Award

Jeg var så heldig at jeg fikk en award her en gang for litt siden.
Da var jeg ikke helt inne på de her blogg-greiene, men nå er jeg vel litt mer bevandret.
Så nå skal jeg prøve meg på å gjøre min plikt som følger med:

Får man denne kirsebær-awarden må man enten fortelle tre ting man liker å gjøre eller fortelle om tre ting som ligger en varmt for hjertet, og vise et favorittbilde.

Awarden skal også gies videre til 5 blogger!

Først og fremst: TUSEN TAKK! til Ullimina som ga meg awarden.

1. Jeg liker å:

   - drive med håndarbeid (strikking, hekling, amatørsying m.m.)

   - kose meg med gode venner og familie (gjerne også med noe godt å spise!! :p)

   - skrive

2. Favorittbilde:

Denne blomsten fikk jeg av sønnen min.

Tykke, gode barnehender som syntes dette

var den fineste blomsten, og ville gi den til en

mamma som selvfølgelig ble veldig glad og rørt.

Også er utsikta fra vinduet den fineste jeg vet om.

3. Jeg vil gi awarden videre til:

   - Ullimina, som var så snill å gi den til meg, og som ikke minst har en variert blogg med  

     mange ting som interesserer meg.

   - Baboo, med hennes utrolig fine, deilige og hjemmesydde barneklær!
   - Kvirrevitt, som er til stor inspirasjon fordi hun har så mange ting som er lik ting jeg   
     har "arva" fra huset vi har kjøpt, også har hun malt dem i farger og pynta med 
     tapeter, alt er ikke bare hvitt.
   - The Humble knitter, som er ufattelig flink til å strikke!! Fine produkter jeg blir inspirert
     av. Bloggen er også upåklagelig i sin stilrenhet.
   - Sjuskeline, som fenger meg fordi hun på en humoristisk måte "uromantiserer"
     hverdagen og alt som skjer rundt henne.

Sånn! Det er mange blogger som fortjener en pris, men det skulle jo bare være fem!! :(

Å ha en toåring i hus viser seg å være en så morsom, men ofte krevende opplevelse, at det absolutt fortjener omtalelse i bloggen.
Jeg håper humørsvigningene går over, de gjør vel det?? I det ene øyeblikket er humøret på topp! Virkelig på topp. Man tøyser og ler og hopper og danser, og er bare den mest sjarmerende klovnen man kan tenke seg. Man kan også være sååå koselig og ville sitte på fanget og si: "kose", og vet så inderlig godt at det smelter mammahjertet.

Men så... Så blir alt bare helt feil og verden er absolutt ikke til å holde ut! Ikke for seg selv, og nesten ikke for oss andre. Som lyn fra klar himmel er man plutselig ikke med på noe, man skal bestemme selv, og blir det ikke som man har tenkt, DA!!
Det er desverre ikke bare lett å for oss voksne å vite hvordan ting er tenkt. Og får man ikke bestemme selv blir man enten veldig sint og roper og skriker, eller man blir som gelè. Å bli som gelè er et veldig godt virkemiddel hvis man vil ha mamma oppgitt og irritert. For det er jo sååå lett å ta på trusebleie på et par helt slappe bein, som er begynt å bli ganske så lange, og det er jo nesten ikke irriterende å kle lange votter på et par spagettiarmer, hvor tommelen absolutt ikke kommer dit den skal, og man helst skal nå barehagen før den stenger... Å kle på seg selv er ikke interessant, bare aaav og til, men ikke når mamma synes det passer...

Jada, eg tror jo også dette går over (verken jeg eller min mann eller noen andre jeg kjenner orker å leke spagetti lengre, så en ende må det jo ta... ) og når språket kommer seg, så er det jo lettere å få sagt sin mening.

Apropo språk...
Toåringen har elska pølse siden første gang han smakte det.
For en tid tilbake ble han ikke overraskende svært opptatt av pølseklypa i skuffa. Og DET lærte vi å si fort! "Pølseklype, pølseklype. pølseklype..." Her en dag vi hadde pølser til middag, var det en stund siden pølseklypa hadde vært i bruk. Da det bare var noen få biter igjen, gikk lyset opp for han. Den ble henta i skuffa med det fornøyde utropet: "Klypepølse!!", og så sprang han med den til matfatet for å fortære siste rest...
Ordene måtte "smakes" på etter at vi hadde sagt hva det egentlig het: "pølseklype, klypepølse, pølseklype, klypepølse..." Det viste seg imidlertid å ikke være så lett å spise pølsebiter med ei pølseklype av den konstruksjonen som er her i huset. Det ble vill fekting for å få den til å fungere som en toåring forventer av ei pølseklype. Og nå var selvsagt ikke gaffel et begrep lenger, her vare det bare klypepølse og pølseklype som gjaldt, og den hadde bare med å være medgjørlig å gjøre sin plikt som det den var tenkt til, ellers ville den havne i gulvet eller i veggen.

...Og ikke overraskende fant jeg den under en stol i stua litt etterpå... ;) 

Og når denne toåringen er kommet over dette stadiet, så har vi en til på lager...

Heldigvis så er de for sjarmerende til at man noen gang tenker at man gir opp i de verste episodene. :)

Industriell stil

Jeg var på besøk her om dagen. Hos ei jeg kjenner, som av en eller annen grunn ønsker å være anonym...!
Hun er sikkert redd hun skal bli for populær med alle de gode interiørløsningene hun har innomhus.
Her var det mye av den populære industrielle stilen som rådde...

Detter er jo en topp moderne greie. Veldig industrielt kan man si.

Ikke kast urtene om du føler de er oppbrukt!!
Selv om halve urten er spist opp, er den jo fortsatt ypperlig som pynt!

Her har vi også noe som bærer preg av den industrielle stilen.
Ikke dumt spør du meg!!
Hva er vel mer irriterende enn å ikke få opp tapen?
Og ikke minst å ikke finne taperullene.
Her har de fått sin faste plass.
Ingen kan unngå å se dem.

Fem om dagen

Livet er fullt av sammentreff enkelte ganger.
Idet jeg gikk forbi kjøkkenbenken i sta, så jeg posen  med epler (nå nikker dere nok med hodet, skjønte nok at de ikke har eplene pent liggende i en stålbolle med hull i...) som lå der, og fant ut at det ville jeg ha.
Rett etterpå hørte jeg på radioen: -5 om dagen gir luft i magen!
Hmm... Stoppa litt opp med eplespisinga og skjønte så veldig godt hva de mente. Det er jo helt sant!
Her går vi og tror at fem om dagen er godt for magen, har gjort det i mange år, og det til tross for at alle merker hva som egentlig skjer i systemet, både i magen lengre ned... Man er glad så lenge man er hjemme når man tar de fem for å si det sånn.

Snakk om å la seg hjernevaske...
Jeg kan bare ikke helt skjønne hvordan man skal klare fem om dagen en gang, hver dag!?
Er det noen som klarer det, og hvem har "bestemt" det??
Skal vi se... Jeg klarer vel ca tre om dagen, potet innkludert de dagene den er på menyen. Men nå diskuteres det jo også om poteten skal få være en av de fem.
Sukk. Jeg er visst ikke så sunn som jeg bør, burde sikkert gjort forbedring her også, men nå skjønner jeg jo at det har sine fordeler.
Jeg tar iallefall tran, både jeg og unga, så det så... ;) Blir bare litt sure oppstøt og lukter nesten ikke hvis man er så (u)heldig å søle. Samtidig kan det jo være greit å lukte litt tran... Da tenker de du møter:
- Hm, lukter tran, de er nok sunne de!!

Vil DU ha luft i magen? Ta fem om dagen!! ;P

Og: Ja til poteten som den av de fem!! (Den får man ikke luft av...)

Her passer minstejenta på poteten i potetlandet vårt

Praktisk talt

 Jeg vet dere sikkert har sett dere lei på den fabelaktige sofan vår, og nå tenker dere vel:

-Å nei! Ikke nå igjen!!?

Men jeg MÅ bare vise bilde av den igjen!

Den og plasseringen i rommet er jo bare helt utrolig praktisk!!

Også så fin farge da gitt!

Den er plassert rett under to vinduskarmer, og sammen gjør de en enorm nytte for oss som ikke egntlig er utstyrt med for mange hyller for tida. Den passer veldig bra sammen med våre animale puter, og rommer alt fra klær, håndklær, pledd og til slutt en aldri så liten pyntegjenstand  (som det forøvrig ikke er flust av her vi leier (heldigvis)).

Tilbake til pleddet: Det er Hello Kitty faktisk!! På jobb i fjor hørte jeg jo nesten ikke om annet enn Hello Kitty (gjett hvor jeg jobba). Så da jentungen fikk dette i gave tenkte jeg: - Jøss, skulle nå vi også få lov å henge med i tiden på teppefronten..."

Hvis dere synes elefanten ser litt flat ut, så er det fordi den brukes til å hvile middag på hver dag.

Jeg kommer virkelig til å savne denne sofaen, og vinduskarmene, når vi flytter i nyhuset vårt.

Elefanten skal selvfølgelig få lov til å ligge i den nye sofan... ;)



Vær og sånn

Ei setning fra barne tv, "Elias", klinger i hodet mitt: "Det har vært uvær i natt!"
Det VAR jommen uvær i natt! Vi visste at det skulle komme  fordi slekta fra sør sendte mld og spurte om vi hadde uvær, men det hadde vi ikke. Det ante oss da at det muligens hadde meldt uvær på værmeldinga, men den følger vi jo ikke med på! Vi tar været som det kommer, fra dag til dag. Men noe sier meg at det kan være lurt å begynne å sjekke litt mer i tide neste gang.
Hadde vi tatt meldingene fra sør på alvor, så hadde vi for det første sikra utmøblene. Men de er (var) faktisk STORE, og har stått ute i tre vintere, uten at noe har skjedd.
I sta, når jeg og sønnen min var ute på en liten luftetur, ble vi rysta begge to. Der lå det strødd utemøbler, bordet så ikke ut som et bord mer, og benken hadde knekt et bein, stakkar. Vi konstanterte at utemøblene var "ølagt".

Men det burde vi jo skjønt. I natt var det jo så ille at nattesøvn ble det dårlig med for min del. Heldigvis hadde resten av familien bedre sovehjerte. Mannen min merka det vel ikke etter at han var sovna, men jeg lå å holdt han fast i bokseren, oppe i linninga altså, store deler av natta. Når lillemor ville ha mat fikk hun gjerne komme i senga, og ble liggende der resten av natta.
Det var bare så vidt jeg ikke henta toåringen også, men regna meg fram til at det ville blitt litt trangt med fire stykker i ei seng på 120 cm.
Men det var liksom noe som svevde i hodet mitt, et bilde av at når toppetasjen blåste bort, så skulle vi iallefall fly ut sammen, hele familien. Likte ikke tanken på at vi skulle ligge strødd fra hverandre rundt omkring på neset.

Huset holdt heldigvis. Men det visste jeg jo egentlig også. På kvelden hadde jeg sendt mld til han som eier huset og sagt at: " Det er veldig sterk vind på Spåkenes! Håper huset holder". Fikk til svar: " Det dett aldri"
Jeg følte meg betrygga da, men det er jo noe annet når det står på og man halvveis drømmer og halvveis er bevisst.

Planen i morrest var at gutteklompen skulle i barnehagen, og jeg og jenteklompen på shopping. Men da bilen slett ikke ville opp gjørmebakken, uansett hvor mye jeg prøvde og ønska og ba, innså jeg etter maaange forsøk og mange stygge tanker at dette ble en hjemmedag. "Fast. Ikke fast. Fast. Ikke fast..." hørte jeg i baksetet, ettersom om jeg kjørte fram, og satt fast, eller klarte å rygge tilbake på parkeringsplassen.
Da jeg snudde meg og spurte om han ville være hjemme og bake boller i dag, fikk jeg et fornøyd glis og en pekefinger i været. (Skulle vel vært tommelen...)

Så nå står bollene i ovnen og vi har fått en hjemmedag som slett ikke ble så verst.
I kveld skal vi nok få slept bilen opp, og jeg kjører aldri ned igjen!!

Slekt i sør, fortsett å følg med på værkartet i nord, send gjerne en mld, vi tar den på alvor! ;)

Nytt klesmerke

Jeg beklager på det sterkeste at denne bloggen hittil nesten bare har handlet om interiør.
Jeg vet jo at mange der ute er ville etter klær og nye, spennende klesmerker, spesielt norsk design.

Jeg tipper de fleste av dere har klær av det populære merket Pierre Robert...?
Vel, nå kan jeg bare informere om at dette merket er på vei ut....

Det var faktisk på halv pris på Kopen fordi de ville bare ha det UT!!

La meg introdusere merket som er på full fart inn i markedet nå:

De (jeg ønsker ikke å oppgi navn på produsent enda, av frykt for

bestillingsstorm før de har fått nok varer inn på lager, det produseres for fullt

i et land litt lenger borte... men jeg garanterer at dette er URNORSK!

og de som syr har ei klekkelig lønn (til det landet å være))

 vil foreløpig gi dere en smakebilt på et par produkter:

Damelongsen

og

Jentelongsen, for de barna som er i litt ekstra godt hold. 

Det unike med disse klærne er at det er så fantastisk god fjæring og hold i dem at det er bare å spise i vei, akkurat det du ønsker, de holder og formelig "vokser" med deg, takket være det utrolige materialet det er laget av. (Foreløpig også hemmelig av frykt for at andre skal stjele idèen og kjøpe opp alt stoffet.)

På gjenhør!!

(Takk for inspirasjon, Torstein!;)