Søsken"kjærlighet"

"KOR E BRUSEN MIN??!! KÆM HAR DROKKE DEN OPP?!? Æ HADDE LAGT DEN I KJØLESKAPE, OG NO E DEN BORTE." Søstera mi på 21 fortviler. Hun skal på tur og har kjøpt brus for anledningen. Men å legge den i det "offentlige" kjøleskapet hjemme hos "ho mor", var nok ikke det lureste. Hun burde forutsett det...

Han som fikk skylda hadde løpt opp på nærmeste fjelltopp. Sikkert det lureste der og da. Der satt han til søstera var dratt på tur på havet. Jeg så han i livet etterpå, så jeg tror det gikk bra. Mulig han skyldte på at han har diabetes og at brus er skrekkelig nødvendig når man har det. Hvem av oss andre vet? Det er godt å ha en eller annen slags sykdom når man er ni søsken, for ellers har du lite å få sympati for. Jeg har alltid vært (til tider irriterende) frisk.

Mange lignende spørsmål og kjeftende fraser er ropt ut i huset til foreldrene mine gjennom årenes løp. I en søskenflokk på ni er det kanskje ikke til å unngå. Selv har jeg nå mitt eget hus, min egen vaskemaskin (som jeg kan skylde på når sokkene blir borte), mitt eget rot. Og det er VELDIG deilig! Men jeg kjenner igjen frustrasjonen.
Det slo aldri feil. Når jeg hade vært hjemme i helgene og vaska en maskin med klær eller to, var det slett ikke uvanlig at jeg tok bussen tilbake til hybelen tre-fire plagg fattigere. Det var bare å henge dem til tørk det, så var man sikra at noen så sitt snitt til å "ta feil" eller bare "låne" litt.

Ullundertøy var det bare å si farvel til etter et par gangers bruk (beklager skakt bilde, men maskinen vil ikke snu det). Sokker kunne jeg bare gå på leiting etter i de andre sine skap, så fant jeg garantert et og et halvt par som ble borte sist jeg var hjemme. Trusene fikk jeg ha i fred, da jeg (for den saks skyld: heldigvis) hadde større rumpe enn de fleste andre i huset. Jeg skyldte på den som sa minst når noe var borte og jeg konfronterte, og det stemte stort sett.

Men dette er visst ikke et ukjent fenomen i større søskenflokker. Jeg har noen venninner som er fra en flokk på ti, hvorav syv av dem er jenter. DER var det "stjeling" skal jeg si dere! Hvis en av dem hadde noe fint på seg, og jeg sa at jeg synes det var fint, så kunne jeg være sikker på at det egentlig ikke var hennes. Hun bare "lånte" litt. Det være seg sko, kjoler, skjerf, vesker eller jakker.

En gang var den ene av dem på overnattingsbesøk hjemme hos oss. Vi skulle gå på topptur på lørdagen, og hun hadde pakka så hun skulle være godt utstyrt.

Det var ikke så veldig langt ut på lørdags morgenen da vi våkna av at døra til soverommet mitt fløy opp, og ei av søstrene hennes ropte til ei irriterende lillesøster, som nok raskt ante hva det gjaldt: "KOR E VINDVOTTAN MINE??!"

Her var det ikke noe vennlig "God morn!", nei. Mer husker jeg egentlig ikke (mulig jeg var i sjokk), men når storesøstera hadde tatt seg bryet med å ta en aldri så liten omvei for å få tak i vottene sine, så tror jeg hun var i såpass dårlig humør at lillesøster ikke satte seg på bakbeina.

Nå er det ei stund sia jeg bodde hjemme hos foreldrene mine. Men det var godt å høre at ingenting er forandra for dem som fortsatt bor der, i tid og i utide. Vi liker jo at ting er "som før", ikke sant?

Hvis noen av dere søsken leser dette; kom gjerne til storesøster for råd. Jeg kan blant annet nevne at lugging, knusing av glass, kasting av fat og slenging med dører så handa gikk gjennom ikke så ut til å hjelpe den gang. Men mulig det har bedre effekt for dagens ungdom.