner ut at den ligner mistenkelig på Money, money, money. "ER det en kopi??"
Jeg bare spør: Når blir det fullt? Av sanger og musikk? Jeg føler at det buler allerede. En eller annen plass, jeg vet ikke helt hvor, jeg bare ser det for meg. Og en kjempeeksplosjon den dagen begeret er fullt. Hvor mange ulike sanger og musikkverk finnes det?? Her snakker vi nok om mailliarder. Eller "alltid-evig", som han sa, barnehagegutten, når han skulle beskrive noe som var så stort at det ikke lot seg beskrive med ord, egentlig, men man bare måtte.
Kanskje ikke til å unngå at noen må ligne på hverandre.

Men det var meg da. Og komponisten i meg. Jeg sprekker snart!! Jeg har så mye viktig på lager, men får det rett og slett ikke ut!!
Her er et eksempel:
Litt etter at bestemora mi døde var jeg nede i kjelleren i huset hennes. Det første som møtte meg var de grå snowjoggene hennes. De sto der, og det så helt ut som at hun sto oppi. Skoene var forma etter føttene og jeg så for meg at de kom gående oppover veien etter sparken. Tung dame, men med overraskende lette og myke steg. Ikke ekkelt, bare litt vemodig å se på skoene og vite at hun aldri kom til å gå i dem mer.
Og her oppe i fjøset. Her står et par gamle sko. Etter han som bodde her. Jeg ser jo at det er hans, og jeg ser han liksom i dem.
Dette med de skoa griper meg. Jeg vil lage en sang om det, men får jeg det til? NEI!!
Men sko er viktig her i nord. Ellers fryser vi. Får kullbrann, og må amputere. Det blir liksom ikke helt det samme hvis alle skulle kjøre rundt i elektriske rullestoler langs E6 i stedet for å gå. Veien er ikke brei nok til både to trailere og to elektriske rullestoler i bredda, noen hadde gått i grøfta eller kræsja. Det hadde blitt dyrt. Med en eller annen minister sørfra som måtte kommet helt HIT med fly og bil, og vurdere, og sikkert også love, å ordne sykkel og gangsti (eller rullestolsti da), bare fordi det var valg snart. Og tenk på NAV, stakkar. De ville jo gått konkurs hvis alle kom å krevde spesialbiler for rullestolbrukere.
Det er viktig med sko. Det var det før, og det er det nå. Generasjoner med sko. Dette fortjener en sang.

 Så jeg har prøvd meg. Det blei ca sånn her:

1. Jeg åpner døra til kjelleren. Går ned.
Der står de, som.... (her finner jeg ikke på no som rimer på ned.)
.....(Finner ikke på noe)
.....(Mangler også litt her...)
Refr.: Snooooowjoggan til ho Mor!
          Snooooowjoggan til ho Mor!

2. Jeg går opp til fjøset. Går inn.
Der står de, i svart skinn.
.....(Så blekker det ut, er så fornøyd med forrige strofe at jeg ikke klarer å fokusere på denne.)
.....(Er så frustrert over forrige strofe at må ta en kaffepause!)
Refr.: Skinnskoan hannes.... (Navnet til mannen, jeg velger å la han være anonym.)
Skinnskoan hannes.....

3. Sko er bra å ha.
....
....
Refr.: Skoooooan våres....
Skoooooooan våres.

Stopp. Fullstendig.

Skjønner???
Jeg får nesten ikke sove på natta. Går og grubler hele dagen.
Også blir det bare med dette. Jeg føler presset. Et hvert menneske med respekt for seg selv bør iløpet av livet ha lagd en sang hvis de har noe så viktig å meddele. Den bør også havne på VG lista. Jeg VIL ha en sang inn blandt de milliardene, jeg VIL på VG lista!

Så, blir det smått med innlegg fremover skjønner dere hvorfor. ;)