Svisker

Gi henne svisker!!... sa alle, når jeg sa at vesla ikke hadde bæsja på flere dager og nok hadde litt hard mage.
Nå hadde hun prøvd det meste, til og med telys med vaniljesmak, til ingen annen nytte enn god vaniljeånde...

Åkei da! La oss heller gå for svisker. Svisker skal bli!
Jeg visste vi hadde svisker i skuffa. Det var bare det at det var si stund sia sist vi hadde bruk for det (min mann er ingen sviskerfan), så de sviskene var jo ikke akkurat av den myke sorten for å si det sånn... I skuffa fant jeg to pakker med litt svisker på bunn av hver av dem.

Når bror så at vi trakk fram boksene var han ikke sein om å ville ha det han også.
Vesla ble også fornøyd, selv om det meste kom ut igjen, opptil flere ganger...
Freden senket seg for ei stund. Hærlig!

Tross brutal tygge-, mose-, og knabehandling, ga de ikke etter, og vesla orket ikke svelge så mye av dem.
Jeg skjønte etterhvert at de måtte gjennomgå en aldri så liten annen prosess for å få en behageligere konsistens.
Så jeg kokte. Og kokte. Og kokte, på de arme sviskene. Her gjaldt det virkelig å ha tålmodighet.
Men det ble da sviskegrøt til slutt!

Minnene fra dessert hos bestemor kom strømmende... Skulle jeg spise den opp selv?
Men minner fra en hard mage kom også til, så fornuften vant. Men først måtte jeg bare få mannen min til å smake en god form for svisker. Jeg klarte nesten å overbevise han om at det var godt i grøtform.

Men ville hun med den harde magen ha det??
Nei... Men magen løsnet da etter hvert, så nå er hun iallefall fornøyd på DEN fronten. Og jeg fikk meg en hærlig dessert... Og en hærlig løs mage...