De ungan de ungan

Av og til når man leser blogger så kommer man over ting som virkelig får trimmet magemusklene. Som i dag, da jeg leste kostelige Pia sitt innlegg om det å ha barn.

Sitat: "Og jeg gleder med til tida med en vilter toåring, en morsom treåring og en spørrende fireåring. Akkurat som jeg nyter tida med en ivrig åtteåring, en klok tiåring og en aktiv tolvåring. Etterhvert dabber det vel av, og jeg kommer kanskje ikke til å føle helt det samme når min 48-årige datter løper mot meg med lubne lår. Men enn så lenge er det ålreit å være mamma. For små og store."

Hihi, jeg får sånne sterke bilder i hodet!! :D
Der kommer hun, dattera, løpende, yr av glede, mot en mor som sitter og hviler på rullatoren sin på sykehjemmet og kan styre sin begeistring over de lubne låra som fortsatt, etter alle disse åra, gnisser mot hverandre. (Det er jo ikke DIN datter jeg tenker på, Pia, men bare sånn generelt sett.)
Intet varer evig. Hun dattera har forhåpentligvis blitt såpass selvstendig at hun driter i om mor synes hun er søt eller ikke. Mor er vel ikke den eneste i verden for henne lengre heller, sånn som da hun var bittelita og de lubne låra faktisk var det søteste mor visste om. Mor er faktisk irriterende masete nå for tida.

Jeg skjønner jo at her er det om å gjøre å nyte tida mens de er små.
Så om de har "omsåkor" mye omgangssyke og ørebetennelse, får "omsåkor" mange tenner og er "omsåkor" sure for tida, jeg skal nyyyte det! Og prøve å la være å tenke på når jeg sitter på sykehjemmet og gremmes over jentungens (da damas) gnissende lubne lår og tynne hår, og guttungens (da mannens) dissende mage og dobbelhake.

Eller blir jeg å glede meg over eventuelle små barnebarn, der fortsatt alt det der bare er søtt?
Håper på det siste. Og tenker helst at MINE barn blir jo de søteste i hele verden, hele livet, for JEG er jo ingen myrsnipe. ;)

...Selv om dette (beklager dårlig bilde) hadde vært en god idè av og til...

(Bildet er tatt med en supermobil fra boka "Dassrevyen". Anbefales. Boka altså. Og sikkert ungen også.)