onsdag 18. april 2012

Husregler og manerer

Når man er vokst opp i en stor søskenflokk er det noe man ikke blir så nøye på som andre. Dette med lyd og bråk av visse arter, f. eks. Man kan fint sove middagshvil mens 8 andre hoier og løper rundt i rommet. Hopper de på deg der du ligger, gjerne midt på gulvet, gløtter du litt på øynene og sover videre. Man klarer fint å stenge ute mange andre mens man fører en samtale, ser på tv eller leser ei bok. Å gjøre lekser oppe på rommet, der det kanskje er litt stillhet, er ikke aktuelt, det er ALTFOR usosialt.

Jeg husker godt hvor jeg lærte ordet "hensyn". Det var hos venninna mi, der mora jobba som sykepleier og måtte sove på dagtid på grunn av nattevakter. De var bare tre søsken, og DU så flinke de var til å være stille!! Jeg var himmelfallen, og prøvde så godt jeg kunne å være stille jeg også. Med og uten hell. Det varte gjerne helt til vi gikk ut gjennom ytterdøra. Jeg lukka den nemlig aldri, jeg slamra den igjen, slik som hjemme. (Det var nok ikke uten grunn pappa ordna dørstopper på ytterdøra. Og det er heller ikke rart at både skapdører, ytterdør, dolokk og vannkraner ble noe raklete etter hvert.)

Hvordan lære barna å ikke ha føttene på bordet
når man ikke klarer å la være selv?

Jeg  kan ikke huske når jeg lærte at man ikke skal ha føttene på bordet. (Kanskje hos samme venninne? Isåfall: Takk for at du forsøkte, som med så mange andre lærdommer!) Hjemme hadde vi alltid føttene på bordet, såfremt det ikke var fine duker på bordet og fremmedfolk i hus. Det kan godt hende mamma og pappa prøvde å lære oss at de ikke skulle være der til hverdags heller, men det mest logiske er at det var en av tingene de måtte gi opp, til fordel for viktigere lærdom.

Å sitte på kjøkkenbenken var en selvfølge. Det satt alltid ei eller annen rumpe på kjøkkenbenken (ikke der mamma bakte, bare nesten...), gjerne flere rumper på en gang. Ja, jeg kan vel ikke lyve å si at vi ikke sto på kjøkkenbenken også. På den kjøkkenbenken er det sjorra, ledd, grått, fortalt om kjærester, brudd, gifteplaner og graviditeter, der er det spilt gitar (med og uten strenger) og sunget. Det er garantert noen som har skudd noen ned derfra også. Og like garantert har noen blitt lugga og kløpet der. (Og nei, ingen av oss har fått varige men så vidt jeg vet...)

På kjøkkengulvet har det ligget mangt et måltid, til glede for både hunder og babyer. Det var ikke uten grunn venninna mi alltid tok med seg slippers når hun skulle på besøk til oss. Det var ikke det at det ikke ble kosta og vaska, jeg tenker mamma gjorde det tre ganger om dagen, minst! Men når 5-6-7-8-9 barn i ulike aldre, og to voksne skal spise minst fire måltider hver daglig, og ikke alle er hjemme og spiser samtidig, så blir jo gulvet deretter.

Det er blitt greit nok folk av oss alle sammen. Vi klarer oss fint! Som voksen sitter jeg igjen med en erfaring av at foreldrene våre valgte ut det viktigste i livet, og lot være å pirke på detaljer. Detaljene har jeg lært andre plasser, og jeg har ofte tatt meg i å bli overraska av alle "reglene" og manerene som fins. Men det beste er jo å bare jatte med. Så får man fred liksom.

Noen regler er grei og logisk. Andre ikke, og oppfattes bare som mas, særlig hos barn. Er det så nøye om barnet ditt ikke spiser opp ALLE skorpene ALLTID? Er det krise hvis man slenger beina på bordet hjemme hos seg selv (eller foreldrene sine) når det ikke er noen i rommet som synes det er skrekkelig ekkelt? Og er det så ille om man løper og roper litt inne, hvis man lærer at noen ganger kan man gjøre det og andre ganger må man ta hensyn?

Takk for lesningen, og ha en fin kveld videre!! ;)


8 kommentarer:

  1. Dødsimponert over de matchende sokkene! Jeg tenker at det er greit å velge sine kamper med omhu. Noe lærdom er faktisk viktigere. Og mindre andre ting er det helt greit å ta litt lettere på.

    SvarSlett
    Svar
    1. Matchende sokker ja... Klart man må ha det!! ;P Det er en KJEMPEVIKTIG husregel! (Eller var det litt flaks...?)

      Slett
  2. Klart man kan ha føttene på bordet! Hvor skal man ellers ha dem? Vi har tross alt bare én godplass i sofaen! Alle andre må ha skankene på bordet! ;-)

    Enig med mm&m. Man må velge sine kamper. Og ja, noen regler gjelder på bortebane, men kan fint justeres på hjemmebane.

    SvarSlett
  3. Du skriv så levanes at minnan strømme på! Herlig å vokse opp i den her familien :) Kunne ikke tenke mæ en bedre plass å synge og spille gitar enn oppå kjøkkenbenken hos ho mor. Barneoppdragelse kan æ lite om, men å ha føttern på bordet e vel ikke dårlig skikk vel? ;) Herlig innlegg. - Ingunn

    SvarSlett
  4. ÅÅh! Vi brukte også mye tid på kjøkkenbenken. Inne hos bestemor, vi bodde på samme sted. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har på den benken. :-)

    Og beina på bordet, ja det har vi stadig vekk her i huset. Regelen er: ikke når det er mat der (lørdagsgodeteri er ikke mat ;-)), eller når vi har besøk. Pen duk? Nei det har vi ikke hørt om.

    Ryddig? Ja rett etter skippertaket. :-) Dette er derimot ikke noe jeg har med meg hjemmefra, for der var/er det alltid ryddig. Noen goder lærer man seg selv. :-)

    Ha en fin dag, takk for fint innlegg.

    SvarSlett
  5. Åh,kjente meg såå igjen... Er også vokst opp i en stor søskenflokk og har stor toleranse når det gjelder lyd..Hadde vel også noen venner som jeg synes det var merkelig stille hos....
    Det er viktig å velge de reglene man synes er viktige... kjærlighet og romslighet er det viktigste vi kan gi ungene tenker jeg!!

    SvarSlett
  6. Jeg er sjokkert! Betyr dette at dere hadde albuene på bordet, satt på stoler uten å ha helt rett rygg, og ikke brettet servietten lett og la den på venstre side av tallerkenen hvis dere måtte forlate bordet en liten stund?
    Det betyr kanskje at barna deres snakker til voksne uten å bli snakket til først også da?!
    Huff!
    ( ;) )

    SvarSlett
  7. Hæææli å lesa innlægga dine!!
    Kjenne mæ igjæn i my du skriv om, men som æ ikke tænke over før æ les det t dæ. Tusen takk for hæææli lesing.
    :o)

    SvarSlett