Takk, Trude!

Torsdag 20/10-2011 skrider ei smålubben, barnehagekledd småbarnsmor i sin beste alder inn på et lite samvirkelag langt mot nord, med sine feminine fjellsko, som muligens hadde hatt godt av en omgang med skokremen for flere måneder siden.
Hun gjør seg ferdig med handlerunden, der mat til mann og to barn (og kanskje litt til seg selv) er hovedingrediensene i handlekurven. Mens hun skravler med butikkdama kaster hun et raskt blikk mot avisstativet. "Finn din beste treningsform," står det på forsiden. -JA! Der finner jeg sikkert oppskrifta, den som passer akkurat for meg, og som gir meg skikkelig inspirasjon!
Bladet blir med hjem. Og allerede under middagen blar hun opp på sidene i bilaget til avisa, med treningstipsene. Skuffa over at det står akkurat det samme som det står i hundre andre blader om akkurat dette, blar hun videre. Der står det bl.a. om Trude Mostue og Tare. Javel. Hun bretter avisa sammen, og vier mann og barn litt mer oppmerksomhet.

Etter middagen kommer tankene tilbake til avisa, som hun tross alt betalte 20 kroner for! Den må leses, om den ser aldri så lite interessant ut. Mens barna hopper og klatrer rundt, får Tare gjennomgå først. Hun blir imponert. For en fyr!! For en stå-på-vilje! Han står det respekt av!
Så er det Trude sin tur. For ei dame! Pen, fresh, veltrent, smilende. Kan få det hun vil ha? Kan få det som hun vil ha det? Hun har nok jobba for det også. Men hva er det hun sier? ...bør ikke få barn?? Hm. Slikt blir man paff av.

Bloggelysta er stor den kvelden. Hvem skal hun velge? Tare eller Trude? Det er de som surrer i hodet nå, og som har gjort stort inntrykk. Valget faller på Trude, siden hun mener noe som ligger hjertet så nært; barn og familieliv.
Så i vant "ironi-og-overdrivelse-med-en-snert-av-sannhet-stil" blir det et innlegg om henne, og hennes meninger. For første gang blir det et innlegg som retter seg mot en bestemt person og dens meninger.
Bloggeren bestemte tidlig i sin blogg-karriere at her skulle man holde seg innenfor rammene, slik at man ikke risikerte så mange slibrige kommentarer. Vel, dette innlegget er kanskje på kanten, men hun tenker at det kommer til å gå bra. At leserne kjenner henne så godt at de tar det med et smil, og at Trude selv neppe kommer til å lese det.

Dagen etterpå er det sjekking av bloggen, som vanlig. HVA!?? 26 kommentarer?? Hva skjer?! Der er det jommen et innlegg fra en journalist i VG! Og hva er det han sier? Han har linka til hennes blogg fra førstesida på VG-nett! Nei og nei...

Det tar sin tid å lese 26 kommentarer. Noen lange, veeeldig lange. Noen sure, som tydeligvis er dypt rysta over hennes manglende innsikt når det kommer til likestilling (som om de kjente henne ut og inn), og noen heeelt enige, Trude er teit! (?)
Og hvem har vi der?? Unni Lindell?!? Hva er stelt i stand nå da?
Det dukker opp flere og flere kommentarer, så kvelden er berga hva fritidsaktiviteter angår...
Og DER skjer det som ikke skal skje. Trude herself kommer med en kommentar som viser at hun faktisk har lest om seg selv. Sukk. Javel. Men da får man bare ta det derfra. Og vente på at det skal ringe på dørklokka, og der står venninnene Trude og Unni, med kjeppene klare.

Lørdagen kommer, men ingen Trude og Unni. Litt skuffende. Hun hadde liksom bollene og kaffen klar, samt masse gode argumenter.
Men de har vel nok å stri med akkurat nå, så de er unnskyldt. Hun sitter og leser videre på flere kommentarer. Noen mer saklig enn andre. Og det stiger opp en takknemlighet i henne! For hadde ikke Trude blitt født, så hadde hun faktisk ikke nådd over 7000 sidevisninger på bloggen på en dag! FOR et sammentreff!

Når hun gikk på skolen var ikke statistikk så morsomt. Nå har hun forandra mening...

Ikke det at det betyr noe sånn i hverdagen. Dagene flyr, barna må i BARNEHAGEN, hun må på JOBB, mannen må også på JOBB, men det er jo litt morsomt å ha i bakhodet, og kunne fortelle til barnebarna når de, uten å tenke seg godt nok om, er født til denne verden, og trenger en god (og mulig litt overdrevet) historie om da mormor eller farmor ertet på seg Trude og Unni.