Enden på visa...og begynnelsen på ei ny. Sukk.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sukka i dag. Pusten blir trukket så dypt at jeg nesten ikke klarer å puste ut igjen, og når jeg endelig klarer det blir det skikkelig tungt og fort, for i det hele tatt å rekke å puste ut før jeg igjen må puste inn, og det høres sikkert ut som jeg er med i VM i sukking (I morra er JEG i VM- studio, og ikke han derre LykkePetter, som sutrer som en unge bare fordi han har vunnet et helt vanlig skirenn...).

Jeg er rett og slett skikkelig melankolsk og inneslutta. En husmordrøm er over.
Dette med mammapermisjon er jo bare lureri! Når man endelig har klart å presse ungen ut er man henrykt over at man skal få lov å være hjemmme ET HELT ÅR!! Minus noen uker som pappaen må få, men det er nesten ett år da. DA er det nesten ett år. Og du går å slaffer i joggebuksa hjemme sammen med denne ungen, sover når ungen sover, går og småspiser så det nesten blir hull i skapene og skapdørene så vidt henger på plass, drar på butikken og gjør kassakøa utrygg med en vrælende unge dinglende på armen, drar litt på besøk til andre som har funnet på at de skal holde seg hjemme mens andre jobber og sliter, vasker litt her og der før man får besøk, eller hvis mannen begynner å hinte om at det er på tide, lager litt middag til de som kommer hjem, og... Ja, dere vet vel selv, dere som har vært borti det.

Men så går det noen måneder, og far begynner å planlegge at HAN skal være hjemme. HVA?? Allerede? Og i hvor mange uker var det? 10?!! Det er jo å stjele! Det er jo over to måneder jo, og jeg skulle jo være hjemme ET ÅR! Også nå som livet var så perfekt. Man hadde jo akkurat kommet inn i rutinene jo! Og hvordan skal det gå med vasking og middag, bleieskift og mating, og ikke minst pupping? (Ah, det irriterer meg at jeg er tvunget til å innse at alt dette (utenom pupping, for det er JEG som må gå på jobb med sprengen!) kommer til å gå som smurt.)

Jeg skal begynne å jobbe for føden, utenom hjemmet... Det er urettferdig at jeg ikke ble født noen tiår før, i husmorens storhetstid. Retro hvor er du? Hallooo!??
(Nå kom sukken igjen...) Jeg som var så moderne og syntes det var på sin plass at kvinner skulle jobbe utenfor hjemmet, er blitt skikkelig gammeldags. Eller er det latskapen som har tatt meg?
Jeg prøver å vifte bort den positive skapningen som sitter på skuldra og hvisker: "Dette går så bra!! Du kommer til å treffe mange hyggelige mennesker! Du kan lure ungen til å begynne å ta flaske. Du kommer til å glede deg enda mer over de du har hjemme, og du vil bli stolt av en flink mann som klarer å passe på ungen(e) og huset på en overraskende bra måte. Du føler deg mye friere, og lærer nye ting, osv." I kveld vil jeg bare fortsette å sukke. Livet mitt er jo skikkelig kjipt akkurat nå, faktisk! Og da kreves det sukking. (Eller? Gleder jeg meg litt?Å nei! Der kom den der skapnigen på skuldra igjen. Drit og dra!!)