lørdag 19. mai 2012

2 år og verdensmester

Gid man hadde vært 2 år igjen. For her snakker vi om å ha trua på seg selv. "Kom igjen!" "Æ klare det!" "Se ka æ kan!" "Æ vil!" "Æ går bakom dæ, æ KAN det!" Jeg tror hun er født til verden for å utføre ÈN oppgave: å motivere. Iallefall seg selv. Om hun setter seg oppå storebror, eller tar hans ting og hans plass er ikke så nøye. Det som er nøye er at hun kan hvis hun vil.

Og får hun det ikke som hun kan og vil, så er hun unnskyldt raserianfallet som kommer som et stormkast midt i januar. Hun setter i et skrik og kaster seg bakover, med dramatiske gester og bevegelser. Hun tar sats og vræler igjen. Og igjen. Og igjen. Man er da bare 2 år! Hva annet hadde du forventa?!



Og når disse raserianfallene kommer AKKURAT på rette sted, til riktig tidspunkt, så er dramatikken fullbrakt. Som for eksempel når han som skal holde 17. mai-tale entrer scenen, og 2 åringen kommer på at det vil hun også. For nettopp nå passer det bedre enn da hun egentlig skulle være der for å synge sammen med de andre barna. Det passa ikke henne da, (eller, joda, hun VAR jo der, bare det at da passa det henne best å prøve på baklengs rulle (med kjole på) men NÅ! passer det enda bedre. For nå er det meninga man skal være stille. For nå skal han derre mannen snakke, så nå danser hun, og hyler og hviner og løper på scenen. Og når mamma tar henne ned derfra blir alt fryktelig dramatisk! HELT forferdelig. Det er om å gjøre å bevise at her er det barnemishandlig på gang, faktisk! Da MÅ man jo si fra. Også må vi gå ut gjennom hele salen som er full av mennesker. Som skal høre hva 17. mai-tale-mannen har å si.

Jo, hun KAN! Hvis hun vil. Og det er ikke så rent skjelden hun vil. Det er heller ikke så rent skjelden hun ikke vil. Og da kan hun også. Påvirke sine omgivelser. På godt og vondt. Man tørker svette i det ene øyeblikket, og lattertårer i det andre. Men DU så godt å kjenne på at når hun ligger der i senga si og sover, så er alt som kunne gitt grå hår glemt, og man kjenner bare på følelesen av at hun er søt som ei dukke og man elsker henne så høyt at det ikke kan beskrives. Og man ønsker at alt må gå henne vel i livet, og at viljestyrken kan bevares i positiv form, og være til hjelp i framtida.

mandag 14. mai 2012

21 kilo ned på 3 uker. Lett.

"Slanket meg 7 kilo på 1 uke!"
"Slankepille med afrikansk mango."



Så greit å vite. Nå vet jeg hva jeg skal ha til både frokost, lunsj, middag og kvelds i morra. Piller med afrikansk mango. Også mango som er så godt, men irriterende å fikse så den er spiselig! Utrolig digg å få det i pilleform, så slipper man å renske den glatte frukten, hvor halvparten av frukten er en megastein.
Tja... 7 kilo på en uke må jo være bra det!! Da blir jeg jo kvitt både muskler og sånt tull i samme slengen. Muskler veier mer enn fett vettu! Og hva skal vel jeg med muskler, jeg som kan slanke meg uten trening og tenker å leve resten av livet med bruk av alt som fins av høyteknologiske duppedingser?
Samme hva kroppen er bygd av vel, bare vekta går en vei: NEDOVER!
Og det skal helst skje FORT!! For da blir jeg NESTEN ikke sulten, og KJEMPEGLAD, og absolutt til å være i hus med for resten av gjengen.
Hvis jeg går ned 7 kilo på ei uke, så går jeg jo ned  14 kilo på 2 uker. For ikke å snakke om hvor mye jeg er halvert på tre uker. O lykke!!


Trening!? Nysjda! Sånt tull. Man spiser bare piller, så slipper å løfte på så mye som ei lilletå. Eller man lever og ånder for fett. Det funker det også. Drikke smelta meierismør til frokost, spise ribbefett til lunsj, 12 pølser til middag og fettranden på sauen til kvelds. DA blir man slank. Og får i seg alt av næringsstoffen man trenger.

Hvorfor i all verden drive med grønnfor, kylling og trening og holde på i laaang tid, når det kan gjøres så myyye enklere??
Ses om tre uker, 21 kilo lettere. Skal bare ta meg en siste melkesjokoladebit med et hint av Topp ris først. SÅ er jeg klar. I morgen den dag! (Iallefall i overmorgen...)

mandag 23. april 2012

...og hvordan er det med interiøret for tida?

Har det blitt noen forbedringer??
Å JODA!
(Selvfølgelig!!?)
Huset bugner av nyheter...

Den som ligger oppå fikk jeg til bursdagen av en omtenksom venninne.
"Rålekker", tenkte jeg da jeg åpna den.
Så bra at det fortsatt er poppis med sånne englevinger.
Og hvor passer det vel bedre med englevinger enn oppå ei koooselig barneseng?!?
Bør jeg forresten male senga hvit?

Nytt type gulvteppe.
Du synes det ser ut som barneklær? Ok, men det er det jo ikke.
Det er meningen det skal se ut som barneklær,
men det er altså et hendig gulvteppe.
Akkurat det samme som at du klistrer trær og biler
på veggen, er dette er barneklærgulvteppe...

Den nye sofaputa gjør seg godt i den nyrensa(!?) sofan vår.
Den ligner forøvrig på mannens parykk, og en kveld
jeg kom hjem fra et eller annet så satt han med denne på hodet.
Ei sofapute. På hodet. Hallo!!

Hvis dette ser minimalistisk ut så ser du helt rett.
Det er nettopp det det er. Og symbolsk. Et stilleben. Kunstverk.
En rosa og en gull stein som lengter etter en litt mer rosa kopp.
Så er det opp til deg å fantasere om resten, skape deg dine egne bilder,
utfordre din abstrakte hjernehalvdel.
(Brukte nesten fem timer på denne vindusutstillinga,
og det er ikke tull engang...)

Og blomstene, eller oasen om du vil, vokser og trives så vi har
snart ikke plass til mere grønt innomhus.
Så godt at det snart er sommer slik at jeg får planta ut alt som
står og venter så sol og sydentemperaturer.
Begonia , St.Paulia og Georgina (som selvsagt overvintra i kjellen fra i fjor),
tomater, agurker og ananas. You name it! 

Nå ble du imponert tipper jeg!?
Ha en fantastisk blomstrende kveld du også! ;)



lørdag 21. april 2012

Etter 15 år med samme solbriller er det på tide å gjøre
en aldri så liten vri for å få litt forandring...


Da legger man dem på gulvet i gangen, under masse klær,
mens man i virvaret av unger, klær og briller trør på dem,
og later som at det var et skrekkelig uhell og
man er fra seg av sorg.


Også overbeviser man om at det ble mye bedre etterpå...


For TENK så praktisk å bare ha solbrille på den ene sida
når man ikke trenger det på den andre...

Nå har han bestilt seg nye. Fra statene faktisk.
Når de er 15 år får vi se hva som skjer.
Jeg begynner allerede nå med planlegginga...

fredag 20. april 2012

Utpakking og oppriktig ryddeglede

Er det noe vi er gode på så er det jo rydding, jeg kan ikke presisere det mange nok ganger...
Det begynner å bli så ille at vi snart ikke har noen esker og kasser igjen som vi ikke vet innholdet i. (Snart...(?)!) Det vil likevel ikke si at alle er tømt. Dette er noe vi "koooser" oss med, og da er det viktig å drøye det lengst mulig, slik at man kan "kose" seg tilstrekkelig...


Det "kjedelige" da er jo å finne kasser som er så nøyaktig merka at man ikke får seg noen overraskelser når man åpner dem. (Denne kassen minner meg på noe... Da mamma var sørafor og hjalp oss med pakking da vi skulle flytte til nord... Da hun bare stappa ting og tang i esker så de ble SMEKKFULLE! Og bare skrev sånn ca på hva som var i dem. Og jeg (hadde akkurat født en unge så jeg var litt ekstra sårbar og stressa) skjente og sa at hun måtte merke godt, slik at vi fant alt greit igjen og slapp å leite. "Merking skal bli!" sa hun, tydelig oppgitt.) Denne for eksempel. "Lamper" (ikke "lomper" (det hadde vært interessant å finne nå)) og "en grønn pute". Tilstrekkelig info, ja, men hjalp det på "systemet"? Nope...
Min mann fant den i GÅR! Og de lampene har jeg savna siden vi flytta hit for snart to år siden. Ikke puta. Den går faktisk til loppemarked...


...sammen med MASSE andre godsaker. Jeg fant, i et hus og to uthus fullt av gamle ting, hele 10 ting jeg følte jeg kunne kvitte meg med. Jeg mener, esken BULER jo! SE bare!! Ryddet med hard hånd her ja... (rødmesmilefjes).


Men det er fortsatt lenge til loppemarkedet, så det KAN jo hende et par ting til kan hjelpe på bulinga...

GOD HELG!! :)

onsdag 18. april 2012

Husregler og manerer

Når man er vokst opp i en stor søskenflokk er det noe man ikke blir så nøye på som andre. Dette med lyd og bråk av visse arter, f. eks. Man kan fint sove middagshvil mens 8 andre hoier og løper rundt i rommet. Hopper de på deg der du ligger, gjerne midt på gulvet, gløtter du litt på øynene og sover videre. Man klarer fint å stenge ute mange andre mens man fører en samtale, ser på tv eller leser ei bok. Å gjøre lekser oppe på rommet, der det kanskje er litt stillhet, er ikke aktuelt, det er ALTFOR usosialt.

Jeg husker godt hvor jeg lærte ordet "hensyn". Det var hos venninna mi, der mora jobba som sykepleier og måtte sove på dagtid på grunn av nattevakter. De var bare tre søsken, og DU så flinke de var til å være stille!! Jeg var himmelfallen, og prøvde så godt jeg kunne å være stille jeg også. Med og uten hell. Det varte gjerne helt til vi gikk ut gjennom ytterdøra. Jeg lukka den nemlig aldri, jeg slamra den igjen, slik som hjemme. (Det var nok ikke uten grunn pappa ordna dørstopper på ytterdøra. Og det er heller ikke rart at både skapdører, ytterdør, dolokk og vannkraner ble noe raklete etter hvert.)

Hvordan lære barna å ikke ha føttene på bordet
når man ikke klarer å la være selv?

Jeg  kan ikke huske når jeg lærte at man ikke skal ha føttene på bordet. (Kanskje hos samme venninne? Isåfall: Takk for at du forsøkte, som med så mange andre lærdommer!) Hjemme hadde vi alltid føttene på bordet, såfremt det ikke var fine duker på bordet og fremmedfolk i hus. Det kan godt hende mamma og pappa prøvde å lære oss at de ikke skulle være der til hverdags heller, men det mest logiske er at det var en av tingene de måtte gi opp, til fordel for viktigere lærdom.

Å sitte på kjøkkenbenken var en selvfølge. Det satt alltid ei eller annen rumpe på kjøkkenbenken (ikke der mamma bakte, bare nesten...), gjerne flere rumper på en gang. Ja, jeg kan vel ikke lyve å si at vi ikke sto på kjøkkenbenken også. På den kjøkkenbenken er det sjorra, ledd, grått, fortalt om kjærester, brudd, gifteplaner og graviditeter, der er det spilt gitar (med og uten strenger) og sunget. Det er garantert noen som har skudd noen ned derfra også. Og like garantert har noen blitt lugga og kløpet der. (Og nei, ingen av oss har fått varige men så vidt jeg vet...)

På kjøkkengulvet har det ligget mangt et måltid, til glede for både hunder og babyer. Det var ikke uten grunn venninna mi alltid tok med seg slippers når hun skulle på besøk til oss. Det var ikke det at det ikke ble kosta og vaska, jeg tenker mamma gjorde det tre ganger om dagen, minst! Men når 5-6-7-8-9 barn i ulike aldre, og to voksne skal spise minst fire måltider hver daglig, og ikke alle er hjemme og spiser samtidig, så blir jo gulvet deretter.

Det er blitt greit nok folk av oss alle sammen. Vi klarer oss fint! Som voksen sitter jeg igjen med en erfaring av at foreldrene våre valgte ut det viktigste i livet, og lot være å pirke på detaljer. Detaljene har jeg lært andre plasser, og jeg har ofte tatt meg i å bli overraska av alle "reglene" og manerene som fins. Men det beste er jo å bare jatte med. Så får man fred liksom.

Noen regler er grei og logisk. Andre ikke, og oppfattes bare som mas, særlig hos barn. Er det så nøye om barnet ditt ikke spiser opp ALLE skorpene ALLTID? Er det krise hvis man slenger beina på bordet hjemme hos seg selv (eller foreldrene sine) når det ikke er noen i rommet som synes det er skrekkelig ekkelt? Og er det så ille om man løper og roper litt inne, hvis man lærer at noen ganger kan man gjøre det og andre ganger må man ta hensyn?

Takk for lesningen, og ha en fin kveld videre!! ;)


fredag 13. april 2012

Knerten og Knerteline

Ynglingsfilmene til våre to håpefulle for tiden er Knerten-filmene.
Vi stikker ikke under en stol at vi liker dem vi voksne også.

Så hvem som ble mest begeistra da vi fant Knerten og Karoline på en lekebutikk (ok, vet at de sikkert har vært å få tak i i laaang tid, men vi går ikke på lekebutikker i tid og utide...), mor eller barna er ikke lett å svare på. Men de ble iallefall med oss i handleposen.

Ingen slipper unna lupen her i huset for tida. Og de slipper heller ikke unna å bli kommentert. Verken mennesker eller knerter. Ei heller Knerten og Knerteline, som minste tøtta kalle Karoline for. (Og nå også vi andre, for vi synes Knerteline var et bedre forslag enn det reelle navnet.)


Og vi har gjort store oppdagelser! Knerten har faktisk ingen tissemann, stakkar! Men han har til gjengjeld en STOOOR navle. Han har heller ikke ører... Og Knerteline har ikke pupper. Og nesten ikke navle. Dette er uholdbart, synes både treåringen og toåringen! (Og da sitter jo vi voksne igjen med enda flere spørsmål: Hvordan har de liksom klart å lage, født og oppfostra en unge? Og hvorfor ser ungen ut som en potet?? Men på den annen side: vi er GLAD for at Knerten ikke har "utstyr" der nede og Knerteline ikke har noe der oppe, for tenk hvilke spørsmål som kunne kommet da!?)


Det er jommen synd Anne Cath. Vestly er gått bort. Hun tok med seg mange hemmeligheter i graven, kan jeg tenke meg. Også var hun sikkert bedre til å forklare og ha svar på alle spørsmål fra barn (og til dels voksne) som er over middels nysgjerrige på særdeles viktige og vesentlige ting...

GOD HELG!! ;)