Debatten raser...

...på MIN blogg! Det var kanskje ikke det jeg hadde venta meg i går, da jeg posta innlegget om Trude Mostue og hennes meninger. Dette var vel kanskje det mest seriøse og krasse innlegget jeg noen gang har skrevet, men da bør man kanskje også vente seg dette?
Er det nå man skal si unnskyld til Trude, og si at sorry Trude, jeg mente ikke å såre deg med de barne- og pengegreiene...? For du har kanskje lest  om deg selv her? Men når du sier noe slikt i en stor avis, så regner jeg med at du skaper debatten med vilje, og venter både motstand og enighet.

Jeg ble litt provosert i går, ja. Fordi det virka så lettvint for deg, som tydeligvis har penger nok til å være hjemme, å mene at man bør være hjemme med barna til de er tre år. Det er tross alt ikke alle som har mulighet til det, selv om vi så gjerne vil. Men ok. Det er mange som er enig med deg. Og ja, vi må vel alle se på hva som passer best for enhver.

Her er litt av min historie:
Jeg er vokst opp med 8 søsken. Mamma var hjemmeværende. Jeg husker det som ei fin tid, og vi hadde hverandre og andre nabounger å leke med. Vi tok dagene som de kom, og det var ingen stress. Vi fikk alltid ferdig middag når vi kom hjem fra skolen. Vi fikk også øve oss på å kjede oss. Da sa mamma alltid at da øver man opp kreativiteten best. Pappa jobba, og fra jeg var seks år hadde vi sauer som biintekt.
Dette var vel også  noe jeg kunne ønske for mine barn. Men samfunnet har endret seg siden den gang. (Og det er kanskje noe med sammfunnsordningen fra høyere hold du egentlig vil kritisere?)
Det er flere ting som avgjør hvilke valg man faller på; hvor man bor, hvordan man bor, hvilke jobbmuligheter som fins, hvilke inntekter man har, hva staten krever at skatter og div, hvilke alternativ for "barnepass" det er snakk om, og mye mer.
Kanskje velger man ikke alltid rett. Men en ting er sikkert: Vi vil det beste for våre barn, og prøver å velge slik at både de og vi får et så godt liv som mulig der man er i livet, med det man har å rutte med! Det blir for lettvint å si at man ikke skal få barn, av slike grunner.

Vi er heldige. Barna stortrives i barnehagen. De går i en liten og oversiktelig barnehage, og vil dit. Hva som er best for barn er individuelt. Jeg tror vi hadde hatt det fint om vi hadde vært hjemme, men det er få andre barn som er hjemme på dagtid, så jeg tror de hadde gått hverandre litt "på nervene", hvis dere skjønner.

Barna våre er etter vår mening (vi tror vi er normalt oppegående mennesker) sunne, sterke og trygge barn, som ser ut til å ha det godt. Og er det dager de ikke er i stand til å være i barnehagen, ja, da har vi dem hjemme. I barnehagen har de venner. De lærer seg å omgås og å måtte ta hensyn til andre. De er heldige og har stabile og trygge voksne der. Dette er våre valg, og vi føler at det er valg vi kan stå for. Veien blir til mens man går, og blir det sånn at barna ikke lengre har det bra, da må vi velge annerledes.

Når det kommer til pupper og likestilling, så tror jeg vi tar det i et annet innlegg. ;)