Rystende bra risting.

Den finnes sikkert allerede. Men den har ikke kommet hit til bygda. Før i dag da. DEN treningen. Det startet med skremselspropaganda på Facebook. Skjønt, det burde jo selvfølgelig ha starta før. Men det var liksom noe med de der bildene, der de viste hva som skjer med kroppen når vi sitter mye i ro. Det var fæle bilder. Av blodpropp. Vond rygg. Vonde skuldre, nakke, og, på toppen av det hele, vondt hode. Hofteleddsbøyer som slet. Vannføtter. M.m. Ja, hele pakka av ekle følger var ramset opp på noen bilder. Og jeg tenkte: Shitt! Jeg som har en rolig jobb og som er god venn med sofaen etter at ungene er lagt. Jeg så for meg sprengt hjerte, men før det: krokete gange som en følge av for stive hofteleddsbøyere, høye skuldre og røde øyne som en følge av ektrem hodeverk. (Det kunne faktisk vært et bra konsept på tv-3: Ekstrem hodeverk. Det overrasker ikke om det finnes allerede.) 

Så jeg bestemte meg umiddelbart for at jeg ikke skal ende opp sånn. Men jeg liker jo fortsatt å slappe av etter at ungene er lagt. Noen timer med ro og fred før senga kaller. Ellers blir jeg stressa. Ergo må jeg rett og slett ta fatt på treninga mens ungene er våkne. Disse fantastiske tankene ble satt ut i livet i dag, da minstejenta bada i badekaret. Det var som en tanke fra oven slo ned i meg som et lyn: "Rist!" Jaha?!? Javel. Så jeg rista. Og det var da jeg kjente det. Flesket. Grevinnehenget var først ut. Grevinnehenget fikk skikkelig risting. Og jeg som har innbilt meg selv at jeg slett ikke er gammel nok til å ha grevinneheng. Så var det lårene. Og det var litt morsomt å se i speilet: Det bølget liksom så fint fra knærne og opp mot halsen. Ja, til og med kinnene fikk seg en rist da jeg tok "bølgen". Så var det rumpa og magen. (Jeg husker det da jeg gikk på Zumba. At noen øvelser gjorde at man ble litt mer bevisst sitt flesk enn andre.) Og vet dere hva?! Jeg ble faktisk kjempesvett!! (Nesten så svett at jeg ble våt på hånda da jeg tok den mot panna, men da sluttet jeg jo. Det er så ekkelt å bli så svett at man må dusje. Plagsomt.) Jeg pusta også litt etterpå. (Eller, jeg HEV etter pusten faktisk.) Og jeg tenkte: JA!! Endelig har jeg kommet på en treningsform som passer meg. Endelig litt morsomt å bevege seg! Hurra. 

Da jeg kom ned i stua måtte jeg fortelle og demonstrere min nye treningsform for min mann. (Som selvsagt burde visst om dette, da han har mastergrad i noe sånn der treningsgreie.) Jeg starta med armene. Jeg kan bare ikke fatte hvorfor han så så himmelfallen og overrasket ut. Han lo ikke en gang. Ikke før han spurte om jeg kunne riste på hodet også. Da trakk han litt på smilebåndet. Så demonstrerte jeg lår og rumpe, med etterdønninger til magen. Ok da, han skjønte poenget. Spurte om jeg ikke kunne riste på armer og hode samtidig da også... Jeg spurte om ikke dette var en anerkjent treningsmetode fra før. Neeei, ikke det han kunne komme på. Vel, så bra. Da kan det BLI det. 

Huset vårt har mange vinduer. Bygdas eneste busskur er rett nedenfor. Og da jeg demonstrerte håper jeg at Tromsø-Alta- bussen kjørte forbi. OG Tromsø- Storslett- bussen. Og det er bare SÅ bra! At noen kanskje fikk med seg denne utrolige treningsformen. 

Så nå skal jeg skrive bok om den. Og legge ved en demonstrasjon. Jeg skal også spørre om jeg ikke kan få starte grupperisting på nærmeste treningssenter. Sorry folkens! Det blir lite "Cat slide" fremover. Håper bare ikke at treningen har så stor effekt at flesket renner av. Da blir det jo ikke morsomt i det hele tatt!! 

Ses vi på signeringa av boka til påske?? Eller enda bedre: På treningssenteret?

Snakker ut om sjokket

Han ante ingenting om konas beskjeftigelser mens han satt og så på tv, i fred og fordragelighet.
Han besvimte av sjokket. Han vurderte først å saksøke henne, men valgte til slutt å tilgi.

Det var tirsdag for nøyaktig en måned siden. Han (som velger å være anomym) hadde satt ungene forran barne-tv og fylt kaffe i yndlingskoppen sin. Han hadde lett etter en god stilling i sofaen i hele 2 skunder, og endelig funnet den, da kona kom inn døra. -Jeg er jo vant til at kona kommer og går i døra, men dette kom litt brått på kan du si.

Hun kunne forberedt meg bedre
-Jeg mener å huske at hun sa: "Nå må du ikke få sjokk", mens hun kom inn. Men jeg er jo en avbalansert kar, så jeg tenkte at det skulle nok gå fint, jeg kom ikke til å få sjokk. Det der sier hun jo rett som det er, og det er liksom aldri noe å bli sjokkert over. Men det skulle vise seg at han tok feil. Han fikk sjokk likevel. -I ettertid er jeg selvsagt irritert for at hun ikke forberedte med bedre. Hun kunne kommet og sett meg inn i øynene og fortalt meg det i god tid før, ikke bare dure inn sånn plutselig.

Besvimte
-Jeg reagerte med sjokk og vantro, og besvimte. Da jeg våknet etter 5 minutter hadde jeg sølt ut halvparten av kaffen min. Yndlingskoppen var på skjeiva i hånda mi. Tunga hadde hengt ut av munnen min i 5 min og tørka inn. Dere kan selv tenke dere hvordan det var å få den inn igjen. For ikke å snakke om kaffen som var igjen i koppen, som var blitt lunka. Hadde det ikke vært for at det var en del "imprignering" i sofaen fra før, så hadde jo kaffen trekt inn i den. Heldigvis kunne jeg bare sope den opp i koppen igjen og varme kaffen på nytt i mikroen, så det løste seg jo, på et vis. 

Vurderte å saksøke
På spørsmål om han har vurdert å saksøke kona svarer han ja. -Det er klart man vurderer det når man seg på følgene. Tunga mi har fortsatt en sprekk etter at den tørka ut. Det svir når jeg skal spise saltsild, men ellers går det egentlig overraskende bra. Det er verre med yndlingskoppen hans. -Hver gang jeg holder i den er jeg så anstrengt og minnene om da den lå på skjeiva i hånda mi, og halvparten av kaffen hadde rendt ut, sitter i enda. Jeg skjelver bare med tanken.

Tilgir
Nå, en måned etterpå, har han tatt valget om å tigi kona. At hun hadde bretta og så bar opp stamper med klær som hun putta i skap og skuffer, viste seg i etterkant å være utrolig praktisk, tross sjokket og etterdønningene det medførte. -Det var så lenge siden hun hadde gjort det at jeg ikke skjønte hva som kom inn døra da hun kom bærende på stampen. Derfor besvimte jeg. Av uvissheten og at hun kom så plutselig, med klær i armene! Jeg visste ikke at benken på vaskerommet var grå, jeg ville huske at den var rød. Det er bare så rått at den er grå! -Jeg innrømmer at det er litt irriterende å måtte gå helt opp og lete etter klærne mine i klesskapet, men det er jo tross alt lettere å finne dem da enn hvis de ligger i en haug blanda med visse andre personer i huset sine plagg. Det, og at hun har lovet meg å si ifra i god tid i forkant neste gang, var avgjørende for at jeg valgte å tilgi og ikke gå videre med saken.
 

(Takker Maria for idèen)


 

Vis meg ditt spisebord

 Reisaklara har instendig spurt om jeg ikke kan vise spisebordet mitt fram for allmennheten. (For dere som er litt "med" på interiørfronten, så vet dere at dette er et helt vanlig fenomen. "Vis meg ditt lysfat", "Vis meg ditt beste sommerbilde", "Vis meg ditt soverom".) (Soverommet kommer nok med i et annet innlegg, for det er så utrolig flott og presentabelt!)

Jeg tenkte straks: "Ok, fineste Reisaklara, siden det er deg." Også har jeg jo faktisk et nytt spisebord, så det var bare så utrolig flaks med det spørsmålet akkurat nå. For til neste år er jo spisebordet gammelt og modent for loppemarked!
Jeg er svært påpasselig med å ha spisebordet mitt presentabelt til enhver tid. For man vet jo aldri når folk som er på besøk tar selfie og jeg er så heldig å få med mitt spisebord i bakgrunnen.

Sånn! 

Hvis det ser litt rotete ut så har jeg nådd målet mitt. Egentlig har jeg brukt flere timer på å dandere "rotet", og ingeting er overlatt til tilfeldighetene, hvis det er det dere tror. Det skal være sånn i interiøret nå, man må få fram at man er en aktiv familie. Og man skal bruke tid på interiøret, men det skal ikke se sånn ut, hvis dere skjønner....?

La oss ta noen nærbilder:

Hører denne hjemme på et spisebord da? JA! Så absolutt! Man vet aldri når ungene får lyst til å leke med ball når de spiser middag. Å leke med ball er såpass lite utbredt at vi lar dem få holde på når det måtte falle dem inn. Omså det er suppe i tallerkenene? JA! Omså det er suppe i tallerkenene. Hallo! Jeg liker da å vaske!

Det er ikke det at vi tenner så mye stearinlys, men det er jo ok å late som. Vi "tenner så mye stearinlys at vi ikke klarer å henge med på å skifte dem ut". Blomstene er ikke utblomstra løvetann. Dette er en ny sort jeg fant på senteret borti gata. (Men det er fint hvis det ser ut som utblomstra løvetann, for da ser det ikke ut som jeg har brukt penger og energi på dem.)

Her har jeg dandert en fløyte (ja, jeg knuste den for å få det hele til å bli litt sånn "småbarnsaktig" i stilen), et forstørrelsesglass (også det "ødelagt" med viten og vilje) og noen blålys med sirene ("plukka av brannbilen av småbarnshender".). Her slår vi ofte to fluer i en smekk og lar minstejenta få utforske pynten. (Ikke det at hun bruker å fekte med armene så grøt og middag fyker rundt, dette er KUN for at hun skal få stimulert sin utforskertrang. Ja, også er det jo kul pynt...)

Et "glattejern" er noe enhver burde ha på spisebordet sitt. Tenk hvis duken blir krøllete!!

Konfetti er fremme til enhver tid, sånn i tilfelle vi plutselig har glemt en bursdag. Eller, jeg glemmer selvsagt aldri bursdager! Men konfetti er nå en fin ting uansett! Hver dag er en fest!

Nissen ja. Det er tross alt bare 6 måneder igjen til jul. Julekvelden kommer aldri mer som julekvelden på kjerringa her i huset. Aldri.

 Ja, det var et lite innblikk på mitt spisebord, Reisaklara! Håper du kanskje fikk noen tips som du kan bruke selv.

Servietter, takk!

Hva er det første dere tenker på når dere skal arrangere selskap? Hvor mange som kommer? Mat? Plass å ha det på? Min mann tenker på om vi har nok bord og stoler. Akkurat som at det er så viktig. Folk kan vel sitte på gulvet hvis det er så om å gjøre å sitte. Jeg tenker på noe myyye viktigere, nemlig servietter.

Vi skal feire to dåper i familien i påska, og nå er jeg så UTROLIG letta! I går trålte min søster Bergen rundt med en liten baby i vogna, på leiting etter servietter. Og hun fant det! Hurra, dåpsfesten er berga. TENK hvis gjestene kom inn og så at serviettene var usannsynlig upassende!!? Eller enda verre; tenk hvis det ikke var nok servietter. Skulle de liksom sitte å tørke seg med hendene? Dopapir? Vanlig tørkepapir, til festbruk?!?

Da jeg var lita samla jeg på servietter. Jeg samla dem i en stråkoffert fra Stavanger. Jeg husker ikke hvilket antall jeg kom opp i før jeg slutta å samle, men kofferten gikk nesten ikke an å lukke igjen. Mamma og min venninna pleide å ta med seg servietter når de var rundt omkring på kafeer og restauranter. Også tok de med seg servietter hjem når de var på besøk. Snek ned i veska og sånn.

Mens jeg var som mest fortvila over at vi enda ikke hadde fått tak i servietter, og det bare var 3 uker igjen til dåpsfesten(!!), tok jeg meg en tur inn på spiskammerset. Jeg tok de serviettene vi hadde ut fra skapet for å se om jeg kanskje hadde noen i tilfelle serviettkrisetider. For det er best å være forberedt!!

Og SÅNN utrolig flaks! Der hadde jeg jo et liiite utvalg. Og det slo meg at det kan virke som at jeg fortsatt samler, bare at nå er det på hele pakker, ikke bare en enkel seviett av hvert slag. 

Det kommer ca 50 pers i dåpen (jeg måtte jo vite hvor mange servietter vi skulle ha, så ja, jeg har talt meg frem til antall folk). Dette KAN gå, sånn i tilfelle flyet ramler ned og serviettene fra Bergen flakser utover Nordlands kyst. Eller i tilfelle søstera mi ikke har kjøpt nok, og halvparten av gjestene er forkjøla og velger å bruke finere utstyr til å snyte seg med, siden de alt er på fest. Eller hvis noen søler brus og grafser til seg en dunge med servietter for å tørke opp. Det er synd å bruke fine servietter til slikt, men det SKJER jo. 

Og det er kanskje akkurat det som gjør at jeg har et anselig antall servietter liggende; at jeg synes det er så synd å ødelegge så fint papir! Noen har faktisk tatt seg bryet med å designe og lage dette fine papiret! Hvis man skal være så brutal og ikke kan klappe seg forsiktig og diskret rundt munnen, slik man gjør i fine selskap, hos fintfolk, hvorfor kan man ikke bare bruke vanlig tørkerull da? Derfor er jeg ofte gjerrig på serviettene, sånn ellers, og sier heller til familie og venner at: "Det er tørkepapir til høyre for vasken, nei, jeg mener venstre, rett ved skapet, det øverste, mellom skapet og døra til spisskammerset!" Og de finner det jo, bare det at da har jo vannet eller dritten de skulle tørke flaksa rundt i hele kjøkkenet mens de leita. Så, jeg vurderer nå om jeg skal ta de styggeste serviettene fram når vi får besøk. Juleserviettene med kuler på f.eks. Eller de grå-hvit-og-svart-stripete. Men til fest er vi rause med serviettene!

Men det er klart, hvis jeg først har gitt folk servietter og jeg ser at de nesten ikke er brukt når jeg rydder, så tar jeg jo vare på dem som ser nesten ubrukt ut. De har sikkert ikke hosta i dem og sånn, bare tørka litt sikkel. Det tørker jo igjen. En runde med strykjernet og de er som nye.

"Den som gjømme når han har, han har når han treng", pleide min bestemor å si. Og det er sant. Og akkurat der har jeg god samvittighet. På serviettfronten. 

Ikke fortvil, dere skal nok få en oppdatering på hvordan det gikk. Ble gjestene fornøyd med serviettene? Ble det nok servietter? Ble det mange vi kunne samle inn igjen etterpå? 

Vi høres!! :)

Run Olga, run!

Hvis man skulle følge opp forrige innlegg så skulle dette innlegget het "En høygravids hverdag del 2". Men det ville kanskje være å tøye overdrivelsen litt vel langt. Det er tross alt et halvt år siden jenta spratt ut, så jeg går nok ikke her å vagger lengre, HELDIGVIS!

Mor har nå kommet seg såpass godt at mannen fant ut at nye joggesko var tingen til bursdagen. Så er iallefall ikke DET noen unnskyldning for å ikke dra på litt mer enn å "gå å loffe etter veien", som han kaller det. "Man får ikke muskler og kondis av å gå å loffe langs E6!" Eh... Nei vel?!

Etter tre (!!) dagers feiring av 33 årsdagen var tiden kommet for å ta i bruk vidunderskoene.

Jeg synes de passer bra til resten av dama
om jeg skal si det selv.

Jeg har forstått det slik at når man skal trene er det på sin plass med god treningsmusikk, så jeg raska med meg headsettet mens vesla lå i vogna og fekta og skreik. Satte Spotify på "work out running" og la i vei, slik enhver moderne og sprek mamma ville gjort. Med barnevogna.

Etter 20 meters løping innså jeg at her er det rom for forbedring. Av musikken selvsagt. Jeg prøvde bl.a. "Just give me a reason", i remix utgaven. Og  flere sanger som liksom skal få folk til å gi jernet. Men neida. Det var ikke mye "gi jernet" der. Det ble liksom ikke noe driv i det hele tatt, og jeg følte meg mest som en 33 år gammel trebarnsmor som fortvilt prøver å komme i form og være sprek, men som bare ser teit ut der hun humper avgårde og egentlig har nok med seg selv, om hun ikke attpåtil skal dytte på ei barnevogn. Musikken og jeg passa ikke ihop, kort fortalt.

Jeg visste rett og slett ikke annen råd enn at jeg måtte ty til min egen spilleliste. Og hei og hå, tror dere ikke vi kom over en godbit som virkelig satte beina i kok!? "Tømmerhoggaren", av Sputnik selvsagt! At jeg ikke satte Sputnik i sving før!? Nå ble det andre boller. Det ble mer sving over dissinga i diverse kroppsdeler kan man si. Jeg, som hadde planlagt å jogge 5 lyktestolper, fløy  forbi 23 før Sputnik hadde sunget siste strofa. Ordet "oppskjørta" kom til sin rett, der jeg løp så kjolen svevde (alle anstendige fruer i nord løper med kjoler, så det er ikke noe å stusse over), i vals- takt. Tung-lett-lett-tung-lett-lett... Med mine nye joggesko.

Da Tømmerhoggaren var ferdig kom "Nå skal vi skilles Johanne". Jeg var først inne på tanken om å høre på den ferdig, men så kom jeg på at ungen i vogna jo heter Johanne, og da jeg la sammen to og to, og innså hvilken kraft Sputniks musikk hadde på meg, var jeg redd jeg skulle slenge barnevogna i grøfta og løpe fra Johanne, så jeg satte over til neste sang. Og der var jo redninga i tilfelle jeg hadde løpt fra Johanne, for i neste sang ville ikke Sputnik skilles fra Johanne likevel. Så HVIS jeg hadde slengt henne i grøfta og løpt fra henne, så hadde jeg jo kommet tilbake å plukka henne opp igjen, før barnevernet.

Det ble litt mere "Tømmerhoggaren" mens det enda var litt saft i beina. Men det er klart, og man skulle ikke tro det, men det fins en grense selv når det gjelder Sputnik. Etter hvert føltes det helt ok å slå over til Ola Bremnes i stedet.

Men ved neste anledning er det påan igjen. Dette ga mersmak, så det blir nok flere runder langs Spåkenesveien med Sputnik og Johanne. Jeg var forresten innom nettsida til Sputnik. (Kunne ikke dy meg...) Tror dere ikke mannen har en egen nettbutikk?? Der er det salg av mange Sputnik-effekter, så hvem vet? Kanskje blir det nye løpeklær også etterhvert...? 

 

Og her har dere Sputnik, hvis dere var i tvil.
Bildet har jeg ikke tatt selv, men stjålet fra Google. 

En høygravids hverdag del 1

Er du ikke utstyrt med mage fra før, prøv å putt et par store puter under en trang genser. Så kan du sette i gang. Har du stappet deg til på den riktige måten vil du straks oppdage at hverdagslige sysler kan by på en del utfordringer. Å kle på seg sokkene f.eks. Du prøver med en hånd, for begge armene rekker rett og slett ikke over magen og ned til foten, og magen stopper foten før den kommer halvveis opp. Samtidig som du gjør et tappert forsøk føles det som at en eller annen innvold, sikkert levra, kommer opp i halsen. Joda, du KAN sette deg ned på en krakk og trekke den ene foten over den andre, men hvem har vel tid til det i en hektisk hverdag?! Med en hånd kan det gå, du tar sjansen. Åpningen på sokken vil selvsagt ikke åpne seg sånn at den smekre og hovne foten din kan smyge seg raskt inn. Det stikker minst èn tå utenfor, hver bidige gang!! Og du tenker i dag som i går: "ER DET MULIG!? Teite tå!" Er du heldig oppdager du at sokken er hullete, for trang eller det er din manns, slik at du må gjøre det hele en gang til.

Og dagen etterpå er det på'an igjen, for det slår deg ikke at sannsynligheten for at det skal gå bedre i dag enn i går er svært liten, da magen nok har vokst minst en halv cm i omkrets  i løpet av det siste døgnet.

 

Dagens første og andre bragd: sokker på, bukse på!
 Resten av dagen kan bare gå bedre, det ligger an til å bli en god dag!
 

Selv om du utsetter det heslig lenge, en gang må du bare klippe tåneglene. Blæh! De er så lange at du ikke tror det er dine. Hadde du lakket dem røde hadde de nok blitt riktig så lekre, i sandaler iallefall. Det er bare så synd de har begynt å gnage når du har på sko, og siden det er høst er sandaler en dårlig idè. Som jeg nevnte i sta, føttene og tærne har en tendens til å hovne opp, og når du ser det tror du enda mindre på at legemet er ditt. Vel, føttene er nå en gang der, og sannsynligheten for at det er noen andres er heller liten, for av diverse årasker er du helst alene på badet i denne tilstanden.
Du tar sats og slenger føttene opp på dasslokket. Når du har klipt den ene foten har du holdt pusten så lenge at du har mye pust å hente inn igjen før du dasker foten ned på gulvet og tappert slenger opp den andre. Når du så har klipt og dasket ned den andre foten glemmer du nesten å hente inn igjen pusten fordi du er så stolt over å ha klart nok en bragd.

Hurra for negleklipperen eller neglesaksa! Så man slipper å bruke tennene, f.eks.

Når du har spist deg god og mett på frokost er du klar til å dra på jobb. Det hadde vært fint å dratt avgårde barbeint, men som jeg nevnte, det er høst. Mulig det hadde vært en idè å skaffet seg sko som så og si hadde hoppet på av seg selv, men heller ikke det tenker du på før du står der, dag etter dag.
Når du kommer ut i gangen er du overlykkelig hvis du finner skojernet. Sannsynligheten for at en treåring eller en femåring har lekt at det var et sverd er stor, og da er det ikke en selvfølge å finne det på plassen sin. Finner du det ikke kauker du på mannen til han lydig og noe småtressa kommer løpende med det. (Ellers kan han risikere å finne deg hulkende på gulvet fordi verden er så urettferdig og alt er så umåtelig trist. Ingen vettig mann med en høygravid dame tar den risikoen!)
Finner du skojernet med en gang er du lykkelig, helt til tunga på skoa krøller seg og du blir tvunget til å bøye deg likevel. Frokost opp i halsen, og du kan erindre at du hadde leverpostei på skivene. Du kan iallefall angre på at du fulgte jordmors bønn om å drikke tran.

På tide for deg å ta ut putene. Jeg skal nå kose meg enda noen uker.

Forresten så lover jeg å stemme på det partiet som satser på smidige sokker, lange legleklippere og 15 skojern tilgjengelig til enhver tid.

Dagens workoutfit

Dagens workout:

 

 

Ja, det er helt riktig! Ned OG opp denne trappa!!

6 ganger, på EN DAG!

Dere ser bare 8 trinn, men det er faktisk 12.

Yeh, yeh.. ;)

 

 

Skulle gjerne vist meg i de smekre treningsklærne mine,

men jeg velger å hoppe rett til dagens outfit i dag,

så tar vi de treningsklærne en annen dag.

Dagens outfit regner jeg nesten med at dere ikke kan vente på:

 

Jupp! Ny og lekker!

Jeg synes vaskeballen (hvem nøyer seg vel med vaskebrett?!?)

kommer sånn til sin rett i denne kjolen.

Og skoene, eller pømsene, om du vil,

 "trekker opp" kjolen, slik at resultatet

blir..... SMÆSHING!

Yåo, yåo...

 

 

KLEEEEMMM! :) <3

 

 

 

 

 

 

Testing testing

Det er nye tider. Er bloggen blitt for gammel tro? Kan man blogge på iPad? Testing testing 123, 321.

Uansett! JEG er iallfall like like fin og fresh som alltid. 

Litt mer tykkfallen siden sist kanskje. Men det har jo sine naturlige årsaker. 

Og det er overhodet ikke min "feil"! 

Me sjåast! ;)

God lørdag! 

No livnar det i lunder...

...no lauvast det i li.

Så sannelig.
På vei hjem fra hovedstaden i går gikk jeg innom blad- og boksjappa på flyplassen. Jeg hadde da vært 1,5 dag sørpå. Jeg hadde selv innåndet vårlufta, kjent den snike seg inn mellom den åpne jakka og dongerikjolen, der jeg verdensvant trålet Oslos gater, uten lue og votter, på jakt etter den T-banen som gikk i riktig retning mot Oslo S fra Majorstua.
Det var bare ett ord som preget min velutviklede hjerne: VÅR! Det er vår i NORGE nå!!

Vi har nå bodd 2,5 år i nytt hus, og begge somrene og høstene har jeg irritert meg over at jeg var så treig til å være i forkant om våren, slik at hagen kunne bugne ut på seinsommeren.
I år har jeg bestemt meg for at jeg skal gjøre alt i rett tid, etter alle eksperters anbefalinger. Jeg lette meg fram til det beste hagebladet jeg kunne finne: Norsk hage tidend.

På flyet satte jeg meg godt til rette, og i løpet av flyturen var vårplanene klare. Det viste seg at jeg ikke var et sekund for tidlig ute. I bladet var det heldigvis et innlegg som het "Hva gjør jeg nå: April".
Det var akkurat hva jeg trengte. Noen som pisket meg i gang til rett tid. ¨

 

 

Så, hva var det nå jeg skulle gjøre i april? Jeg var klar!

 

 

 

Her var det bare å handle.

"Kjære, jeg kjenner at jeg er litt snufsete, men det står i dette bladet at det er et par ting som skal gjøres i april hvis vi vil ha fin hage. Og du var enig i at vi ville ha fin hage, ikke sant?"

 

Og som sagt så gjort...

Det er en del obligatoriske ting som må klargjøres får man tar løs på våronna. Vi velger ofte å ta på hodelykt får å få det rette lyset, tross i at sola selvsagt skinner her Nord- Norge hele døgnet, allerede!!

Bermudashorts er også et must, samt en kvikk vårfarge på trøya. Jeg sa det var ok at han tok på langermet trøye, bare han bretta ermene opp. Sukk, han har det godt han mannen min, med ei så snill kone...

 



Han kunne ikke vente med å finne hageredskapene, og kom ikke raskt nok fram til bua, så mye gleda han seg...

 

Da han endelig fant fram redskapene hørte jeg et jubel, og jeg skjønte at han virkelig elsker hagearbeid i april...

 

Når han kom i sving var det omtrent ikke mulig å stoppe han. I flere timer durte han rundt i hagen med riva og hagesaksa, mens han vårrufset plenen og tok den obligatoriske julerosestussen, PÅ ALLE JULEROSENE VI HAR! 

 

 

Det er ikke til å unngå å få litt sand, jord og deilig vårgress i "klompan", som vi kaller treskoene. Men hvem bryr seg vel med det når vårsjauen er i gang?



 

 

 

Mannen var så fornøyd at til og med ikke det at den fine, hjemmesydde bermudashortsen spjæra, gikk inn på han. Som sant var så mente han dette ikke akkurat var kvalitetssøm. Det er også mulig all verdens kvaitetssøm hadde røket, for denne hadde han vel strengt tatt vokst i fra. Det er tross alt noen år siden han sydde den selv på barneskolen...

 

 

HA EN NYDELIG, HOT OG DEILIG VÅR DERE!!  ;)





Nå kommer jeg og tar deg!!

Trailere er en ting, men fra i vår og til og med i går har det dukket andre uvesener også opp på veien VÅRS!
Campingbiler. Hadde de nå bare vært slik campingbiler en gang var, 2 meter lang og med en fart som kunne føre til at selv ei sliten avdanka småbarnsmor kunne ta forbikjøring med Simo-vogna, så skulle jeg ikke ha klaga. Men så er det nettopp det da, at det blir færre og færre av disse små "søte". Nå er mange av dem så store at man tror det er små trailere som kommer susende.

Som i går, da jeg gikk langs E6 og luftet min smekre kropp. (Nei, ikke naken. Men kanskje jeg skal gå naken neste gang, så kjører de i grøfta og får seg en liten lærepenge...)
Da kom en GEDIGEN monstercampingbil RASENDE forbi i VILL fart. Jeg tenkte at den hadde kanskje tyske skilt da, siden campingbiler stort sett har det (iallefall før om årene), men neiiida! Her kommer det en NORSK campingbil!

Det er klart, det er jo fryktelig hvis man skal på campingtur i Norge midt på høsten, uten å få med seg en 50 tommers flatskjerm, badstu, 3 dobbeltsenger, 2 bad med dusj, dass og badekar og en sjeselong. Størrelsen kunne vært ok, men trenger de å ha sånn fart??

Jaja, jeg vet ikke annen råd. I morra setter jeg meg i grøfta med laseren min og leker poitibabe...

 Ja, hva tror dere?

I mørtna er alle katter grå, og alle vester som står

utenfor veien er potensielle politifolk.

 

 Dette tenker jeg å dra litt nytte av.

 

 Tenker alle politibabe kjenner det i knærne etter noen timer.

Da må man jo tillate seg å strekke litt, bilistene blir da om mulig enda reddere.

 

Og ikke minst:

CAMPINGBILER SOM KJØRER OVER 60 KM/T BLIR HUKA INN! OG TRAILERE OGSÅ FOR DEN SAKS SKYLD. OG PERSONBILER!

 

Money, money, money...

Tidenes smarteste matpakketips!

Hva egner seg vel mer på trykk for tiden enn matpakketips?

Jeg har et her, TRINN FOR TRINN!

Ta et kraftig magedrag og nyyyt...

 

Ta fram ei fjøl (trenger ikke være heelt ny...)

Finn fram et brød. (Helst tint.)

Ta gjerne brødet ut av posen.

Begynn å skjære.

Skjær i passe tykke skiver, helst slik at barnet klarer å gape over.

Finn fram noe godt og SUNT pålegg!
Her har vi vært på en skjelden butikk og funnet noe litt uvanlig pålegg.
(Har du ikke dette kan du også bruke gulost og brunost o.l.)

Smør margarin på skivene. (Sirlig, helst. Med kniv fra Ikea.)

Ta på legget PÅ skivene.

Og her kommer det geniale: Lag "baijlla over"!
Altså, brett skivene så det blir små sænwitsher.
DU og du så spennende barna synes dette er!
HVA KAN mor (eller far) ha putta inn i her??!

Er barnet under skolealder lønner det seg å dele i to.
Det er bare sånn man gjør.

Putt delikatessene i vakre matbokser.

Topp det hele med hærlige farger!


LA BARNA NYTE!!


Ja, dette krever jo litt av både tid og ressurser,
men det fortjener vel de søte små, eller hva?

Ting som ikke irriterer en perfekt person...

Jeg er jo som kjent ganske så perfekt. Og her kan dere bare overse "ganske", for jeg er HELT perfekt. Det gjelder jo selvfølgelig på alle fronter i livet: som ektemake, mor og husmor, på jobben, som venninne, som bærplukker, som sjåfør, som tilskuer og publikum, i utseende, ja, i alt og ett rett og slett, er jeg perfekt.  

Se her, hvor godt jeg egner meg på portrettfotografier...
Kunne hengt på enhver vegg, i enhver stue, i enhver krok av Norges land...

Det beste av alt er at det ikke er anstrengende i det hele tatt. Jeg bare ER sånn! Og da går det så naturlig liksom.

Og jeg irriterer meg jo ikke over noen ting. Hvis ett av barna, som jeg trodde endelig (en time etter leggetid) hadde sovna, kommer luskende og sier det har bæsja, så ler jeg, klapper barnet på kinnet og sier mildt og sindig: "Å, så koooselig! Kom snuskelusk, så skal vi skifte." Også tar vi tåtille-tilletå og synger vuggesanger en time, så er vi klar for å sove igjen.

Jeg irriterer meg heller overhodet ikke når vi får et skjeldent besøk, og barna lager "litt" støy, lillesøster tar leker fra storebror og storebror tuter og storerbror får et anfall av vaskelyst, og barna plutselig krever full oppmerksomhet fra mor og er ganske trette, og mannen min er borte. Jeg klarer jo å handle alt dette på en gang, snakke rolig med besøket og IKKE irritere meg over barna, som både før og etter besøket, er som lys, leker rolig og er gode venner.

Neste steg er jo å vekke til live disse perfekte genene fra mor til barn. Men så er det jo sånn at barna har jo gener fra faren også, så prosjekt nr 1 nå er å eliminere de genene som ikke er så bra (som jo MÅ stamme fra faren), og kun aktivere de gode morsgener (og de gode som er igjen fra faren da, hehe, JEG har jo ikke valgt en mann som er heeelt håpløs heller).

Og i dette prosjektet er jeg jo på god vei kan man si, og det er ikke strevsomt i det heeele tatt!

De skal nok bli som meg en dag ja, HELT perfekt! (I den grad det går an da...)

For de som lengter etter å se meg...

Jeg har fått ufattelig mange mail fra folk som ber på sine knær om å få se dette vidunderet av en skapning.
Jeg beklager at jeg har vært litt sparsommelig med å legge ut bilder av meg selv. Men tanken har vært god. Den var rett og slett å spare dere fineste lesere for misunnelighet over hvor utrolig fantastisk vakker det går an å bli.
Jeg tenkte at jeg trenger jo ikke å vise mine nyshavede legger, nykrøllede hår og vellagte sminke hver dag. Det ville bare føre til at andre ville føle seg ille tilmote, og det er jo ikke DET jeg har som mål.

Men likevel. Jeg velger å vise dere et lite glimt av min hverdag som den perfekte hustru. Sånn at dere har noe å strekke dere etter liksom...

Det viktigste er jo å være flink på å ordne så kamera tar bilder av seg selv. (Det er skjelden min hardt arbeidende, søkkrike mann har tid til å knipse, så her må de tekniske ferdighetene være inne.):

(Kjole fra Kåfjordolgas private designer)

Den perfekte hustru har også en vakker sofa med vakre puter i, og er superflink til å posere. Slik som meg her:

SE her godtfolk!! FINS ikke dobbelthaker her i gården!:

Når hushjelpen ikke har gjort skikkelig arbeid må jeg strekke meg så langt at jeg rydder selv. Mannen er da spesielt glad i å betrakte meg (Og det skjønner jeg godt!!!): 

 

Jeg vet dere sulter etter å vite hvilken smike jeg bruker. Sorry, hemmelig privat merke, men jeg kan godt vise dere hvordan jeg legger den. HELT perfekt!!:

Sånn ja! Da tipper jeg det er flere av dere som føler dere litt sånn mindreverdig, men fortvil ikke! Dette blir nok ikke en dagligdags affære, såpass hensynsfull er jeg jo...

Ha en FIIIN kveld kjæreste dere!! ;-*