Krimaktig torsdag

Han satt på gulvet og kikka ut mot vinduet da han hørte lyden. En merkelig, ukjent lyd. Han trodde han var alene i rommet. Men det var han definitivt ikke. Han så bort mot kjøkkenet, der kona var. Hun holdt på med det hun gjorde sist han smugkikka på henne; ordna en hærlig fruktsalat.
Men hva var den lyden? Var det noen som hadde sneket seg inn? En ubuden gjest? Han så for seg de verste scenarioer. Han så knivblader, blod, skrik, sånn som på film... Men kunne ikke se noen.


Hei, vent nå litt! Var det ikke noe der? Der, bak bordet. Lyden var der fortsatt. Og joda. Der! Der kom det noe fram. Noen ekle, gul-hvite, åpne hender. Blodet frøs til is. Hadde vedkommede tenkt å ta han først? Og så kona, så barna? Dette var ikke noe morsomt. Han mannet seg opp, tok en gul, fireknotters logokloss fra lekekassa, og gjorde seg klar til å pælme.


Men stansa i siste liten. Heldigvis.

Der kom hun fram. Med gul-hvite hender som åpna og lukka seg og sa: kliss-klass-kliss-klass.
Og hun kom FORT! Han nådde bare så vidt å kaste av seg det forrige skrekkscenarioet før neste satte inn: hun hadde kurs mot det nye, beige flossteppet!! Med hendene fulle av BANAN!
Han åpna munnen og skulle til å rope, men det kom ingen lyd ut, så skrekkslagen var han.
Hun hadde ikke tenkt å snu. Han så på henne at dette var bananaktig alvor. Hun hadde det blikket, hendene rakt forran seg, stabba det forteste hun kunne, breibeint, glisende så alle tenner blottet seg, med mål for teppet.
Hjernen jobba, og bilder kom opp i hodet, rullende, som i sakte kino. Han så resultatet, som ville ende opp med sur kjerring og dårlig med fruktsalat.

På tredje forsøk klarte han endelig å rope: PAPIIIIR!!!


Og ettåringen ble så latterfull at hun falt på rompa. Og de barbariske bananhendene kom heldigvis ikke lenger enn til parketten, som forøvrig hadde fått smake banan både her og der, rundt omkring.
Så ble det fruktsalat på gubben i kveld også! Og jommen var ikke kona lydig og kom med papir. ;)