Løpetid

Det er så morsomt å ha en treåring i hus. Stort sett.
Det er noe med måten de ser ting og situasjoner på, og hvilke ord de velger å sette til. Men de sier også sannheten, og sannheten kan være vanskelig å svelge av og  til...
I dag satt vi og koste oss i fred og fordragelighet med skoleboller ved spisebordet; far, mor, vesla og bror. (Dette hørtes urovekkende perfekt ut! Skikkelig god, gammeldags familieromatikk... Vel, godt dette bare skjer sånn av og til.)
Plutselig blinker  lysene, og det begynner å sprake i noe ved tv-benken. Far hopper opp, og mor følger hakk i hel. Vi tenker begge: BRANN!!
Far rykker ut kontakten til forsterkeren, og vi puster letta ut når sprakinga stopper. PHU!

Nå står bror der også. Han ler! Mens han sier: -Mamma, du sprang!
...
Javel?!? Har han liksom ikke sett meg løpe før? Hvordan skal vi tolke dette? Her holder huset på å brenne opp, også står ungen og ler av morra si, og påstår at hun løper så skjelden at når hun legger til flekkings så skal de flires av det!?
Jeg får bilder i hodet fra den ene gangen jeg så bestemora mi løpe. EN GANG! så jeg henne løpe. Det vil si at da var det noe SVÆRT viktig som var i gjære, og det var forsåvidt også det.
En sau lå på rygg på jordet og kom seg ikke opp. Altså holdt den på å daue. (Sauer som ligger på ryggen kommer seg gjerne ikke opp, og har en tendens til å kveles, de blir liggende i "åvelta".(Jøss, tror jeg skal bli bonde, så kunnskapsrik som jeg er!)) Så jeg skjønte jo at hun sprang, men jeg husker jeg sto lamslått tilbake og bare så etter henne; bestemor sprang!?

Men JEG er ingen bestemor! Så her skal det løpes, om det så er inne og stor fare for kollisjoner. Jeg skal nok bevise for min sønn at hans mor faktisk bare er 30, ikke 75. Brann eller ikke, hun KAN løpe!

GOD HELG VIDERE!! ;)

Slenger på et koselig bilde.

Lillesøster har, tross alt, verdens beste storebror.