Vær og sånn

Ei setning fra barne tv, "Elias", klinger i hodet mitt: "Det har vært uvær i natt!"
Det VAR jommen uvær i natt! Vi visste at det skulle komme  fordi slekta fra sør sendte mld og spurte om vi hadde uvær, men det hadde vi ikke. Det ante oss da at det muligens hadde meldt uvær på værmeldinga, men den følger vi jo ikke med på! Vi tar været som det kommer, fra dag til dag. Men noe sier meg at det kan være lurt å begynne å sjekke litt mer i tide neste gang.
Hadde vi tatt meldingene fra sør på alvor, så hadde vi for det første sikra utmøblene. Men de er (var) faktisk STORE, og har stått ute i tre vintere, uten at noe har skjedd.
I sta, når jeg og sønnen min var ute på en liten luftetur, ble vi rysta begge to. Der lå det strødd utemøbler, bordet så ikke ut som et bord mer, og benken hadde knekt et bein, stakkar. Vi konstanterte at utemøblene var "ølagt".

Men det burde vi jo skjønt. I natt var det jo så ille at nattesøvn ble det dårlig med for min del. Heldigvis hadde resten av familien bedre sovehjerte. Mannen min merka det vel ikke etter at han var sovna, men jeg lå å holdt han fast i bokseren, oppe i linninga altså, store deler av natta. Når lillemor ville ha mat fikk hun gjerne komme i senga, og ble liggende der resten av natta.
Det var bare så vidt jeg ikke henta toåringen også, men regna meg fram til at det ville blitt litt trangt med fire stykker i ei seng på 120 cm.
Men det var liksom noe som svevde i hodet mitt, et bilde av at når toppetasjen blåste bort, så skulle vi iallefall fly ut sammen, hele familien. Likte ikke tanken på at vi skulle ligge strødd fra hverandre rundt omkring på neset.

Huset holdt heldigvis. Men det visste jeg jo egentlig også. På kvelden hadde jeg sendt mld til han som eier huset og sagt at: " Det er veldig sterk vind på Spåkenes! Håper huset holder". Fikk til svar: " Det dett aldri"
Jeg følte meg betrygga da, men det er jo noe annet når det står på og man halvveis drømmer og halvveis er bevisst.

Planen i morrest var at gutteklompen skulle i barnehagen, og jeg og jenteklompen på shopping. Men da bilen slett ikke ville opp gjørmebakken, uansett hvor mye jeg prøvde og ønska og ba, innså jeg etter maaange forsøk og mange stygge tanker at dette ble en hjemmedag. "Fast. Ikke fast. Fast. Ikke fast..." hørte jeg i baksetet, ettersom om jeg kjørte fram, og satt fast, eller klarte å rygge tilbake på parkeringsplassen.
Da jeg snudde meg og spurte om han ville være hjemme og bake boller i dag, fikk jeg et fornøyd glis og en pekefinger i været. (Skulle vel vært tommelen...)

Så nå står bollene i ovnen og vi har fått en hjemmedag som slett ikke ble så verst.
I kveld skal vi nok få slept bilen opp, og jeg kjører aldri ned igjen!!

Slekt i sør, fortsett å følg med på værkartet i nord, send gjerne en mld, vi tar den på alvor! ;)