Vi har begge klart å ta knekken på blosmtre som skulle være skikkelig hardføre. Vi tro de plutselig trenger masse vann etter tørketid, også er vi ufrivillig kvitt dem.
Men orkidêene, DE får vi til!! Det er jo bare å la vannet renne gjennom krukka hver 14. dag, og ha litt tålmodighet med at de ikke er så fine til enhver tid, så kommer de igjen. Også er det noe med å klippe av på et eller annet ledd på stilken når de er avblomstra. (Det var 3. ledd??) Dette kan vi!! Jeg hadde en gang en orkidè som blomstra i ett i 1 1/2 år!! Den var nok gitt fra hjertet, fra en kompis av min mann en gang vi flytta på nytt leiested. Til oss begge altså.
Her vi leier nå har vi INGEN blomster!! Det er utrolig deilig. Jeg har ikke engang savna det. Men vi er vel pent nødt til å ha det i det nye huset vårt. :-/ Og det er ikke det, det er veldig koselig med blomster, jeg elsker uteblomster (fikk faktisk god karakter på skolen fordi jeg kunne så mye om blomster...UTEblomster!), og jeg liker også inneplanter i en viss mengde. Det pynter opp og minner meg om "ho mor" (farmora mi). HUN hadde grønne fingre hun! Men tok de naturligvis med seg i graven. Det er hennes fortjeneste at jeg kan blomsternavn som: Begonia, Hortensia og Granium. Husker kanskje til og med hvordan de ser ut.
Jeg har store planer om å få grønne fingre jeg også. Jeg kommer til å utnytte svigerfamilien, faktisk! For de har litt mer bagasje når det gjelder det der enn min nærmeste familie. (Ikke bli fornærma nå da, min nærmeste familie!)
Ringer svigers ned når jeg har fått blomster i hus, og enda verre blir det når jeg skal ordne prydhage! Da er det min manns svigersøster som skal få gjennomgå. Tipper de til slutt slår av telefonen når de ser hvem som ringer og tenker: "Å nei!! Jeg kjenner at jeg ikke har verken tid eller lyst til å svare fra flere telefoner fra den kanten."... Også gruer de seg i flere måneder til jeg kommer på besøk, for jeg kommer iallefall i ei uke i slengen når jeg kommer...
Det som fikk meg til å tenke på det viktige jeg hadde glemt, nemlig...BLOMSTER... var et tilsendt bilde fra Lattertrollet. Jeg må si meg imponert over at hun klarer å få ordidèen til å holde på blomtene, selv etter at de er visna! At hun klarer å la være å pelle dem av!? Men så gikk det opp et lys: tro om det finnes en spesiell blomsterlim som holder vistne blomster på plass??
 |
| Og som hun sier: visne blomster er også blomster! ;) LITT spøkelsesaktig kanskje?? |
He he, høres kjent ut. Jeg har ikke grønne fingre, og det må jeg ha arva fra mine foreldre, for de har absolutt ikke grønne fingre. Men svigers har, til de grader.
SvarSlettJeg må bare få si at jeg simpelthen elsker bloggen din! Den er en befrielse fra dagens kjas og mas, og jeg gleder meg hver gang du har lagt ut et nytt innlegg!
SvarSlett=D
Takk for orkide tips. Eg har vist kasta mange som eg burde klippt og hatt tomodighet med...
SvarSlettLiker bloggen din eg også ;)
Kjenner meg sånn igjen! Men det triste, for meg med litt visne fingre, er at min mamma mener et kjennetegn på et godt og likandes menneske er at de er flinke med blomster...
SvarSlettSå selv om jeg er snill med barn, gir gjennomtenkte julegaver og gir katta mat når han skal ha, så er hun fremdeles skeptisk når det gjelder min personlighet... Derfor prøver jeg meg innimellom med en kaktus eller sukkulent, men er nå i gang med å drepe nok en stakkar.
Hi hi hi! Nei grønne fingre er ikke jeg velsignet med heller. Og jeg har også DE flotte orkideene! Skulle tro jeg var i slekt med blomster-Finn, men neida. Jeg er bare rett og slett totalt uinteressert i blomster.
SvarSlettAv og til lykkes jeg ikke motsatt. Om det er en plante jeg vil ha ut, ja så vil den ikke dø heller. Jeg klarer ikke kaste den ut sånn uten videre, og ser helst at den dør først. Så i høst har jeg bedrevet seigpining av en slik en:
http://vidainsolita.files.wordpress.com/2009/06/zamioculcagrande.jpg
Men ikke søren klype om den vil dø! Den har ikke blitt vannet siden begynnelsen av september, og er still going strong. Rett ved siden av en vedovn som hopper og rister, her fyres det for det er kaldt.
Så ikke klarer jeg å holde liv i "vanlige" planter, men orkideer som egentlig krever litt, ja de står der som noen elegante statuer. Og så er det omvendt med denne eveinnelige zamicoula'en, som som sagt ikke vil dø. Tror jeg får ta den med til mamma, den kan søke asyl der. Jeg har overrakt e de andre asylanter tidligere, med godt hell! Mamma har grønne fingre.
Så her i gården har eplet falt alngt fra stammen hva gartner hender angår!
Ha en flott uke!
Jeg lykkes også overmåte godt med orkideer. Tror det er fordi de vil ha så lite stell som mulig. Straffer man dem med en mørk krok ei stund, for så å slippe de til i vinduskarmen, kommer knoppene poppende frem. Et annet velsignet trekk med orkideene er at de liker mørketida her nord. tror de forvirres litt av lyse sommernetter. Min erfaring er at når høstmørket senker seg blomstrer de i henrykkelse over forskjell på natt og dag. Og, det er da jeg trenger dem mest.
SvarSlett