11.11.11

Det er noe med sånne datoer. Man blir liksom så fascinert over at det er mulig. Og så ser det så stilig ut!!
Mange som gifta seg i dag, kunne de fortelle på nyhetene. Datoen var så lett å huske, argumenterte de med. Og det var nok lurt av dem. For jeg må si jeg sliter litt med å huske vår bryllupsdag. Vi skulle jo egentlig gifte oss 07.07.07, som også var bursdagen til brudgommen. Men så var det selvsagt opptatt i lokalet vi skulle ha festen i. Og vi var redd vi skulle glemme hva det egentlig var vi feira. Så da ble det 30.06.07 i stede. Og dere ser det selv, det er ingen stilig dato som man går rundt og husker på sånn uten videre. Men vi ble da lykkelig gift likevel, om vi husker datoen eller ikke: vi har det bra, tross alt.

Og hva har vi så gjort på denne spesielle dagen?
Vært på jobb. Der hørte jeg jubel presis kl 11.11. Nåvel, presis og presis. Min klokke var da 11.12, så de var jo så til de grader på etterskudd. Men jeg orka liksom ikke å gå å fortelle dem det. Ta gleden fra dem liksom. Det er ikke sånnt man gjør når folk har vett til å glede seg over små gleder. Vi feira forresten med eplekake fra onsdag. Og krem. Fra i dag, heldigvis.

Her hjemme var det som vanlig full rulle. Det nytta ikke å forklare ungene at i dag var det en spesiell dag, sånn at de kunne kanskje være litt ekstra hensynsfull og stille, så vi for ettertida kunne huske denne dagen som nettopp det, den 11.11.11, den dagen barna var så hensynsfulle. Og stille.
Neida. Jentungen på 1,5 kom på at akkurat i dag så passa det helt perfekt å løpe fra person til person i familien å "gre" håret. Men den stakkars faren hennes har jo fint lite hår, så da var det på sin plass å klaske hårbørsten (med ikke så veldig myke børster) i månen hans. Og det foregikk jo ikke så stille. Og stillere ble det ikke da hun ga mora en omgang. Så veldig forsiktig og myk på hånda skal hun ikke beskyldes for å være. Og når det ble broren sin tur, ville han selvfølgelig gre seg selv. Og det var ikke poppis. Her er det faktisk den minste som bestemmer, tror hun selv, og da er det HUN som skal utføre det meste av handlinger, gjerne for alle andre. Så da kan dere tenke dere hvor stille det ble.
Guttungen tror forresten at hannkjønn ikke skal ha hår på hodet. Og det er jo ikke så rart, da flere av de mennene han ser mest opp til jo ikke har hår. På hodet iallefall. Så han grer og grer og grer, og er like overraska hver gang, over at håret fortsatt sitter fast.

Når klokka var 19.00, den 11.11.11, var det på tide at barna kom seg i seng, fant jeg ut.
Så jeg putta dem i seng. Og de sovna. Trodde jeg. Jeg sulla lenge på vaskerommet. Det var en spesiell dato, endelig skulle den ene klesvasken brettes og den andre henges. Det føltes rett.
Men det tok sin tid. Og når jeg kom inn i stua igjen var det på tide å rydde litt. Da jeg hørte "mamma" første gang, trodde jeg bare det var jeg som tulla. Ungene sov. Men sannelig, her sa det "mamma" en gang til. Og jeg skvatt. For der satt det jommen en liten gutt. I kroken, nesten bak tv-en. I en liten barnestol. Hvor lenge han hadde sittet der fikk jeg ikke svar på, men det var tydelig at han ikke var sikkert på om han fikk lov eller ikke.

Men hærrlighet! Det var da 11.11.11!! Hva kunne jeg gjøre?! Så vi satte oss i sofan, så på Idol og spiste potetgull og drakk Mack julebrus. Og jeg hadde verdens lykkeligste og fineste gutt på fanget.
Dagen måtte jo ende bra. Det var tross alt en spesiell dag.

Nyt siste rest av den du også! ;)