Romjulsrapport

Det merkes at det er romjul, for å si det sånn...
Mens vi til vanlig har store problemer med å holde øynene oppe kl 22.00, og må tape opp øyelokkene for å lykkes, foreslår vi nå å se film kl 22.30.

Vi er begge rystet over oss selv. For det første av våkinga, og for det andre av at vi klarer å se en hel film, og det på EN kveld!
Det har av en eller annen merkelig grunn dreid seg om ubåter på filmfronten. Det er om å gjøre å møtes på halvveien når det gjelder film, for å unngå ubehagelig kasting av julepynt, glass og lysestaker, så dette ble et naturlig (?!?) valg for oss begge.

Jeg vil nå kalle meg dreven på ubåtfronten, og har (heldigvis (?) for resten av familien) bestemt meg for å ikke jobbe på ubåt i fremtida, selv om jeg hadde vært nokså kompetent, og hadde kunnet gjøre stor nytte for meg på dypt vann.

Så det endte med at jeg ble å gå og nynne på "Yellow Submarine", og det er jo flaks, for den sangen pleide vi å synge på barneskolen, og jeg "elska" den (Not.)!

Så, hvordan skal vi tolke dette?

Det er jul, og jeg velger å se på ubåtfilm og synger "Yellow Submarine". Er det fordi jeg føler at vi lever i ei boble?

Det er mørkt, vi får merkelig døgnrytme, vi spiser og vi er sosial. Akkurat som livet i en ubåt. Ok, de har jo sikkert lys i en ubåt, men hvis de ser ut vinduet ville de sikkert ikke merka større forskjell om det var ut av våre stuevindu, eller om det var ut av ubåtvinduene.

Ut på nyåret tipper jeg dette gir seg. Ubåten bryter vannskorpa og vi kan gå tørrskodd ut og se på lyset.

Jeg gleder meg!! :)